Etter brudd - hvordan gå videre?

[AnonymBruker]

Kan dere gi meg deres beste tips for å gå videre etter et brudd?

Jeg er godt voksen, og har barn.

Det går greit de ukene jeg har barna, da har jeg nok å styre med. Men så kommer ukene (og annenhver helg) jeg ikke har barna. Gruer meg voldsomt til å starte på mitt "nye" liv som singel (for meg er dette helt nytt). Jeg har alltid trivdes med å være i forhold, jeg liker å ha det stabilt og forutsigbart i livet mitt. Nå føles det som hele grunnen bare raser under meg, aner ikke hva som venter...

Gode venninner har jeg, men de fleste er allerede godt etablert med sine familier. Føler at jeg er til bry og at jeg "plager" de med mine problemer (de har nok med sitt).

Huff...hjertesukk fra nysingel dame...

Anonymous poster hash: d0ffe...c52

[OppNedPåAlt]

Først og fremst: Stor klem til deg! Dette går fin!

Bruk tid på deg selv de ukene du ikke har barna. Da har du tid til å trene, gå tur, gå på kino og kafe, lese bøker, rydde hjemme, ta opp en hobby (male, strikke, hekle)...

Det er tøft i begynnelsen, for man vet ikke helt hva man skal ta seg til. Men du kommer gjennom det

[Crobern]

Du føler at du er til bry for venninnene dine? Du er i en tøff situasjon nå, om dette er riktig gode venninner av deg, så vil de hjelpe deg så godt de kan.

Ellers kan du begynne å trene, vindusshoppe eller shoppe om du har råd til det, les en bok, tenk over alt du kan gjøre som du ikke kunne gjøre i forholdet fordi det var en til som hadde noe han skulle ha sagt, bak, syng høyt, skaff deg en hobby,

Jeg er helt sikker på at du finner ut av dette senere.

[Irovar]

Er det brudd fra faren til barna, eller en kjæreste som kom senere?

Grunnen til at jeg spør, er at mitt aller beste tips er så kutte ut personen FULLSTENDIG. Blokkere nummer, blokkere facebook og alt som kan gjøre at dere kan komme i kontakt. (Så klart man ved tilfeldigheter kan se hverandre ute, med nå tenker jeg kommunikasjonsmidler)

Er det faren til barna dine, blir det igjen umulig. Man må jo ha kontakt med far til sine barn, likevel anbefaler jeg dog holde det strengt, ikke snakke om annet enn barna) Jo mer du unngår absolutt alt som har med personen å gjøre, jo fortere går du videre. Hvis du konstant stalker innom facebooken, ser oppdateringer som sårer deg eller minner deg om tiden deres sammen, dyrker du sorgen. Og jo lenger du tillater deg å dyrke sorgen, jo lenger tar det å komme seg over det.

Jeg snakker av erfaring. Så det første jeg gjør etter et brudd er å kutte absolutt all kontakt. Gir meg et par dager til å sørge, kommer meg opp av sofaen og gjør timeplanen full. Full av hyggelige ting som kaffedate med venninner, treningstur, kvalitetstid med familie (ikke nødvendigvis barna, men søsken, foreldre osv) tja, mye sosiale aktiviteter. Så liker jeg drømme om fremtiden, alt en kan gjøre. Fantastiske mennesker man kan møte, og generelt hvor mye livet har å tilby. Mater meg selv med positive tanker, helt til jeg tror på dem og kjenner meg glad og lykkelig igjen. Kommer helt klart en dag eller en time hvor tankene streifer om han igjen, og du kjenner savnet stikke. Alt fra en klesbutikk du går forbi som han handlet klærne fra, til favorittmaten hans eller film osv. Likevel er det viktig å reflektere rundt bruddet. Unner du deg selv være i et ulykkelig forhold, uten følelser eller håp om en god fremtid? Antageligvis ikke. Du vil heller ikke være sammen med et menneske som ikke kan elske deg slik du fortjener. Hvis du klarer tenke i de baner, blir det lettere å akseptere, og etterhvert kanskje finne mister right.

