kan man ta skade av å være for mye ensom?

[AnonymBruker]

har vært mye alene og ensom store deler av mitt voksent liv( er over 30år) og tror faktisk jeg har begynt å ta litt skade av det. Jeg har blant annet begynt å utviklet litt sosial angst(klarer ikke å slappe av i sosiale settinger) og til tider oppfører jeg meg nesten litt små merkelig når jeg er alene. Snakker til meg selv innimellom, blant annet..

Tror seriøst det ikke er usunt å være alt for mye alene og ensom, siden vi mennesker er veldig sosiale dyr og jeg er vell et levende bevis på dette.

Anonymous poster hash: f0af3...862

[AnonymBruker]

Klart man kan ta skade av det. Man går alene, tenker og grubler på det samme om og om igjen, får ikke nye impulser, andre ting å tenke på. Alle bør være litt sosiale.

Anonymous poster hash: 1bddf...47d

[AnonymBruker]

Det er det som er farlig med å være alene, man blir vant til det. Og når man er vant til det, så utvikler man angst mot noe man ikke er vant med, i dette tilfellet: Andre mennesker.

Anonymous poster hash: 1fdbb...1b7

[AnonymBruker]

Ja, ensomhet er like skadelig som røyking.

Jeg blir aldri vant til å være så mye alene. Tvert imot.

Anonymous poster hash: 6522c...e17

[AnonymBruker]

Det er det som er farlig med å være alene, man blir vant til det. Og når man er vant til det, så utvikler man angst mot noe man ikke er vant med, i dette tilfellet: Andre mennesker. Anonymous poster hash: 1fdbb...1b7

Ja, men man tar jo ikke skade av det som i permanent.

Det som skjer er jo at man utvikler angst for andre og må avlære seg den og vende seg til å være med andre igjen.

Skjedd meg flere ganger.

Anonymous poster hash: 592d8...c07

[AnonymBruker]

Ja, men man tar jo ikke skade av det som i permanent.

Det som skjer er jo at man utvikler angst for andre og må avlære seg den og vende seg til å være med andre igjen.

Skjedd meg flere ganger.

Anonymous poster hash: 592d8...c07

Man kan ta skade av det permanent jo. Kommer helt an på hvem man har rundt seg, og hvilken vilje man har til å forandre situasjonen. Om man er alene i 15år, er det verre å venne seg av med det, enn om man har vært alene i 1 år. Det sier seg selv.

Anonymous poster hash: 1fdbb...1b7

[AnonymBruker]

Man kan ta skade av det permanent jo. Kommer helt an på hvem man har rundt seg, og hvilken vilje man har til å forandre situasjonen. Om man er alene i 15år, er det verre å venne seg av med det, enn om man har vært alene i 1 år. Det sier seg selv. Anonymous poster hash: 1fdbb...1b7

Ja, men det er jo ekstremt eksempel og da...

Anonymous poster hash: 592d8...c07

[AnonymBruker]

Ja, men det er jo ekstremt eksempel og da...

Anonymous poster hash: 592d8...c07

Ekstremt ja, men av erfaring, så kan dette være tilfelle for flere enn du tror.

Anonymous poster hash: 1fdbb...1b7

[AnonymBruker]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ensomhet-kan-vare-like-farlig-som-royking-6280120.html#.U2T2Z17nsWc

Anonymous poster hash: 6522c...e17

[skreppamedleppa]

Jeg tror mennesker har godt av en balansegang. Jeg er selv introvert (og med en gang man sier det kommer fordommene, la meg understreke at jeg er introvert, ikke sær, skrullete, psykisk ustabil, ikke har noen venner og alt det andre mange tenker om introverte).. Og jeg ville heller bodd slikt til som de gjør i "der ingen skulle tru nokon kunne bu" plassene enn midt inni storbyen, og ja selv Oslo blir alt for stort og for mye mennesker på en gang for meg..

Men selv om jeg ikke er det menneske på jord som higer etter sosialt selskap hele tiden så kjenner jeg jo på et behov for menneskelig kontakt.. Det er ganske naturlig for oss mennesker.

På NRK gjekk det for en stund siden et program som heite " et enklere liv" der man fulgte mennesker som hadde bosett seg på de mest isolerte stedene i verden, de som har valgt å leve under radaren. Noen var helt alene på en øy f.eks, mens noen var familier langt oppe på fjellet milevis fra andre mennesker.

