Jeg føler med så utrolig utilstrekkelig

[AnonymBruker]

Trenger hjelp til å sortere tankene mine og få meg inn på rett track igjen. Jeg vet at jeg egentlig tøver og har unødvendige tanker nå, men det er så utrolig vanskelig å være voksen og fornuftig hele tiden.

Kort fortalt har jeg vært skilt i 3 år. Vondt skilsmisse grunnet min x's utroskap. Vi har to barn sammen hvor den yngste er 12 år. I starten var det forferdelig vondt, ikke bare mistet jeg min mann og tid med mine barn, jeg måtte også forholde meg til at min xmanns elskerinne over natta ble mine barns stemor. Ufattelig vondt. Jeg brukte mye tid og krefter på å bygge meg opp samt å undertrykke sjalusi og tanker rundt at jeg ble erstattet - som kone og mor. Men det gikk seg til, annenhver uke hadde jeg ungene og annehver uke var de hos faren. Grunnet avstand og det iskalde forholdet oss foreldre i mellom var det minimalt med kontakt mellom meg og ungene den uken de var hos faren. De kunne selvsagt ringe når de måtte ønske, men hverdagene ble vel slik at kontakten som sagt var minimal. Samme den uken de var hos oss, de hadde ingen kontakt med faren.

Hun som er 12 år er med i en idrett, det har hun vært siden hun var 5 år. Det har alltid vært slik at jeg fulgte opp med treninger, kamper osv. Faren hadde ingen interesse for det, verken før eller etter skilsmissen. Så skjer det at faren blir singel igjen og flytter nærmere meg. Ungene får gåavstand mellom oss og kontakten mellom oss foreldre blir bedre. Ungene har også mer kontakt med den foreldren de ikke er hos. Alt i alt en veldig bra utvikling for ungene.

Min datter er altså 12 år og trener 4 ganger i uka. Da hun var mindre var det vanlig at vi foreldrene satt og ventet mens ungene trente, men etterhvert som de har vokst til at det mer og mer blitt til at de fleste leverer og henter. Noen er tilstede hele tiden pga kjøreavstand hjem osv, men de aller fleste er ikke tilstede. Heller ikke jeg, jeg benytter den tiden til å handle, vaske hus, trene, hjelpe mine foreldre/besteforeldre etc. Ofte er jeg tilstede litt i begynnelsen og som oftest den siste halve timen.

Men min xmann har tydeligvis mye tid til overs og er tilstede på samtlige treninger, både den uken han har ungene og den uken han ikke har det. Han er sykemeldt (men jeg kjenner han så godt at jeg vet at han ikke er syk) og kan gjøre alt parktisk på dagtid. I utgangspunktet fint at han nå stiller opp for datteren sin, men omfanget av dette gjør at jeg føler meg utenfor. Mandag denne uken gikk jeg tur forbi treningen og tenkte å stikke en tur innom for å se. Når min datter får øye på meg, spør hun om hva jeg gjør der. Jeg sier at jeg fikk lyst å stikke innom for å se, men siden hun ser så overrasket ut spør jeg om det er i orden. Og får til svar at jada, det er greit, men "du pleier jo aldri å være på treningene". At jeg kjører henne hver gang og er tilstede i starten og i slutten av hver trening teller visst ikke. Det føltes som å få et slag i magen og jeg må innrømme at jeg der og da følte meg utrolig lite ønsket. Vonde tanker rundt at hun foretrekker min xmann, at han oppfattes som "bedre" enn meg. At det er han hun springer bort til og gir high five når hun skårer, at det er han hun søker til når hun misser. Det gjør vondt i mammahjertet og jeg ser at jeg ville ikke reagert slik om vi var en familie, men jeg synes jeg har mistet så mye og er så utrolig redd for å miste ennå mer.

Jeg vet at dette er dumme tanker og jeg har de siste 2 døgnene forsøkt å si til meg selv at det er fint at hun blir så godt fulgt opp av sin far, at de får et godt forhold og alt sånt. At jeg for all del ikke må si noe som gjør at hun får dårlig samvittighet, at jeg på noen måte ødelegger noe for henne.

Men jeg kjenner at dette er vondt og at jeg får banslige og trassige tanker. Tenker at når hun kommer til meg nå på fredag og skal ha trening på ettermiddagen, så skal jeg jammen være tilstede hele treningen. At fredagpizzaen ikke er på bordet når hun er ferdig på treningen får så bare være og at huset ikke blir vasket det samme. Jeg sier til meg selv at dette er bare tull, hun bebreider meg ikke i det hele tatt, men samtidig nekter det vonde og destruktive tanke å slippe. Jeg føler at min xmann får et salgs "overtak" på meg siden han stiller så opp. Jeg føler også at alt jeg bidrar med ikke teller, at det er jeg som betaler alt i forbindelse med idretten, at det er jeg som ordner med alt i forbindelse med skole, bursdager og alt annet. Og før noen kommer å sier at han betaler i form av bidrag, så nei, han gjør ikke det. Vi deler barnetrygden og ingen betaler bidrag. Men jeg føler at jeg betaler mesteparten av kostander.