Dette ble kanskje litt rotete, men jeg håper noe av det virker fornuftig for deg. Brudd er aldri hyggelig om man er den som er dumpet eller dumper. Det er tøft, og det kan ta tid. Det viktigste likevel er å være snill mot seg selv og tålmodig med følelsene. Tiden leger uansett de fleste sår, og jo lenger tiden går jo mer vil minnet hans blekne.

Håper du får en fin dag uansett omstendighetene og masse lykke til!

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for svarene (begynner å grine bare av å lese de gode ordene, ikke mye som skal til for å "tippe lasset" :frown: ).

Det er ikke snakk om barnefaren her. Han og jeg fungerer fint sammen i forhold til barna, og vi er ferdige med hverandre følelsesmessig.

Jeg trodde nå at jeg hadde funnet han jeg skulle dele livet med. Men det viste seg jo å ikke stemme... Jeg er fortsatt glad i han og han i meg, det er det som gjør dette ekstra vanskelig. Men forholdet er likevel dømt til å mislykkes (jeg vil ikke gå nærmere innpå hvorfor...)

Uansett, forholdet er over.

Mine venninner stiller alltid opp. Men jeg føler likevel at jeg på et vis "invaderer" livet deres (selv om de sier til meg at det ikke stemmer, jeg får alltid beskjed om å ringe eller komme innom når som helst). Akkurat nå er det vanskelig å dra innom, jeg takler ikke så godt å sitte sammen med mannen og barna og late som alt er ok. Da blir det så ekstra ille å komme hjem til meg selv, jeg knekker sammen i det jeg kommer over dørstokken hjemme.

Huff, jeg synes nok litt synd på meg selv ja... Jeg må også få gjenopptatt kontakt med en del venninner jeg ikke har snakket så mye med de siste årene, men som jeg vet er til stede (de er single de og). Føler meg så dum, så ufattelig teit som liksom nå kommer og vil ha kontakt...nesten så jeg skjemmes.

Takk for svar, nok en gang. Jeg trenger bare å få høre at det ordner seg, at ting går seg til

Anonymous poster hash: d0ffe...c52

[Irovar]

TS her, tusen takk for svarene (begynner å grine bare av å lese de gode ordene, ikke mye som skal til for å "tippe lasset" :frown: ).

Det er ikke snakk om barnefaren her. Han og jeg fungerer fint sammen i forhold til barna, og vi er ferdige med hverandre følelsesmessig.

Jeg trodde nå at jeg hadde funnet han jeg skulle dele livet med. Men det viste seg jo å ikke stemme... Jeg er fortsatt glad i han og han i meg, det er det som gjør dette ekstra vanskelig. Men forholdet er likevel dømt til å mislykkes (jeg vil ikke gå nærmere innpå hvorfor...)

Uansett, forholdet er over.

Mine venninner stiller alltid opp. Men jeg føler likevel at jeg på et vis "invaderer" livet deres (selv om de sier til meg at det ikke stemmer, jeg får alltid beskjed om å ringe eller komme innom når som helst). Akkurat nå er det vanskelig å dra innom, jeg takler ikke så godt å sitte sammen med mannen og barna og late som alt er ok. Da blir det så ekstra ille å komme hjem til meg selv, jeg knekker sammen i det jeg kommer over dørstokken hjemme.

Huff, jeg synes nok litt synd på meg selv ja... Jeg må også få gjenopptatt kontakt med en del venninner jeg ikke har snakket så mye med de siste årene, men som jeg vet er til stede (de er single de og). Føler meg så dum, så ufattelig teit som liksom nå kommer og vil ha kontakt...nesten så jeg skjemmes.

