Du som ble mobbet, hvem er du i dag?

[AnonymBruker]

Jeg syns det kan være interessant å lese historiene til mobbeofre. Jeg er selv en av dem, ble mobbet fra 4-10 klasse og var veldig lettet da jeg omsider ble ferdig med grunnskolen. Mange snakker varmt om den tiden, om alle de gode minnene og klassevennene de hadde. For meg er skoletiden et mørkt kapittel. Jeg ble latterliggjort og mobbet hver eneste dag og store deler av grunnskolen føltes som et mareritt. Årene gikk, jeg ble mer og mer innesluttet, mistet selvtilliten og trakk meg unna.

De første skoleårene var veldig fine for min del. Jeg var en livsglad jente som gledet meg til å gå på skolen hver fag, hadde venninner og ble ofte kalt for den "den peneste jenta i klassen", men en høst forandret dette seg og jeg ble et mobbeoffer.

Etter flere år med latterliggjøring, frekke kommentarer, hånlig latter og følelsen av å være alene, nådde jeg et bunnpunkt. Etter skolen gikk jeg ofte inn på rommet mitt for å gråte. Det var i slutten av åttende klasse at jeg følte at alt håp var ute og jeg ville bare dø. Jeg tenkte på enkle metoder for å ta livet mitt, men jeg turte heldigvis aldri å gjennomføre det. Gjorde et forsøk en gang, men ombestemte meg underveis. Helt fram til da hadde jeg alltid hatt håp om at det ville bli bedre, men da jeg innså at det ikke var tilfellet, kom disse selvmordstankene. Jeg hadde glemt at jeg hadde slike tanker på den tiden og da jeg husket det for en stund siden, etter å ha lest artikler og tråder om mobbing, og måtte jeg felle noen tårer.

Det er flere år siden jeg gikk ut av grunnskolen og flyttet fra hjemplassen min, som aldri føltes som hjemplass for meg. Med ødelagt selvtillit og lav selvfølelse, bygget jeg meg sel opp igjen. Dette tok tid, men jeg fikk etterhvert mer selvtillit og turte å være meg selv. Gikk ut av videregående med svært gode karakterer (i grunnskolen slet jeg faglig på grunn av fravær forårsaket av mobbingen) og kom inn på et prestisjestudium.

Nå, flere år etter at jeg gikk ut av grunnskolen, kan jeg si at jeg er lykkelig igjen. Det er lenge siden jeg har hatt det så bra som jeg har det nå. Jeg er ung, får mye positiv oppmerksomhet av det motsatte kjønn, har ambisjoner og mål i livet og tør å ta utfordringer på strak arm. Etter flere harde og vonde år, føler jeg meg bra igjen. Det eneste som gjør meg trist er at jeg ikke har noen barndomsvenner, at skoletiden min ble så ødelagt av noen som bestemte seg for at jeg skulle mobbes og at jeg var en veldig ulykkelig jente lang tid.

Dette var min historie, kort fortalt. Hvis det er noen her som opplever mobbing, vil jeg bare si at det vil ordne seg! En dag vil disse vonde opplevelsene bare være vage minner som gjorde deg sterkere som person.

Anonymous poster hash: 3dfc0...ee9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg savner å ha barndomsvenninner.

Det ordnet seg for meg også, men jeg føler likevel at noe mangler i livet mitt. Jeg ble fratatt mye pga mobbingen.

Anonymous poster hash: 5fd54...e9d

[AnonymBruker]

Jeg har blitt en som ikke kan fordra mobbing, og som bryter inn hvis jeg ser det. Kan ikke fatte å forstå den dag idag at jeg fikk meg til å si så stygge ting til andre mennesker, å sjemmes av det! Får utrolig dårlig samvittighet for de som måtte lide for min utspying av galder å blære, å at jeg lot min egen usikkerhet gå utover dem. Jeg var ikke en ekstrem mobber, men var ille nok til tider. Håper alle idag har klart å glemt det, å lever i beste velgående.

Anonymous poster hash: 0c571...d5b

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra barnehagen og hele veien gjennom ungdomsskolen. Var utrolig godt å komme på vgs! Helt slutt på mobbingen og jeg fikk nye flotte venner. Har igjen to venninner fra "barneårene" og noen få venner ellers. Aldri vært i et forhold (er 24 nå) pga guttene mobbet meg psykisk og jeg sliter med å stole på folk. Jentene mobbet psykisk, med å overse og ikke inkludere. Må si den mobbingen var verst....

