Redd for å være alene?!

[Sofusius]

Jeg er virkelig i en vanskelig situasjon og vet ikke hva jeg skal gjøre. Er ei jente på 25 år som ikke har vært signel siden hun var 17. Denne tiden har innebært to lange forhold. Ene på 3,5 år og andre på litt over 4. Forholdet jeg er i nå er bra, men for det meste går jeg rundt og er missfornøyd med noe eller lei meg. Vi krangler veldig mye og er nesten aldri sammen selv om vi bor sammen. Jeg lyver ikke om jeg sier at vi er sammen to halve dager per uke. Han har verken jobb eller skole, og jeg har begge deler. Likevel er det han som aldri er hjemme. Det er også vanskelig å stole på han og ha tillitt til han anngående en ting; Hasj. Vi har hatt mange krangler rundt dette og han har gått bak ryggen min mange ganger. Jeg har sagt at for meg er det uaktuelt og forholdet vårt er over om jeg noengang oppdager det igjen. Problemer her ligger i at jeg i tillegg ikke vil nekte noen noe, for det føler jeg ikke jeg har noen rettigheter til å gjøre. Men, jeg kan ikke og vil ikke være sammen med noen som røyker hasj eller har venner som konstant er høye. Jeg har flere ganger etter at han har lovd meg å aldri gjøre det igjen, og at han ha forstått konsekvensene og at jeg betyr mye mer for han funnet sånn papir han ruller det i i lommene hans og en gang fant jeg alt stæsje i leiligheten. Men han skylder alltid på: "Det er ikke mitt" og blir sint for at jeg ikke tror på han. Er det noe rart jeg ikke tror på deg etter alt du har gjort bak ryggen min før, sier jeg bare.

Ikke nok med det men vi har mistet litt knisten og er egentlig et veldig kjedelig par. Jeg vet det er normalt å bli litt kjedelige etter flere år i et forhold men jeg vet ikke helt om jeg vil ha det slik. Vi er egentlig aldri sammen, selv om vi bor sammen og det føles som han setter vennene sine litt høyre enn meg og at det er mye morsommere å henge med de enn meg ettersom han aldri har planer med meg og det første han gjør når han våkner om morgenen er å spørre kompisser hva de skal i dag og om de skal henge. Jeg føler meg litt på andreplass mange ganger og at jeg kanskje ikke er bra nok. Vi har jo egentlig ikke så veldig mange felles interesser lenger eller og har på mange måter vokst litt fra hverandre. Jeg setter pris på tid hjemme sammen ute å gjøre noe spesielt mens han vil feste, dra på konserter og ha det super gøy på den måten, hele tiden.

Likevel elsker jeg han og vet ikke om jeg klarer å se for meg fremtiden uten han. Det gjør så vondt, samtidlig som jeg tror jeg ville blitt mer lykkelig om jeg klarer å gjøre det slutt. Har prøvd en gang før, hvor jeg har sagt alt det jeg skriver her til han, som grunnen til at jeg vil gjøre det slutt. Det går en ukes tid og jeg angrer veldig og tar han tilbake fordi han sier han skal skjerpe seg. Noe han har lovet opptil 10 ganger og ikke gjort.

Jeg vet han elsker meg og ikke vil miste meg over noe annet i livet, da han har vist dette veldig godt med reaksjonen sist jeg fortalte han at vi burde være hver for oss. Problemet mitt er da at jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Vil jeg slå opp og være alene? Eller vil jeg egentlig være i et forhold, bare at han ikke er bra nok? Er jeg dom som føler han ikke er bra nok? Han er bra nok, på alle måter, bare ikke for meg, tror jeg. Eller er det jeg som forlanger for mye? Jeg vil bare ha en kjæreste som setter meg først og som vil være med meg og planlegge ting med meg og ikke bare feste, dra på konserter og leve livet.

Et annet problem som også stopper meg litt er at han skylder meg vanvittig mye penger, noe jeg tror jeg kan se langt etter om jeg går fra han? Hva kan jeg gjøre med dette?

Håper noen forstår hva jeg mener, for det er veldig vanskelig å få frem det jeg egentlig mener her. Jeg elsker han og ser på en måte for meg oss i fremtiden, men ikke slik han er NÅ.

En annen ting er også at jeg aldri har vært singel, føles det som. Nevnte at jeg har hatt et forhold siden jeg var 17 og det stemmer. Jeg er livredd for å være alene, og kjæresten min nå er liksom en vanvittig trygghet. Hva skal jeg gjøre om han forsvinner ut av livet mitt? Hvem skal jeg snakke med da? Hvem skal jeg henge dag inn og dag ut med da? Føler jeg har mange gode venner, men ingen som han. Føler ikke jeg kan henge dag ut og dag inn med noen av vennene mine og betro dem på den måten jeg betror han.. Er så redd, hva skal jeg gjøre? Vi bor sammen også og jeg er student og har ikke penger til å betale leien her alene eller finne meg nytt sted å bo med tanke på at i Oslo er prisene skyhøye og kollektiv er ikke aktuelt som 25åring. Har gjort det mange ganger før og er ALT for glad i alenetid.

Håper noen kan gi meg noen gode råd her inne og forstår noe av hva jeg føler?

Endret 1. mai 2014 av Sofusius