Hvordan slutte å være så irritabel?

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske irritabel person, og har temperament. Det går litt utover forholdet til samboeren min.

Jeg tror jeg er en person som liker å ha kontroll, så derfor sliter jeg med å godta at han ser ting på en annen måte enn meg.

Prøver ikke å forandre på han, men kan diskutere endel og kan sikkert virke dominerende.

Han er ikke så glad i å diskutere, så han gir seg ofte eller kanskje han gir litt opp.

Jeg skulle ønske at han var litt klarere på hva han mener, men han har aldri vært det så kanskje det er derfor jeg er litt sånn at jeg vil ha noe ut av han.

Merker at jeg har kort lunte overfor han også, og kan bli litt oppgitt hvis han skal ha hjelp til noe hvis jeg holder på med noe annet for eksempel.

Noen ganger sier jeg ting jeg ikke mener, og oppfører meg som en dust.

Jeg vil jo ikke være sånn, og ønsker at vi kan snakke sammen uten at han skal lure på om han kan det uten at jeg blir sint eller irritert.

Hva kan jeg gjøre? Ønsker virkelig å forandre på meg selv, men ofte bare kommer det eller det egentlig var noe annet som trigget det så blir han skyteskiven

Anonymous poster hash: 8b401...7ac

[lisske]

Jeg liker å tenke over det jeg skal si før jeg sier det, men vet at det kan være vanskelig i diskusjoner med partner. Man må noen ganger bare "gå-inn-i-seg-selv" å prøve å fikse problemet. Det er dessverre ingen andre enn du som kan gjøre noe med det.

Du kan prøve å tenke før du snakker, se situasjonen/problemet med den andre partens øyne og finn noe annet(Sport? Dagbok?) som kan være skyteskive(han klarer det ikke resten av livet).

Vil til slutt si at du har kommet langt bare ved å be om råd, da har du sett at dette er et problem i forholdet.

Masse lykke til

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Ja,jeg vet at det ikke er noe noen kan leve med resten av livet. Det forstår jeg godt,og han er veldig snill og har vansker med å si ifra. Ikke det at det er noen unnskyldning,for jeg vet jo at det er et problem jeg har,og jeg får nok prøve å bli mer bevisst på hva jeg sier. Man trenger jo ikke å si alt man tenker.

Noe av det skyldes nok ting jeg har opplevd,og jeg trodde kanskje at jeg hadde fått løst mye av det gjennom terapi. Men kanskje ikke alt er bearbeidet enda.

Jeg er redd for å bli til en av de damene som bare kjefter,mens mannen lukker ørene.Uff,jeg har virkelig ikke lyst til å bli sånn.

Anonymous poster hash: 8b401...7ac

[Gjest Toppris]

Jeg var som deg. Jeg var ekstremt irritabel og hissig, og det ble mye krangler ut av det. Det som hjelper for meg er å tenke over hva og hvordan jeg svarer. Hjelper det å bli irritert? Nei, det Gjør bare vondt verre. Lykke til, det var faktisk lettere enn hva jeg trodde

[Teethgrinding]

En ting er iallefall sikkert og visst: Til slutt ryker strikken dersom man oppfører seg som en irritabel satan dag inn og dag ut. Man kan jo bruke det som motivasjon til å oppføre seg litt ålreit?

[AnonymBruker]

Utrolig stressende å være med irritable og tempramentsfulle mennesker. Veldig bra du ser problemet og vil gjøre noe med det.

Det kan hende det hjelper at du tenker på hvordan du ville reagert om han svarte/oppførte seg sånn. Tenk på det før du reagerer. Honnør til deg som vil jobbe med deg selv. Kanskje du har noe indre stress du ikke er klar over. Da kan det jo være en ide om du får terapi over en periode?

Anonymous poster hash: 2a8aa...459

[AnonymBruker]

Ja, det hjelper jo faktisk ikke å bli irritert. Det er jo lite konstruktivt og gjør jo bare at han sikkert ikke har lyst til å kommunisere med meg.

Jeg er oppvokst med en far som var sånn, og det var veldig stressende ja. Husker jeg var redd for hvordan han ville reagere på ting, og derfor ikke turte å spørre om ting. Han gjorde aldri noe med det, men det kan jo gjøre. Har alltid tenkt at jeg ikke ville bli sånn, og kanskje det kan være motivasjon også.

Anonymous poster hash: 8b401...7ac

[AnonymBruker]

Henger meg på her :-/

Jeg kan være grusom mot samboeren, gjør han noe jeg er uenig i eller ikke liker har jeg store problemer med å la det fare forbi. På de gode dagene er jeg superpedagogisk og oppmuntrer og støtter han i alt, om det så bare er middagslagingen. Andre dager blir blir jeg sinna hvis han tar seg en sjokolade eller en is - fordi jeg mener han burde la være. Jeg sier det selvfølgelig ikke direkte til han, men det ender opp med at jeg blir irritert og i dårlig humør og han frustrert og skjønner ingenting.

Jeg vil ikke være slik og jeg vil heller ikke ha en mann som forfølger meg og ikke ei stand til å ta egne avgjørelser. Det er dessverre blitt slik likevel.

Det forundrer meg at han ikke synes jeg er psykopatisk. "Objektivt" sett oppfatter jeg meg selv som manipulerende, jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å få det slik jeg vil, og jeg vet akkurat når jeg skal stoppe opp å vende det myke kinnet til.

Anonymous poster hash: 099fd...ba1