Å kvitte seg med hunden er uhørt - Skilsmisse er ok....

[AnonymBruker]

Hvor er dette samfunnet på vei?

Hvis man skaffer seg hund, og angrer fordi man ikke helt visste hva man gjorde, eller andre familiære årsaker ligger til grunn, ses man likevel på som egoistisk og nærmest dyreplagere. Man blir rett og slett uglesett om man omplasserer hunden sin pga slike årsaker.

Å skille seg og påføre sine barn traumer og sorg er derimot helt ok i vårt samfunn og man blir i mange tilfeller nærmest oppfordret til å skille seg for å "realisere seg selv" og finne seg en ny partner. Ingen er jo skapt til å være monogam må vite. I allefall ikke skapt til å bare ha en sexpartner....

Vil vi ha det slik?

http://www.nrk.no/magasin/en-historie-om-a-fa-skilte-foreldre-1.11692126

Anonymous poster hash: c01bb...a71

[AnonymBruker]

Ja.

Anonymous poster hash: e5310...7d8

[Willi89]

Ja

[AnonymBruker]

Som om barn ikke får traumer av foreldre som aldri burde blitt sammen?

Anonymous poster hash: 49cda...fa2

[AnonymBruker]

Ja. Hunder er jo søte! Nye ektefeller kan man jo få tak i over alt.

Anonymous poster hash: 406a2...11e

[Nuttery]

Jeg vil si at dyreeiere som ikke kan ta vare på dyrene sine bør omplassere dem.

Jeg vil også si at barn har det bedre av å komme fra et ødelagt hjem, enn å bo i et.

[burugla40]

Nei det er ikke ønskelig å ha det slik. Hvis barna er sterkt knyttet til både mor og far så kan det være grusomt at de skiller lag. Enda verre blir det hvis foreldrene ikke klarer å kontrollere seg, og trekker inn en ny partner mens barna enda er for små til å ta egne valg. Atskillelsen er ille nok om ikke barna i tillegg skal behøve å forholde seg til fremmed menneske de ikke selv har valgt at skal være i liver deres

[Gjest Riskjeks]

Synes begge deler er OK, selv om man selvsagt ikke burde ta lett på skilsmisse.

[AnonymBruker]

Nei det er ikke ønskelig å ha det slik. Hvis barna er sterkt knyttet til både mor og far så kan det være grusomt at de skiller lag. Enda verre blir det hvis foreldrene ikke klarer å kontrollere seg, og trekker inn en ny partner mens barna enda er for små til å ta egne valg. Atskillelsen er ille nok om ikke barna i tillegg skal behøve å forholde seg til fremmed menneske de ikke selv har valgt at skal være i liver deres

Øh? I motsetning til barn som velger sine egne foreldre mener du? Eller hva med søsken? Innlegget ditt gir ikke mening.

Anonymous poster hash: 06f3c...13b

[AnonymBruker]

Jeg har lite respekt for folk som skaffer seg hund og finner ut etter et år at de er lei av den eller at den ikke passet inn i livene deres likevel. Det vitner om dårlig planlegging, mangel på respekt for dyr og en vimsete livsstil. Voksne mennesker bør være med ansvarsfulle og beslutsomme enn som så.

Likevel ser jeg at det i enkelte tilfeller er riktig å omplassere hunden. Det er mange ting som kan oppstå i livet som man ikke har kontroll over, som plutselig gjør det mye vanskeligere å ha hund. En familie som får et multifunksjonshemmet barn vil kanskje føle det det blir for mye på en gang, slik at de velger å omplassere hunden. Det ville jeg ikke hatt noen problemer med å forstå.

Jeg synes det er trist når folk skilles, for ekteskap er også en forpliktelse man har påtatt seg, og ikke noe man kan kaste vekk det øyeblikket man går lei. Likevel ser jeg at skilsmisse er den riktige løsningen i mange tilfeller. Aller mest trist er det at så mange gifter seg med feil partner, og ender opp med å skilles når nyforelskelsen er over.

