Angrer på at jeg fikk barn...

[AnonymBruker]

For å ha det helt klart. Det er IKKE jobben med barnet jeg angrer på.

Jeg er så forbanna redd for at det skal skje noe med henne. At hun skal dø fra meg, eller at jeg skal dø fra henne. Hun er det beste som har skjedd meg og jeg stortrives som mamma, men jeg føler litt på den frykten. Hadde jeg visst hvor inderlig glad i henne jeg kom til å bli, og hvor redd jeg er for å miste henne, så kanskje jeg hadde valgt annerledes? Hvis hun dør, så har jeg virkelig ingenting å leve for, og jeg aner ikke hvordan livet skulle gått videre...

På den måten, så angerer jeg faktisk litt, for hun betyr alt for meg og verden vil rase sammen om hun blir borte. Men samtidig er det verdt det, for hun er verdens beste skapning jeg vet om!

Anonymous poster hash: ed7f3...43b

[Zinnia]

For meg høres dette mer ut som angst enn anger. Det kan nok jobbes med

[AnonymBruker]

Det er akkurat sånn jeg tenker om hundene mine...

jeg er livredd for at det skal skje dem noe fordi jeg ikke kan skjønne hvordan jeg skulle overlevd uten dem.

De betyr alt for meg!

Anonymous poster hash: 6a5be...a8e

[Gjest Teta]

Synes det høres ut som sterk morskjærlighet <3 Dersom engstelsen tar overhånd er det jo muligheter for å få litt profesjonell veiledning.

[AnonymBruker]

Høres ut som morskjærlighet. Bare pass på at det. Senere ikke går ut over selvstendighetsutviklingen til barnet, ved at man blir overbeskyttende. Ikke overfør engstelse. Til barnet. Det er viktig at barnet får lov å utforske verden og få noen skrubbsår. Det er sånn de lærer.

Anonymous poster hash: 81911...dc4

[AnonymBruker]

Du angrer ikke, du er bare redd. Det er jo det beste som har hendt deg, skriver du.

Tror alle nybakte i alle fall har følt på den redselen i mer eller mindre grad.

Klart vi er redde for disse små. Etter hvert ser en litt lettere på det.

Før eller siden så finner en ut at en klarer ikke å beskytte de mot alt her i verden.

tenk, mine barn er flyttet ut fra hjemmet, og vet du....jeg har redsel ennå for at det skal skje de noe. Som mor vil du alltid ha barna i dine tanker

Redselen endrer seg med årene. Du blir engstelig for at de skal bli mobbet på skolen, ikke klare seg faglig. å begynner tenåra med de engstelsene, så kommer bilkjøring, 18 år og skal smake alkohol. Du ligger våken helt til du hører kommer hjem, da puster du lettet ut.

ordner seg nok for deg også

Anonymous poster hash: ffeb8...6c5

[Miss moneypenny]

Har det på samme måte, men vil definitivt ikke kalle det anger

[Gjest lurven]

Tror de fleste foreldre har det på denne måten, men ikke gå å tenk på det hel tiden

[Gjest]

Haha . Velkommen i klubben! Det kalles kjærlighet!

[Nemesis75]

Hei. Det er helt normalt kjære deg.

"Sterk kjærlighet kommer med sterk sorg" leste jeg en gang , og det stemmer selv om det høres brutalt ut. Se på det som en bekreftelse på at du elsker barnet ditt.

[kaprifolen]

Det er prisen å betale for å få elske ubetinget!

[Gjest chisandra]

Dette er sterk morskjærlighet.

Jeg hadde mange tanker som lignet på dine da mitt barn var liten. Min løsning var å slippe opp litt og litt - og det gikk faktisk også litt naturlig etterhvert.

Men den store, vonde bekymringsklumpen i magen var forferdelig slitsom og hemmende.

Kjenner du at det blir for plagsomt, søk hjelp.

[AnonymBruker]

Det samme føler jeg for hundene mine. Har til tider mareritt om at de blir påkjørt og dør osv. Er så redd for å miste de... for åssen skal jeg leve videre uten dem?

Så tenk på når jeg får unge da... haha, uff.

Anonymous poster hash: 4f17a...c78

[maid]

Slik det er å være mor. Man elsker så høyt at det gjør direkte vondt, men egentlig er det bare så godt <3

[AnonymBruker]

Åhhh sånn har jeg det med min 2åring og! Elsker henne så høyt at det gjør vondt, og å få henne har gjort meg så ufattelig sårbar! Skjønner litt den "angre"-følelsen, men du, det er jo dette som er selve livet!

Klem til deg:)

Anonymous poster hash: 8ec65...07a