Nå er jeg den som stopper mobbing straks jeg ser antydning, og aller helst den psykiske som ikke så mange legger merke til, da den nesten er usynlig for folk som ikke har opplevd det selv. Snart ferdig med bachelorgrad og har alt fått meg jobb, klarer meg greit ellers. Jeg ser mobberne mine sitter i kassa på butikken, eller jobber med andre "drittjobber" Må si jeg humrer litt for meg selv og tenker KARMA da

Anonymous poster hash: bdfe5...f71

[AnonymBruker]

Tja, det går jo bedre men usikkerheten sitter fortsatt i i godt voksen alder. Om jeg ressursmessig får muligheten til å hevne meg så vurderer jeg å gjøre det. Å gjøre livet til en av de som plagde meg mest til et helvete f. eks gjennom å sende torpedoer eller noe annet faenskap ville vært en oppreisning. Rett og slett frata verdkommende muligheten til å leve et godt liv.

Anonymous poster hash: afbf8...fd3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg savner å ha barndomsvenninner.

Det ordnet seg for meg også, men jeg føler likevel at noe mangler i livet mitt. Jeg ble fratatt mye pga mobbingen.

Anonymous poster hash: 5fd54...e9d

Det er noe jeg også savner en gang i blant, men da kun når jeg er på besøk hos familien min. Jeg har ingen venner som jeg kan besøke i hjembyen min, men er heller ikke interessert i å være venner med de som gikk i klassen min, de fleste var slemme mot meg og de som ikke var slemme, brydde seg ikke.

Og ja, en blir fratatt mye på grunn av mobbingen.

Jeg syns det er fint å skrive om mobbingen jeg gjennomgikk. Det er ikke noe jeg forteller til folk, men etter å ha lest mye tråder og artikler om det, har jeg tenkt en del på hvor vondt jeg hadde det, og jeg husker godt den følelsen av å gi opp. Å sitte alene på rommet mens tårene renner på grunn av alle de slemme ordene, slemme blikkene og skubbingen.

Anonymous poster hash: 3dfc0...ee9

[Anglofil]

Ble mobbet på barneskolen og senere på vgs. Heldigvis for min del hadde jeg alltid venner da jeg vokste opp, dog utenfor skolen.

Det har gjort at jeg er ganske var på kommentarer i forhold til utseendet mitt. Jeg har stor tro på meg selv som menneske, men har et dårlig forhold kroppen min. Jeg har i grunn lært meg å skille mellom meg som person og utseendet mitt.

Jeg føler jeg klarer meg godt. Har vært politisk aktiv, drev med kampkunst i mange år. I dag har jeg kjæreste, jobb og skal snart fullføre masteroppgaven min. Føler jeg glarer meg bra til tross for hvor vondt jeg har hatt det gjennom oppveksten.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

26 år gammel, mann, toppstudent og har en aktiv fritid. Men er ikke spesielt sosial av meg, hater alle påtvungne aktiviteter og feks et julebord er et mareritt fordi du blir sett på som sær om du ikke kommer og sær om du ikke deltar aktivt i noe du ikke kan fordra.

Og desverre handler svært mye av arbeidsmarkedet i dag om image fremfor kompetanse. Så selv om jeg helt klart er blandt de 3 beste på mitt studium føler jeg at jeg fort kan slite med karrieren og jobbsøking.

Når det kommer til det sosiale går det stort sett fint, jeg klarer meg svært godt i situasjoner som ikke er intime og har noen få gode venner utenom.

Anonymous poster hash: e266f...2a9

[AnonymBruker]

Har det greit nok til vanlig, men synes det er såå kjipt å være i hjembyen i sommerferiene, for der har jeg bare 1 venn og det er ikke mulighet for å bli kjent med de folkene der. Men må jo være hjemme da for familien min sin skyld.

Anonymous poster hash: b714a...baf

[AnonymBruker]

Ble mobbet, slått og sparket fra 1.klasse til jeg var 20 år. I dag er jeg ingenting og uføretrygdet.

