Usikkerhet og kaotiske tanker i "starten" av forhold

[AnonymBruker]

Obs, langt innlegg.

Er ei jente på 30 år. Har ingen erfaringer med tidligere forhold, annet enn korte forhold i tenårene. Har kun vært forelsket som tenåring, aldri i voksen alder.

Møtte en mann like over nyåret, som er helt fantastisk. Jeg har blitt utrolig glad i han, han er skikkelig snill, god, omtenksom, oppmerksom, smart, har god jobb, stabil økonomi, er virkelig glad i meg, ser bra ut, har god humor og vi har det veldig koselig og kjekt sammen. Jeg har blitt utrolig glad i han. Da vi hadde datet et par mnd, følte jeg at jeg holdt på å bli forelska i han, og at dette gikk rette veien. Men plutselig fikk jeg panikk, tror det kom av at jeg innså at han virket mer forelska enn meg, og var mer fremtidsrettet enn meg, mens jeg hadde mer behov for å ta ting med ro. Jeg sa fra til han om panikken min, da jeg ikke hadde det bra da vi var sammen, klarte ikke å slappe av osv. Kort tid etter avsluttet vi ting, fordi det ble for tøft for meg å gå rundt med disse følelsene. En utrolig tøff avgjørelse for oss begge, og ingen hadde det bra i etterkant. Vi bestemte oss kort tid etter for å gi ting et nytt forsøk, å bare ta ting med ro, leve i "nuet", å se hvordan ting gikk uten å være for fokusert på fremtiden.

Jeg har nå fått det bedre, og har ikke lenger panikk. Men får fortsatt en slags "usikker klump" i magen innimellom, som først og fremst oppstår når vi ikke er sammen. Jeg har det fint sammen med han. Jeg er ikke forelska, tror jeg, men jeg tenker at det trenger jeg ikke være, da jeg ser på forelskelse som en flyktig følelse som uansett forsvinner etter hvert. Når jeg er med han, føler jeg meg trygg og verdsatt, jeg er som sagt veldig glad i han, elsker å kysse og kose med han og vi har et utrolig bra sexliv;) Vi kan prate om alt, jeg ser på en måte på han som en bestevenn og litt til;) Selv om vi "tar det med ro", føler jeg at vi snart må definere oss som noe, men dette stresser meg.

Jeg har alltid hatt en illusjon om at dersom jeg treffer noen, skal jeg føle meg sikker fra dag en på at dette er riktig, men dette gjør jeg ikke, noe jeg tror skuffer meg. Jeg stresser også endel mtp alder, jeg vil ha barn, og føler at dette er min mulighet til å få alt jeg har drømt om. Samtidig føler jeg at jeg kan ikke kaste vekk måneder, eller år, dersom han ikke er riktig for meg. Orker heller ikke gå tilbake til singeltilværelsen med nettdating og turer på byn, er drittlei av dette. Vet at dette ikke er et argument men...

Har gått til psykolog, han mener jeg bør satse og at usikkerheten er en tvangstanke, i form av at jeg har hengt meg opp i tanker om at "er han den rette?" osv. Jeg har og blitt helt besatt av å søke på internett om alle mulige råd om problemet mitt, noe han og mener er et klart tegn på at dette er en tvangstanke. Jeg finner jo ingen feil med han, og det er ingen grunn til at jeg skal føle det som jeg gjør. Jeg har jo møtt drømmemannen!! Jeg vet at jeg kunne fått en fin framtid med han. Så hvorfor går jeg rundt og føler meg usikker? Noen som har erfaring med lignende? Som har råd om hvordan jeg skal bli kvitt usikkerheten? Fornuften min sier jo at dette er rett mann for meg. Men så er det jo denne usikre klumpen... Samtidig ser jeg ikke for meg at jeg kan møte noen andre jeg har så god match med, og har ikke lyst å være med noen andre heller.

Anonymous poster hash: 31c7d...5af

[AnonymBruker]

Jente? På 30 år?

Anonymous poster hash: 0bd62...066

[Shandy]

Jente? På 30 år?

Anonymous poster hash: 0bd62...066

Kan vi holde oss til saken?

[AnonymBruker]

Kan vi holde oss til saken?

Jo, beklager. Jeg måtte bare..

Anonymous poster hash: 0bd62...066

[AnonymBruker]

Høres ut som om du lever i en illusjon om at livet er som en hollywoodfilm. Du kan ikke forvente å vite fra dag en at han er rett, dessuten fins det flere "riktige" som passer mer eller mindre.