Noen så ut som de hadde det veldig godt, og hadde alle sine sosiale antenner godt plantet og ikke minst godt ute der de skulle være, og så ut til å ha det langt bedre med seg selv enn mange andre som lever i storbyene. Andre igjen kunne hatt godt av å treffe andre mennesker litt oftere..

Samtidig så tror jeg også man finner mennesker som sliter med det motsatte. At de er for over sosiale. Det er jo mange som er redd for å tilbringe tid med seg selv, som er hus redde når de blir alene f.eks. Som ikke takler det å være i sitt eget selskap, jeg tror nok ikke det er så mye bedre.

Endret 3. mai 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Å være alene frivilig eller ufrivillig er jo det som gjør hele forskjellen på om man er ensom eller ikke.

Anonymous poster hash: 6522c...e17

[AnonymBruker]

Å være alene frivilig eller ufrivillig er jo det som gjør hele forskjellen på om man er ensom eller ikke.

Anonymous poster hash: 6522c...e17

Enig, hilsen TS

Jeg er mest alene ufrivillig, siden jeg sliter med å skape gode relasjoner med mennesker. Jeg har aldri vært særlig populær og føler meg ofte veldig lite betydningsfull og inkludert, også for de få nære vennene jeg har. Jeg er nok litt rar, har jeg innsett, så er nok noe jeg med leve med.

Men takk gud for at jeg har en ok familie og en hobby jeg brenner for, eller så hadde jeg nok taklet dette mye verre en hva jeg gjør. Problemet derimot er at jeg blir ikke noe yngre og jeg trodde at ting kom til å endre seg med årene, men foreløpig så virker det ikke slik. Er faktisk så ille at jeg blir veldig glad, bare en gammel kompis ringer, siden det nettopp skjer så sjeldent.

Anonymous poster hash: f0af3...862

[AnonymBruker]

Folk ser på deg som du selv gjør TS. Om du synes du er rar, vil også andre synes det etter hvert. Kan være lurt å snakke med noen profesjonelle for å forbedre selvbildet ditt litt.

Anonymous poster hash: 129ca...5a5

[AnonymBruker]

Folk ser på deg som du selv gjør TS. Om du synes du er rar, vil også andre synes det etter hvert. Kan være lurt å snakke med noen profesjonelle for å forbedre selvbildet ditt litt.

Anonymous poster hash: 129ca...5a5

her misforstår du, jeg syntes ikke jeg er rar i det hele tatt, men jeg har innsett at det mest trolig er noe rart med meg som virker avisene for mennesker.Jeg er bare realist, kanskje litt for mye innimellom.

Anonymous poster hash: f0af3...862

[AnonymBruker]

Eller så kan man bli ensom av å ha sosial angst. Jeg hadde vel antagelig sosial angst allerede som barn, og mistet kontakt med de vennene jeg hadde (som jeg i beste fall var et andrevalg for) da jeg begynte på ungdomsskolen. Lukket meg inne på fritiden og våget ikke å ta kontakt med nye mennesker. Nå skal det sies at miljøet der var ikke så greit, med en del mobbing og rus.

Å gå gjennom ungdomstiden uten venner gjør det vanskeligere å få venner i voksen alder pga to ting 1) En selv er veldig usikker og ikke vant til å ha venner rundt seg, og 2)Folk virker til å allerede være etablert i grupper og vennegjenger, som ble etablert på den tiden man selv var ekstra redd og usikker... eller kanskje enda tidligere.

Anonymous poster hash: 1ffd0...63d

[Gjest Blomsterert]

Klart en tar skade av å være ufrivillig alene.

Har følt på ensomhet, og det er ikke en god følelse.

Men kan du ikke på noen måte få kontakt med likesinnede når det gjelder hobbyen din?

Ellers så blir det jo de vanlige forslagene med å begynne på et kurs eller noe.

Tenk også etter hvordan holdning du har til andre. Se deg selv utenfra om du skjønner. Vi kan gi feil signaler og inntrykk

helt ubevisst. Som at sjenerte mennesker kan virke overlegne.

Smil og ha øyekontakt med andre, og det er fort gjort med litt småprat osv.

Du kan jo utvikle alvorlig sosial angst, og derfor må du prøve å forhindre det før det blir så alvorlig.

Her jeg bor er det folk som treffes for å gå turer i helgene. Alle kan bli med, og det blitt populært. Kanskje det er noe i likhet der du bor?

