Så irritert om dagen... vet ikke hvorfor

[AnonymBruker]

Ok lang historie kort. For noen dager siden prøvde jeg å ta opp et tema med kjæresten min som har vært i Norge noen år. Han snakker ikke norsk (flytende i alle fall) og jeg prøvde bare å lufte tanker om at han kanskje burde ta et skritt å gjøre noe med dette... han ignorerte det jeg sa og begynte bare å prate om noe annet. Poenget er at dette skjer alltid om jeg prøver å få ut av han noen synspunkter. Han føler seg klandret og jeg har kanskje en anklagende tone.. jeg vet ikke. Jeg ble da drit sur og snakket ikke med han på flere timer. Han så tilsynelatende ut som å ikke skjønne hvorfor jeg var sur en gang.

Dagen etter var jeg sliten og kom hjem fra skolen på kvelden og ønsket bare å spise med en gang jeg kom hjem. Det eneste han hadde gjort var å marinere fisken og så er det liksom opp til meg å fullføre alt tilbehøret (så alt i alt er det som om jeg lager maten alene uansett). Jeg irriterer meg grønn fordi jeg er den som alltid lager mat (nå hjelpes han til med mye annet riktignok) og det er også et tema jeg har tatt opp, men virker som jeg bare må belage meg på å være den som tar styringen der i gården.. Selv sitter han seg ned etter jobb med hobbyer og ting han vil ordne (som han interesser seg for) . Uansett tilbake til poenget.. jeg følte at det klikket for meg og lagde meg bare en brødskive så fikk han bare ordne resten selv. Poenget er at når jeg er sur sier jeg masse negativt og vet at han får ikke noe respekt for det jeg sier fordi jeg øser ut av meg alt jeg synes og mener. Han selv er rolig og behersket hele tiden, slik at jeg føler meg ond dersom jeg blir sint eller opprørt over noe.

Jeg føler ofte at dagene forsvinner med hans hobby sysler, pc, tv, spill, og de dype samtalene mangler.. det tar år og dag å planlegge noe for alt utsettes hele tiden. Han ønsker en fremtid med meg men det å planlegge fremtiden skjer aldri, det er bare snakk i forbifarten som "ja vi burde forlove oss en dag" eller "når vil du ha barn?" og så skiftes samtaleemne med engang.. Jeg ønsker noe mer , men det skjønner han visst ikke..

Uansett går jeg inne å brenner med tusen forskjellige ting som jeg ikke orker å ta opp med han.. rett og slett fordi med en gang vi begynner å snakke om noe så blir det ignorert eller glemt.. så da går jeg her irritert. Mens han skjønner ingenting for alt er jo som det bruker å være...

Og hvorfor sier jeg dette her på KG? Ikke vet jeg! Er det noen som har vært i liknende situasjon? Er det kommunikasjonen vi sliter med eller er det jeg som bare har andre forventninger til et forhold enn det han har?

Anonymous poster hash: f53c9...c51