Både skilsmisse og omplassering av hund er ting man ikke skal ta lett på, men når man har en god grunn er det ofte det beste alternativet.

Anonymous poster hash: 06f3c...13b

[Frk. Lolly]

Jeg er oppvokst som skilsmissebarn, og jeg har ingen traumer. Opplevde det ikke traumatiserende at de gikk i fra hverandre heller. Selvfølgelig var det sårt og jeg savnet ofte den jeg ikke var hos akkurat da, men jeg har hatt en god oppvekst likevel. Foreldrene mine skjønte at de kunne være gode foreldre, selv om de ikke var gode ektefeller. Jeg husker godt kranglene som de prøvde å skjule for ungene, den kalde stemmningen rundt middagsbordet. Det var nesten godt når de fortalte at de ikke skulle bo sammen mer. At det kan være traumatiserende for noen barn er helt klart, men jeg er lei av fremstillingen hvor det høres ut som om det er det verste barn kan gå i gjennom. Noen ganger er det bedre at de skiller seg. Barn er vare på energier og merker fort hvis ting ikke er bra. Skal de heller vokse opp i et giftig miljø, enn å få lykkelige foreldre med overskudd hver for seg?

[Sirah]

Jeg har lite respekt for folk som skaffer seg hund og finner ut etter et år at de er lei av den eller at den ikke passet inn i livene deres likevel. Det vitner om dårlig planlegging, mangel på respekt for dyr og en vimsete livsstil. Voksne mennesker bør være med ansvarsfulle og beslutsomme enn som så.

Likevel ser jeg at det i enkelte tilfeller er riktig å omplassere hunden. Det er mange ting som kan oppstå i livet som man ikke har kontroll over, som plutselig gjør det mye vanskeligere å ha hund. En familie som får et multifunksjonshemmet barn vil kanskje føle det det blir for mye på en gang, slik at de velger å omplassere hunden. Det ville jeg ikke hatt noen problemer med å forstå.

Jeg synes det er trist når folk skilles, for ekteskap er også en forpliktelse man har påtatt seg, og ikke noe man kan kaste vekk det øyeblikket man går lei. Likevel ser jeg at skilsmisse er den riktige løsningen i mange tilfeller. Aller mest trist er det at så mange gifter seg med feil partner, og ender opp med å skilles når nyforelskelsen er over.

Både skilsmisse og omplassering av hund er ting man ikke skal ta lett på, men når man har en god grunn er det ofte det beste alternativet.

Anonymous poster hash: 06f3c...13b

Veldig enig i denne. Det virker som om veldig mange som omplasserer hund gjør det fordi valget om å skaffe hund i utgangspunktet var veldig lite gjennomtenkt. Har også hørt om flere som omplasserer fordi "hunden drar i båndet" eller "hunden røyter". Det blir for dumt.

Folk som må omplassere pga situasjoner som oppstår i livet som man ikke har kontroll over derimot, de har jeg fullstendig forståelse for.

[burugla40]

Øh? I motsetning til barn som velger sine egne foreldre mener du? Eller hva med søsken? Innlegget ditt gir ikke mening.

Anonymous poster hash: 06f3c...13b

Selvfølgelig velger ikke barn sine foreldre, men her snakker vi tross alt om familie. Om barna lider under av at foreldrene skiller lag så bør de iallefall få slippe at en forelder trekker en ny partner inn i huset. Noen ganger er det klart langt bedre at foreldrene skiller lag enn at de bor sammen. Uansett er det viktig at det er barna som settes i fokus og ikke foreldrenes trang til et kjærlighetsliv.

[Wonderbitch]

Jeg synes forskjellen er at et dyr er forsvarsløst i slike situasjoner mens et voksent menneske bør kunne ta vare på seg selv.

Men synes verken dyr eller mennesker bør leve under dårlige forhold bare for å. " holde sammen og kjøre løpet ut"