Takk for svar, nok en gang. Jeg trenger bare å få høre at det ordner seg, at ting går seg til

Anonymous poster hash: d0ffe...c52

Jeg tenkte slik før, og det angrer jeg på. Jeg likte heller ikke "plage" andre med mine greier, men var alltid veldig tilstede for alle andre. Jeg forstår også at det er vanskelig når mannen og barna er til stede. Du kan jo evt sende henne en melding og si at du har behov for en prat, men helst på tomannshånd? Kanskje dere kan gå en tur, eller hun komme til deg eller ta en kaffe ute?

I forhold til gamle venninne hvor kontakten har bleknet de siste årene, syntes jeg ikke du skal føle noen skam. Det kan godt være vennskapet kan bli vannet og bedre enn noen gang. De fleste forstår at kontakten kan blekne av ulike grunner, men nå har du mulighet og lyst til å prioritere dem.

Det er også vondt at det tar slutt når det var noen du ønsket leve resten av livet sammen med. Jeg tror også det vil hjelpe å vite at du er så langt ifra alene. Mange kvinner 30+ sliter med tanken på å leve alene et helt liv, og setter nesten forbruksdato på seg selv. Jeg personlig mener den ekte og dype kjærligheten ikke har noen dato, men den overfladiske derimot. Uansett hva man opplever i livet må man gi seg tid til å sørge, få ut frustrasjon, savn og hva enn mer det er. Man må være tro og ærlig med seg selv, men også viktig å klare komme opp av sofaen før det går for lang tid. Det er så vondt å komme seg videre hvis man hele tiden klamrer seg til håpet.

Så, prioriter venner og ha gode samtaler, uten at du føler deg til bry. De er antageligvis veldig glad i deg, og opptatt av at du skal ha det bra. De vil nok mer enn gjerne være der for deg, så la dem!

[AnonymBruker]

TS her igjen...

Har tenkt litt på det med fb. Vi har jo brukt fb mye til chatting og ellers, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker være der (har logget meg manuelt av, har pleid å vært automatisk pålogga). Et lite praktisk spørsmål bare, hvordan blokkerer jeg han? Kan jeg gå på "Ikke følg" f.eks? Ble litt usikker, har aldri blokkert noen før...

Irovar - takk for nok et fint svar Ja, venninnene mine sier at jeg fortsatt er ung (vel ung og ung ), og at jeg har all verdens tid til å finne noen etter hvert. Jeg får velge å tro på det.

Men i dag blir det en god dag har jeg bestemt. Jeg skal trene og jeg skal kose meg sammen med ungene. Så får morgendagen tas etter hvert...

Anonymous poster hash: d0ffe...c52

[AnonymBruker]

Det var som et dødsfall. Jeg sørget dypt, og var ikke ute på lenge. Sov ikke om natten osv.

Var helt sikker på at jeg alltid skulle bo alene, ingen man skulle komme inn i mitt liv.

Vi ble skilt pga utroskap. Ser i dag at vi uansett en dag ville bli skilt, for vi utviklet oss i hver vår retning. Var unge da vi startet.

Jeg oppdaget at venner og bekjente viste om det også, og lot som ingenting.

Han hadde flere, men flyttet rett ut av hjemmet til ny dame, og vi hadde ikke snakket om skillsmisse i det hele tatt.

Jeg flyttet. Han sviktet ungene. Elskerinnen var ikke intr i de.

Jeg kom på ny plass osv. Årene gikk og jeg fikk et nytt liv.

I dag er jeg gift har godt betalt arbeide, en god mann. Barna klarer seg meget godt, selv uten sin biofar.

Det ble ikke noe med hans elskerinne, heller ikke den andre damen ha skaffet seg.

Han var dom johan på byen lenge, og fikset ikke livet etterpå. Giftet seg, fikk to barn til, også det ble slutt. I dag bor han i en kommunal leilighet med en dame.

Har ikke utviklet seg etter dette.

