Finner ikke den rette - Hvilket alternativ bør jeg velge?

[AnonymBruker]

Vel, jeg har lett etter den perfekte match siden tidenes morgen, men har ikke funnet han. Kanskje jeg har et urealistisk romantisk syn på hvem den rette er og hva romatikk er. Har lite erfaring fra forhold og nærmer meg 30 med stormskritt. Tiden er absolutt inne for å slå meg sammen med en mann og få barn som jeg så gjerne ønsker.

Saken er nå at jeg lurer på om jeg bare må satse på en fyr som jeg føler ønsker det samme i livet som meg for å etablere familie, ha noen å bry meg om og leve med. En som dele mine verdier og interesser, hvor den store lidenskapen og altoppslukende forelskelsen uteblir. Ser et par tre stykk rundt meg som er over førti og fortsatt er der jeg er. Er livredd for å ende opp slik, altså leve hele livet alene, uten barn og på konstant søking etter den rette.

Jeg opplever dette nærmest som en krise og trenger råd, meninger og tanker fra dere der ute, så tusen takk til dere som bidrar med det

Anonymous poster hash: 33821...6dd

[AnonymBruker]

TS her, grunnen til at jeg føler det slik, dersom det ikke kom klart frem, er at for meg er hele meningen med livet familie og barn. Føler at der er dit jeg skal og at hele livet løper fra meg eller står på vent uten i mellomtiden. Skjønner ikke hvorfor det er så lett for andre å realisere dette som det naturligste i verden, mens jeg sliter med å finne "han".

Anonymous poster hash: 33821...6dd

[Gjest Elisabeta]

Vel, jeg er 40 OG singel. Jeg har barn derimot. Men før jeg fikk barn, når jeg var singel så jaktet jeg alltid på kjærligheten. Det var slitsomt. Visst søren er jeg redd for å ende opp alene, men jakte det gjør jeg ikke lenger. Jeg nøyer meg heller ikke med 2nd best. Come what may

[AnonymBruker]

Vel, jeg er 40 OG singel. Jeg har barn derimot. Men før jeg fikk barn, når jeg var singel så jaktet jeg alltid på kjærligheten. Det var slitsomt. Visst søren er jeg redd for å ende opp alene, men jakte det gjør jeg ikke lenger. Jeg nøyer meg heller ikke med 2nd best. Come what may

Takk for at du svarte Men, jeg vil nå si at situasjonen din er ganske anerledes, du har bådde fått erfare å være i forhold, samboer og du har barn. Så dette blir jo ikke akkurat sammenlignbart. Hadde jeg hatt er faring fra forhold og barn så hadde jeg nok slått meg til ro med å være alene

Anonymous poster hash: 33821...6dd

[Gjest Idollet]

Nå skal jeg fortelle dere litt om det virkelige liv, som jeg tror jeg har fått ganske god dreisen på selv om jeg ikke er over snaue tjue år. Når man leter etter en å være sammen med, så kommer ikke følelser, forelskelse og slikt som en bombe fra klar himmel. Det tar tid, man må bli kjent, så kommer det kanskje. Selv om man kanskje ikke blir fysiologisk forelsket, så kan du bli det etter hvert, på bakgrunnen av personlighet, oppførsel og snille handlinger som du blir glad i personen for.

En må ikke gå rundt i en slags fantasi, om at man skal finne noen som er helt perfekt, for det er ingen. Lyst er ikke et must. For hva vil du? Ha unger som vokser opp hos to foreldre? Eller unger i hytt og vær? Eller ingen unger i det hele tatt.

Lær dere dette, så vil det sikkert gå dere bedre.

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt. Jeg ville heller vært sammen med en bestevenn enn å ikke ha noen i det hele tatt. Ofre på sex og forelskelse. Selvfølgelig er det beste å bli hodestups forelsket, kåt hele tiden og så leve lykkelig alle sine dager, men man har ingen garanti med følelser heller. Det lønner seg nok å bruke hodet når man velger.

Selv om fyrverkeriet mangler tror jeg man kan bli veldig glad i en person personligheten matcher med!

Anonymous poster hash: 037b8...62d