Det er en øvelse å lære seg smalltalk.

Men hundefolk er lette å komme i prat med. Spør om rase osv. Også veldig effektivt om du ser en kjekk mann med hund. Som sjekketriks. :-D

[Gjest Blomsterert]

Eller så kan man bli ensom av å ha sosial angst. Jeg hadde vel antagelig sosial angst allerede som barn, og mistet kontakt med de vennene jeg hadde (som jeg i beste fall var et andrevalg for) da jeg begynte på ungdomsskolen. Lukket meg inne på fritiden og våget ikke å ta kontakt med nye mennesker. Nå skal det sies at miljøet der var ikke så greit, med en del mobbing og rus.

Å gå gjennom ungdomstiden uten venner gjør det vanskeligere å få venner i voksen alder pga to ting 1) En selv er veldig usikker og ikke vant til å ha venner rundt seg, og 2)Folk virker til å allerede være etablert i grupper og vennegjenger, som ble etablert på den tiden man selv var ekstra redd og usikker... eller kanskje enda tidligere.

Anonymous poster hash: 1ffd0...63d

Må være fryktelig å være ensom i barne,-og undomsårene. Hvordan er det nå?

[Teethgrinding]

Tror seriøst det ikke er usunt å være alt for mye alene og ensom, siden vi mennesker er veldig sosiale dyr og jeg er vel* et levende bevis på dette.

Anonymous poster hash: f0af3...862

* Vel skrives med én l. Just sayin'.

Jeg tror du har helt rett. Jeg tror det er skadelig. Når man er sammen med andre mennesker ansikt til ansikt skjer det ting vi ikke reflekterer over engang. Du speiler deg i reaksjonene til menneskene du møter. Deres reaksjoner og kommunikasjon former deg. Det hevdes at små babyer og barn faktisk kan dø av ensomhet. (Jeg har ingen kilde på dette, kanskje noen andre lure hoder kan bekrefte eller avkrefte det).

Hva slags liv er det egentlig å være helt alene? Hva er poenget med å leve, da? Når man tenker over det består selve kjernen av livet i å kommunisere og samhandle med andre mennesker. Alt du gjør har en sosial betydning. Ingen lever for ene og alene være i livet alene. Det er ikke et liv. Det er bare eksistens.

Min professor sa følgende til meg:

"Det er enkelt å hjernevaske en person. Det er bare å isolere vedkommende. Går det lang nok tid blir hjernen mottakelig for nesten hva som helst. Man mister seg selv".

Det er helt klart ensomhet er farlig.

[AnonymBruker]

Klart en tar skade av å være ufrivillig alene.

Har følt på ensomhet, og det er ikke en god følelse.

Men kan du ikke på noen måte få kontakt med likesinnede når det gjelder hobbyen din?

Ellers så blir det jo de vanlige forslagene med å begynne på et kurs eller noe.

Tenk også etter hvordan holdning du har til andre. Se deg selv utenfra om du skjønner. Vi kan gi feil signaler og inntrykk

helt ubevisst. Som at sjenerte mennesker kan virke overlegne.

Smil og ha øyekontakt med andre, og det er fort gjort med litt småprat osv.

Du kan jo utvikle alvorlig sosial angst, og derfor må du prøve å forhindre det før det blir så alvorlig.

Her jeg bor er det folk som treffes for å gå turer i helgene. Alle kan bli med, og det blitt populært. Kanskje det er noe i likhet der du bor?

Det er en øvelse å lære seg smalltalk.

Men hundefolk er lette å komme i prat med. Spør om rase osv. Også veldig effektivt om du ser en kjekk mann med hund. Som sjekketriks. :-D

moro at du nevner dette, for tenker stadig vekk på at jeg gir feil inntrykk ovenfor andre mennesker. Tror kanskje jeg er litt misforstått.

Anonymous poster hash: f0af3...862

[AnonymBruker]

Men det som gjør aller mest "vondt", er at det alltid er jeg som må jobbe for å prøve å bli kjent med andre, å være sosial osv Så jeg er ikke noe passiv kar som syntes synd på meg selv. Men merker at jeg er begynner å bli temmelig lei av å alltid måtte ta kontakt først med mennesker og det får meg til å tvile på meg selv og mitt eget selvbilde. Noe "feil" er det med meg i hvert fall, det er det ikke noe tvil om.

Anonymous poster hash: f0af3...862