Dette gjør at jeg føler meg enda mere vellykket i livet, og ser hvor godt jeg har det

Anonymous poster hash: 6270c...b62

[AnonymBruker]

Jeg hadde nærmest panikk første halve året. Tok en dag av gangen og hadde det virkelig ikke bra. Snakket masse med venninner og familie. Nå to år etterpå har jeg det bedre, er roligere. Men er lettere deprimert fremdeles, og ser ikke veldig lyst på framtiden.

Men livet er greit nok, litt ensomt og veldig dårlig økonomi. Det som er trist er at jeg har fått så dårlig selvtillit når det gjelder menn. Orker eller tør ikke ta kontakt med noen og ønsker ikke å gå ut på byen for å treffe noen.

Skulle jeg gjort noe annerledes de siste to årene for å unngå å være såpass lei meg fremdeles var det å jobbe med bitterheten. Henger for mye fast i vonde følelser og venninner og familie som var så støttende i starten har nok gått lei av klagingen min og meg. Jeg er ikke lenger en morsom og spennende person å være sammen med.

Anonymous poster hash: 1a03a...56a

[AnonymBruker]

Jeg hadde nærmest panikk første halve året. Tok en dag av gangen og hadde det virkelig ikke bra. Snakket masse med venninner og familie. Nå to år etterpå har jeg det bedre, er roligere. Men er lettere deprimert fremdeles, og ser ikke veldig lyst på framtiden.

Men livet er greit nok, litt ensomt og veldig dårlig økonomi. Det som er trist er at jeg har fått så dårlig selvtillit når det gjelder menn. Orker eller tør ikke ta kontakt med noen og ønsker ikke å gå ut på byen for å treffe noen.

Skulle jeg gjort noe annerledes de siste to årene for å unngå å være såpass lei meg fremdeles var det å jobbe med bitterheten. Henger for mye fast i vonde følelser og venninner og familie som var så støttende i starten har nok gått lei av klagingen min og meg. Jeg er ikke lenger en morsom og spennende person å være sammen med.

Anonymous poster hash: 1a03a...56a

Uff det er synd at menn skal ødelegge damer på den måten

Jeg er sånn selv, helt knust av kjærlighetssorg. Det med bitterhet er ikke så lett å bli kvitt. Jeg blir kvalm av menn og det går nok aldri over.

Anonymous poster hash: b0dda...9ef

[AnonymBruker]

Uff det er synd at menn skal ødelegge damer på den måten

Jeg er sånn selv, helt knust av kjærlighetssorg. Det med bitterhet er ikke så lett å bli kvitt. Jeg blir kvalm av menn og det går nok aldri over.

Anonymous poster hash: b0dda...9ef

Hvor lenge har du vært singel?

Håper på at de vonde følelsene demper seg med tiden..

Anonymous poster hash: 1a03a...56a

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du vært singel?

Håper på at de vonde følelsene demper seg med tiden..

Anonymous poster hash: 1a03a...56a

14 mnd. Føles som jeg har prøvd alt men ingenting hjelper. Har faktisk datet noen flotte menn og,men følelsene var ikke der fra min side. Nå skal jeg på en lengre dannelsesreise så håper jeg glemmer sorgen litt der borte.

Anonymous poster hash: b0dda...9ef

[AnonymBruker]

14 mnd. Føles som jeg har prøvd alt men ingenting hjelper. Har faktisk datet noen flotte menn og,men følelsene var ikke der fra min side. Nå skal jeg på en lengre dannelsesreise så håper jeg glemmer sorgen litt der borte.

Anonymous poster hash: b0dda...9ef

Tror at nye opplevelser kan skyve sorgen bakover i bevisstheten. God tur, det blir bra!

Jeg har bestemt meg for å vente med dating til jeg er over mer av kjærlighetssorgen. Ellers kan en grei og fin mann bare bli en trøst fordi jeg er ensom.

Anonymous poster hash: 1a03a...56a