Anonymous poster hash: 567e2...7f8

[AnonymBruker]

Mamma sa alltid: lytt til magefølelsen!

Anonymous poster hash: 7b335...af8

[AnonymBruker]

Hvordan er livet ditt ellers? Er du glad i jobben din? Har du et godt og stabilt sosialt nettverk? Godt forhold til familien?

Slik jeg leser det har psykologen din rett, og det virker som du utvikler noen tvangstanker.

Anonymous poster hash: 821e4...d11

[Shandy]

TS her. Jeg har et godt forhold til familien min, har flere veninner å støtte meg til, og har en jobb jeg liker å føler jeg mestrer. Men har vel alltid hatt et lavt selvbilde, og er en person som tenker og bekymrer meg veldig mye :/

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt, og var nylig i samme situasjon. Bestemte meg for å fortsette til tross for at jeg ikke var forelsket, fordi han er og var en fantastisk mann.

For noen dager siden var det som om en demning brast inni meg, i mangel på bedre ord, og plutselig følte jeg de dypeste, deiligste følelsene og sug i magen. Tror det handler om at jeg turte å gi slipp på kontroll.

Det som utløste det var en heftig diskusjon vi hadde på grunn av noe jeg var usikker på med han/oss, som gjorde at jeg fikk kontakt med "gamle deler av meg selv" fra en gang jeg ble veldig såret av en annen. Kjærsten min sa da så mye som traff meg rett i hjertet, han nådde inn til meg, og jeg ble overveldet av følelser.

Går dere i dybden når dere snakker sammen? Er du i kontakt med følelsene dine? Tør du å være svak?

Anonymous poster hash: c240a...68f

[Shandy]

Skjønner deg veldig godt, og var nylig i samme situasjon. Bestemte meg for å fortsette til tross for at jeg ikke var forelsket, fordi han er og var en fantastisk mann.

For noen dager siden var det som om en demning brast inni meg, i mangel på bedre ord, og plutselig følte jeg de dypeste, deiligste følelsene og sug i magen. Tror det handler om at jeg turte å gi slipp på kontroll.

Det som utløste det var en heftig diskusjon vi hadde på grunn av noe jeg var usikker på med han/oss, som gjorde at jeg fikk kontakt med "gamle deler av meg selv" fra en gang jeg ble veldig såret av en annen. Kjærsten min sa da så mye som traff meg rett i hjertet, han nådde inn til meg, og jeg ble overveldet av følelser.

Går dere i dybden når dere snakker sammen? Er du i kontakt med følelsene dine? Tør du å være svak?

Anonymous poster hash: c240a...68f

Takk for svar:) Godt å høre at det ordnet seg for dere, det gir meg større tro, for jeg har så inderlig lyst til å få dette til å funke. Vi har hatt en åpen dialog på dette, jeg sa fra straks jeg følte meg usikker, og sier fra til han om jeg har hatt dårlige dager. Han er veldig forståelsesfull og tålmodig med meg, legger ikke press på meg. Jeg tør å være svak med han føler jeg, han har sett mine svake punkter og vet at jeg er en tenker som bekymrer meg mye. Vet ikke helt hvor mye i dybden vi går, kjenner jeg også er redd for å såre han med å prate for mye om dette.

[AnonymBruker]

Dette var betryggende å lese for en som strever med lignende tanker 6 år etter at tråden med opprettet. Vanskelig å vite om det er magefølelsen som har rett eller om det bare er en naturlig usikkerhet i starten av et forhold. Noen andre som har erfaringer med dette? 

Anonymkode: c8940...e00

[AnonymBruker]

Kan være flere grunner til det. 

1. Han er ikke den rette for deg og magefølelsen din vet.

2. Du er redd for forpliktelser

3. Du er redd for å ende opp såret

4. Du overtenker for mye og skaper problemer ut av ingenting 

osv

osv

Jeg er nok litt sånn at om noen kommer for sterkt på, så mister jeg lysten, har behov for å ta ting veldig rolig og kjenne på at jeg virkelig ønsker dette, kjenne litt passion før man snakker fremtid. Føle at personen liker meg med alle mine feil og rare sider og det gjør jo ikke de som så tidlig vil noe seriøst, de velger ikke meg men en illusjon og det skremmer også. Nei vi mennesker er komplekse, klem til deg! 

Anonymkode: acd2d...5d2