Anonymous poster hash: 16ace...90d

[AnonymBruker]

Snart lege, lykkelig gift. Ukomfortable i store sammenkomster.

Anonymous poster hash: 7e7d3...933

[Tibbie]

Jeg var ikke akkurat den kuleste jenta i mine grunnskoleår, men jeg har det ganske bra nå. Bra jobb, mange venner og digger livet.

De "kuleste" er nå overvektige og guttene, som også er ganske chubby, har x antall ganger lagt an på meg på byen.

Flere er NAVere og mange gjør det bra.

Uansett - I win

[AnonymBruker]

Ble mobbet fra 6.klasse til 10 klasse. I dag har jeg et nært forhold til min tvillingsøster, en kjæreste gjennom 4 år, en grei midlertidig jobb, og er generelt ganske lykkelig.

Anonymous poster hash: b36d4...bf6

[Eolin]

ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen. på barneskolen først av en guttegjeng - da var det mest vold. så fikk jeg to års pause, men så begynte jentegjengen - baksnakking, utfrysning, ryktespredning osv. jeg hadde noen gode venner, men det var veldig veldig tøft. på ungdomskolen dreiv jeg mye med selvskading og var veldig deprimert ofte. i tillegg til dette hadde jeg et hjem med mye aggresivitet og mistillitt.

på vgs begynte jeg på en helt ny skole hvor jeg ikke kjente noen. det var fint, men jeg slet fremdeles med deprimerende tanker. jeg var sammen med en helt forferdelig fyr, en jeg visste ville ødelegge meg, jeg vet enda ikke helt hvorfor, det var nok noe med dårlig selvtillitt, selvskading og.. ja, depresjon. det varte ikke så lenge, men det var ille nok i seg selv.

nå er jeg 24 år, har nesten ingen kontakt med noen av de gamle venner, bare tidvis. jeg er veldig ensom og sliter med å få nye venner. jeg har veldig lav selvtillitt og har et pesimistisk syn på livet. har prøvd psykolog, det hjelper ikke særlig mye, dessverre.

generelt sliter jeg med å få venner og jeg husker så altfor godt alle de tingene andre har gjort mot meg og ikke minst hva jeg selv har gjort mot meg selv. i forhold til venner opplever jeg ofte at de egentlig er ganske opptatte med å holde kontakten med alle sine venner - helt forståelig. og jeg har opplevd så uendelig mange ganger at venner jeg trodde jeg ville ha lenge i livet plutselig snudde ryggen. så jeg synes det er vanskelig å åpne meg helt opp og stole på folk.

jeg har en fantastisk kjærste nå, jeg er utrolig glad for det. jeg studerer også på universitetet, uten å helt være motivert for det fordi jeg... ikke vet hva jeg vil med livet, eller noe sånt..

men ellers er jeg veldig ensom, jeg savner en liten vennegjeng som jeg kan føle meg trygg hos. jeg savner også å være trygg med meg selv, stole på meg selv, tilgi meg selv. og andre. tja, det går ikke fantastisk akkurat nå, håper (som alltid) på bedre tider...

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra barnehagen og hele veien gjennom ungdomsskolen. Var utrolig godt å komme på vgs! Helt slutt på mobbingen og jeg fikk nye flotte venner. Har igjen to venninner fra "barneårene" og noen få venner ellers. Aldri vært i et forhold (er 24 nå) pga guttene mobbet meg psykisk og jeg sliter med å stole på folk. Jentene mobbet psykisk, med å overse og ikke inkludere. Må si den mobbingen var verst....

Nå er jeg den som stopper mobbing straks jeg ser antydning, og aller helst den psykiske som ikke så mange legger merke til, da den nesten er usynlig for folk som ikke har opplevd det selv. Snart ferdig med bachelorgrad og har alt fått meg jobb, klarer meg greit ellers. Jeg ser mobberne mine sitter i kassa på butikken, eller jobber med andre "drittjobber" Må si jeg humrer litt for meg selv og tenker KARMA da

Anonymous poster hash: bdfe5...f71

Jeg ble også hovedsaklig mobbet av gutter. Jentene begynte også ekskludere meg og lo da guttene kom med frekke og sarkastiske bemerkninger.

