krangling!

[Gjest Anonymous]

Hei :-(

I går kranglet jeg og samboer igjen. En dum, brå krangel ved middagsbordet, som endte fort, fordi han som vanlig gikk ut av rommet. Så ventet jeg en times tid, og så gikk jeg inn til ham og vi snakket ut og ble venner igjen. Som vanlig handlet krangelen om at vi misoppfattet hverandres utsagn. Egentlig ville vi begge hverandre vel.

Kjæresten min blir så forferdelig lei seg etter hver krangel. Han ligger i sengen og ser dødssyk ut med stor klump i halsen og tårer i øynene. Det er alltid jeg som må ta initiativ til å snakke ut og bli venner igjen. Han har vanskelig for å uttrykke tanker og følelser. Han begynner alltid å gråte....da gråter jeg også....også ligger vi i hverandres armer og snakker om alt og ingenting til det går over og vi føler oss bedre. Men som sagt, så blir kjæresten min "dødstrist" (av mangel på bedre ord) hver gang. Han synes vi krangler alt for mye: (nå i det siste så mye som to-tre ganger i måneden). Han mener et kjærestepar ikke skulle behøve å krangle: ikke en gang i måneden engang. Han har vokst opp i et harmonisk lite hjem med sin mor. Jeg har vokst opp i en stor familie hvor det har vært krangling hver eneste dag mellom foreldre/søsken...

Hva synes du? Er krangling skadelig for et parforhold? Er krangling tre ganger i måneden alt for mye? Hvor ofte krangler dere? Hvordan krangler dere?

Takknemlig for svar!

[Gjest Phair]

Det er jo ingen fasit på krangling desverre. Alt i alt bunner det i forholdet deres. Skjønner at det kan være frustrende med en kjæreste som begynner å gråte hver gang en krangle kommer. Men folk har forskjellige måte å utrykke sine følelser. Det at han gråter må du nesten bare lære deg å leve med. Men det aller beste er vel om dere ikke trenger å krangle. At dere krangler 3 ganger i mnd sier oss andre lite da vi ikke kjenner forholdet deres. Men jeg er av den oppfatningen at alle forhold har "godt" av en krangel av og til.

[Gjest GreenSky]

Krangling er bra, det! Og at foreldrene hans ikke kranglet så mye, har ikke så mye å si. Det kan godt bety at de bare feide problemene under teppet. Og det er heller ikke bra.

Krangling kan være veldig bra, så lenge det er konstruktiv krangling.

[Gjest *Fiona*]

Vokst opp i et lite, harmonisk hjem sammen med sin mor..? Ojda... Ja, da har du jo litt å pusle med. Det høres ut som om han er aldri så lite grann konfliktsky. Relativt vanlig for mange menn (typisk at de går ut av rommet eller stikker av i stedet for å ha en dialog) men han legger seg faktisk ned og griner?

Det er alltid vanskelig å "krangle" eller diskutere med noen som er vant til helt andre måter å komunisere på. Legge seg ned med tomt blikk og lidende mine forbinder jeg med frustrert husmor men vi er jo forskjellige alle sammen. Men hans reaksjon på det du sier bare var en liten misforståelse, blir vel litt ut av perspektiv?

Jeg kjenner igjen dette, det er derfor jeg uttrykker meg som jeg gjør. Jeg vokste opp med mamma, rolig og greit. Så giftet hun seg, og vi ble en stor, støyende italiensk-familie-ved-middagsbordet type familie, diskusjoner og tjo og hei hele tida. Det førte til at jeg med min første kjæreste oppførte meg slik kjæresten din gjør - trodde et samliv skulle være uten bølger, og ekstremt var for konflikter av noe slag.

Sånn funker det ikke her i verden, det er det bare å innse. Det er en lite moden innstilling og vil ikke gjøre ting lettere akkurat. Heldigvis er kommunikasjon er treningssak. Jeg har gått noen runder med meg selv, sett rundt meg på hvordan ting egentlig er, og trengt mye bekreftelse fra kjærester opp igjennom - men er heldigvis mye tøffere nå, ikke noe problem å ta opp ting eller få tilbakemeldinger.

Jeg synes ikke du burde godta hva som helst her og på en måte "dyrke" denne geenskapen hos ham. Ja, man er ulike, men han må ta ansvar han også for å modnes. Ikke bli mamma for ham, han må lære seg å takle ting bedre, endre reaksjonsmønsteret. Lykke til...

[Gjest ¤Humlen¤]

Pröv å si til han at dere ikke dör av en krangel eller to. Og at når disse utblåsningene kommer gjör de det av en grunn. Si at dere må bli flinkere til å oppklare situasjonen för det blir slik at han begynner å gråte, fordi det verken löser store eller små konflikter av gråting! Det er bra å gråte for å få ut fölelsene, men det er ikke selve lösningen.

Fortell han at du ikke er lei av forholdet selv om dere krangler 3 ganer pr mnd, og at han ikke skal bli bekymret for det i seg selv og gråte for det. Kanskje det er det han er redd for når han blir sånn? Konfliktsky...og når det blusser oppp diskusjoner, så synes han det er så ille i seg selv at han ikke klarer å ta tak i selve problemet.

men sånn generellt, hvis man har noen uenigheter i det heletatt, og ikke er dödsens enig i alt, så synes ikke jeg krangling 2-3 g pr mnd er mye! Så lenge dere blir venner igjen og ikke sitter med klumper i magen :-)

[Gjest tusjen]

Samboeren din er nok veldig følsom, det er ikke så greit det heller..

Men jeg synes ikke 2-3 ganger i måneden er mye .. Vi krangler mere enn det... Av og til ordner vi helt opp i det, men av og til går det i glemmeboken.. Vi er glad i hverandre og det går helt fint på denne måten.. Noen ganger fungerer det som en slags renselsesprosess.. Vi får ut alle frustrasjoner etc... og så har vi det ekstra fint etterpå.. :-)

tusjen

[Gjest jeg som skrev innlegget]

Tusen takk for svarene :-)

Det er godt å lese at dere tenker litt sånn som meg - da føler jeg meg ikke som en unormal "freak" :-? Kjæresten min er jo selvsagt konfliktsky og veldig følsom. Dere har rett i det. Jeg må antagelig både ta hensyn til dette, og hjelpe ham å modnes til å takle det bedre, og passe på at jeg ikke blir en "mamma". Når jeg tenker etter, så synes jeg at han har blitt mye flinkere til å åpne seg for meg slik at vi kan få en dialog....... Men jammen er det vanskelig at han reagerer som om han er døden nær, på noe jeg ser på som en "fillesak". :cry:

Jeg har i det siste fått en snikende mistanke om at han er redd for å miste meg. Han overrasker meg innimellom med hvor usikker han er på min kjærlighet...bak hans til vanlige selvsikre fasade... Og det er utrolig så kraftig kjærlighet han har til meg! Kanskje det er fordi jeg har forandret meg mye de siste årene: blitt tynnere, penere og mer selvsikker? Hm...

[Arkana]

Jeg synes det er vanskelig å si hva som er mye eller lite. Jeg og samboeren min har vært sammen i 5 år og vi har kranglet én eneste gang, for meg blir det litt utenkelig at vi skulle krangle 2-3 ganger i mnd. Og vi holder ikke ting inni oss, bare så det er sagt. Vi er bare så like at det er aldri noe å krangle om, vi er enige om det meste. Selvsagt blir det noen diskusjoner av ting vi ikke er enige om, men det er langt unna det jeg kaller krangling. Men, jeg tror ikke krangling eller ikke krangling er det som sier noe om hvor godt man har det sammen.