Dilemma!

[snupperiet]

Hei:) Håper å kunne få litt hjelp i fra folk med muligens samme erfaring som hva dette angår.

Jeg har avsluttet et 14 år langt forhold. Kommer ikke inn på detaljer hvorfor i første omgang. Pr i dag, har et godt samarbeid om våre herlige to små, og har også hatt vinterferier og sommerturer sammen alle mest for ungene sin del og litt også for vi fremdeles er gode venner. I praksis, er jeg singel og lever et godt liv med en sjelero som etterhvert har kommet sigende , (det har tatt tid). Og jeg har akseptert, at vi ikke lenger er et par. Og allikevel, syns jeg det er kjekt med disse helgene på tur sammen, og har glede av det både gjennom barna og for min egen del. Men er også i harmoni med meg selv etter disse turene.

Status pr i dag: Han utøver et begynnende press på meg, der jeg opplever at han vil ha en status fra meg, på hva som skjer med oss to. Dette enskilde dilemmaet jeg nå deler her, handler da om at, han har gitt beskjed om at han ikke vil reise på sommerferie sammen alle, pga at han sliter med tanken på at vi ikke er et par. Det ødelegger han at vi kun er venner. Med andre ord, ja, han er ærlig, men er ikke dette et slags offer der ungene blir taper? i mine øyne er det det. Altså i praksis, han ønsker enten at han kan kalle oss kjærester, og reise på turer, eller ikke ha felleskap i det hele tatt. Hva gjør jeg? skal jeg la han få kalle oss for kjærester? og få turene med ungene, eller skal jeg sette strek og la ungene få svi?

[sjøhest]

Ja vil du være et par igjen da? Vil du starte på nytt og virkelig prøve? Elsker du han? Hvis ikke trenger du ikke pine den stakkars fyren.

[minister-mio]

Du kan ikke gå med på å være kjærester for barna sin del

[AnonymBruker]

Ungene trenger vel ikke "svi"?!

Det blir en endring, ja, men hvor vondt og dramatisk det blir er i høy grad opp til hvordan dere voksne takler det og legger det frem.

Anonymous poster hash: f07a6...3ba

[snupperiet]

Det er nå det blir mer komplisert elsker ham ja,.. men: jeg har en del krav av endring ift at et normalt forhold skal opprettes igjen. Dette går på at han gjennomfører utredning for bipolarhet, som han nå står på venteliste for. Så han har jo tatt første steget. Men selvinnsikten ift det finnes ikke enda. Så er de alle de årene jeg har godtatt og levd med en bipolar som kun benyttet MEG som skyteskive i down perioder. Og fremdeles gjør. Jeg ønsker å geleide ham i denne fasen, og få hjelp, men det tar mye av meg, .. og er ikke alltid like kjekt å være kjæresten til den "stygge" personligheten som dukker opp i nedturer som ofte varer i flere mnd. Barna og familie og venner ellers, er totalt i uvisse om denne utfordringen jeg sliter med og denne tilstanden han er i. Jeg ønsker å kunne ha håp om en framtid, etter en evetuell god behandlingsinngang og fortsettelse. Medisin/samtale terapi. Men pr i dag, blir han for mye for meg å takle. Dette er forbi innviklet, håper dere forstår meg. Som sagt, pga av mine følelser for ham, og framtidshåp, vil jeg ikke gi slipp,.. men står samtidig i en sørpe og ikke kommer noen vei.

[sjøhest]

Da ville jeg vært et par fremdeles, og sett om han kunne bli bedre. Hvordan tror du det evt blir for han å være alenepappa for ungene, med hans sykdom?

[snupperiet]

takk, nei, jeg tror ikke han hadde fått det lett. Men det er denne fasen nå imellom. ventetiden hans,.. press signalene han sender ut til meg,.. selv om jeg sier jeg trenger ro.. og en egen base. Sånn det er i dag, hadde ikke et samliv fungert, en samkjørt hverdag hadde ikke fungert. Så det blir spennende.. å se..

[AnonymBruker]

Du får bare si du vil vente. Av hva du forteller, syns jeg han både bør forstå og akseptere.

Anonymous poster hash: bdb6f...6ff

[AnonymBruker]

Egentlig lurer jeg på hva du mener med at dere reiser sammen, men i praksis er du singel? Betyr dere at dere har et forhold basert på mer enn ren vennskap, dvs at også sex er involvert når dere er sammen? Det virker som han er uklar på hva statusen deres faktisk er og at du kanskje sender ut tvetydige signaler. I såfall er det noe ingen er tjent med, hverken dere eller ungene! En ting er å gjøre noe som familie sammen, men hvis det faktisk fører til at han (og barna) kanskje misforstår situasjonen og tror på forsoning som kanskje ikke kommer, så er det faktisk verre enn en klart brudd.

Anonymous poster hash: edb23...df6