Jeg har heldigvis ikke sett mobbing rundt meg, men hvis jeg gjør det, vil jeg gjøre alt for å stoppe det. Prøver også å inkludere alle og behandler alle med respekt.

Anonymous poster hash: 3dfc0...ee9

[AnonymBruker]

Har selv blitt mobbet, hatt få eller ingen venner og ofte blitt holdt utenfor. Jeg hadde mye fravær på barneskolen fordi jeg grudde meg til skolen fordi jeg følte meg mislykket og ensom på grunn av mye baksnakking og krangling (3 venninner, hvor de to andre stadig vendte seg mot meg). Jeg hadde også mye fravær på ungdomsskolen, fordi det var så flaut å sitte alene, og satt noen ganger på toalettet i friminuttene. I tillegg havnet jeg i et veldig dårlig miljø på ungdomsskolen, hvor de andre senere har endt opp i institusjoner og røyker hasj og bruker nå sterkere stoffer også. Å komme meg ut av det miljøet var veldig vanskelig, og det ble mye mobbing og baksnakking etter det, i tillegg til at jeg ikke hadde noen andre venninner utenfor det miljøet. 10. klasse ble for meg et veldig ensomt år med stort fokus på å få gode nok karakterer til å komme inn på den vgs-linjen jeg ville på (høyt snitt for å komme inn, men heldigvis lærer jeg raskt). Heldigvis kom jeg inn der, og flyttet på hybel et lite stykke unna ungdomsskolen, og ting begynte endelig å ordne seg litt. Nå holder jeg på med en bachelor, og livet mitt er mange ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjettet!

Anonymous poster hash: b2892...479

[AnonymBruker]

Tja, det går jo bedre men usikkerheten sitter fortsatt i i godt voksen alder. Om jeg ressursmessig får muligheten til å hevne meg så vurderer jeg å gjøre det. Å gjøre livet til en av de som plagde meg mest til et helvete f. eks gjennom å sende torpedoer eller noe annet faenskap ville vært en oppreisning. Rett og slett frata verdkommende muligheten til å leve et godt liv.

Anonymous poster hash: afbf8...fd3

Usikkerheten blir aldri helt borte. Jeg tenker ikke så mye på de som mobbet meg, men jeg tror ikke jeg hadde klart å tilgi dem. Jeg har møtt et par av dem når jeg har vært på besøk i "hjembyen" min, de overser meg bare og later som ingenting. Jeg liker å tro at det er fordi de skammer seg.

Anonymous poster hash: 3dfc0...ee9

[Gjest HappyWaffle]

jeg forstår deg så godt TS. jeg ble selv mobbet på barneskolen og utestengt på ungdomsskolen. jeg har hatt noen få venner men de har forsvunnet med årene og vi vokste fra hverandre.

jeg er en person med lav selvtillit. på utsiden virker det som at jeg er sikker på meg selv, men det er bare et skjold.

jeg har ikke så mange venner i voksen alder, men jeg har noen nære, noe som betyr mye mer for meg enn å ha mange venner. jeg er skeptisk på mennesker jeg ikke kjenner så godt og jeg bruker lang tid på å få tillit til dem.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra 1.klasse på barneskolen til 9.klasse på ungdomsskolen. Ble mobbet mest av guttene, de slo meg og mishandlet meg, ofte besvimte jeg men ingen gjorde noe. I dag er jeg 32 år, hater norske menn og stoler ikke på menn pga dette her. Kommer nok til å være singel for alltid. Flyktet til utlandet for å komme meg vekk, men kom tilbake etter noen år fordi jeg savnet familien og vennene mine.

Jeg har stort sett alltid hatt venner da. Vil si jeg er en gdt likt person i dag, er med på mye og føler meg bedre. Men jeg hater mobberne mine og håper de får kreft og dør hele gjengen.

Anonymous poster hash: 16084...9b6

[AnonymBruker]

Så fort jeg kom meg vekk fra drittsekkene fra hjemstedet mitt, ble livet mye bedre. Jeg har klart meg veldig bra, og har skjønt at det ikke er meg det er noe galt med, men de som mobba meg. Har vel egentlig ingen varige mén, selv om det var tungt mens det pågikk.

Har samboer og barn, god utdannelse og egen bedrift. Selvsikker og fornøyd med meg selv.

Anonymous poster hash: c31ba...815