Jeg vil ikke ha disse tankene og jeg har som sagt førsøkt å prate fornuftig til meg selv i felre dager nå. Men jeg føler meg stadig like utilstrekkelig og utenfor. Noen som kan bidra med argumenter som gjør det lettere? Please?

Anonymous poster hash: ad98a...c42

[AnonymBruker]

Du prioriterer egentid under treningen, og så er du fornærma fordi DU ikke får nok respons på at du følger din datter til og fra treningen?

vet ikke helt hva jeg skal svare her altså..

Anonymous poster hash: de337...94d

[AnonymBruker]

Du prioriterer egentid under treningen, og så er du fornærma fordi DU ikke får nok respons på at du følger din datter til og fra treningen?

vet ikke helt hva jeg skal svare her altså..

Anonymous poster hash: de337...94d

Er det hva du leser ut av innlegget mitt? Nei, jeg prioriterer ikke egentrening. Jeg forsøker å gjøre dagligdagse ting som jeg eller måtte gjøre på kvelds- og natterstid. På samme måte som 90 % av de andre foreldrene gjør.

ts

Anonymous poster hash: ad98a...c42

[Gjest celine]

Høres ut som vi har samme x.. En far som er tilstede når det syns utad, mens arbeidet bak kulissene er overlatt til meg. Til tider litt surt, og hvis jeg blir veldig sliten og trøtt, kan det være det gnager litt. Likevel er jeg sikker på at ungene ser hvem det er som er oppe sene kvelder for å bake kake, hvem som betaler regningen til fritidsaktiviteter (slikt må selvfølgelig synliggjøres uten å henge ut far), og hvem som stiller opp på dugnader etc..

Jeg tenker litt at sånn må det være. Så får far stå for sine handlinger, og jeg for mine. Jeg har ett barn som ser fordelingen klart og tydelig, og ett barn som er litt for liten til å skjønne. Men det kommer han til etterhvert

[Jolene]

Har ikke barn selv, men ville likevel bare inn for å legge igjen en klem til deg jeg. Stå på TS!

[Prinsessevilikke]

Du prioriterer egentid under treningen, og så er du fornærma fordi DU ikke får nok respons på at du følger din datter til og fra treningen?

vet ikke helt hva jeg skal svare her altså..

Anonymous poster hash: de337...94d

Egentid? Hun skrev jo at hun bruker den tiden på handling og vasking av hus osv.

Til Ts: jeg forstår at dette er vondt for deg men jeg tenker at det kanskje er bra at hun og faren har denne ene tingen sammen. At denne sporten kan være deres greie og noe hyggelig de gjør sammen. Også kan kanskje du og hun finne en annen felles interesse eller hobby eller noe dere gjør sammen? Kanskje noe jentete som far ikke ville hatt interesse av.

Endret 30. april 2014 av Prinsessevilikke

[AnonymBruker]

En 12-åring har nok ikke begrep om hvor mye tid som går bort til å holde et hjem i orden. Det hadde ikke jeg som 12-åring ihvertfall. Men som 12-åring har man mye et mye større behov for å bli sett enn at det er støvfritt i enhver krik og krok. Jeg har en mor som er ekstremt opptatt av at alt skal være plettfritt hele tiden, og det gikk hardt utover tiden med oss barna. Jeg er bitter for det den dag i dag. Og naturlignok har jeg et sterkere bånd til pappa som faktisk prioriterte oss.

Anonymous poster hash: b10d9...03a

[Prinsessevilikke]

Må forresten legge til at jeg ikke tror at hun reagerte som hun gjorde da du dukket opp på treningen fordi hun ikke ønsket deg der men at det mer var fordi det var uvanlig og at hun derfor bare ble litt overrasket. Tror ikke du skal legge så mye i det. Du er ikke en dårlig forelder bare fordi du handler og vasker hus mens hun er på trening. Det synes nok ikke hun heller.

[Mooria]

Ser ikke helt problemet jeg da.. det er vel ikke noe problem å delta på treningen og utsette husvasken til kveld/ neste ettermiddag? Handle kan dere gjøre på vei hjem fra trening.

Høres ut som du er litt "sjalu" på faren fordi han får gjort unna praktiske ting på dagtid og derfor har mulighet til å være tilstede.. men at du har det SÅ travelt at du ikke rekker å overvære en halvtime ekstra av treningen tviler jeg på, i så fall kunne det jo vært en ide å skaffe seg vaskehjelp?

[AnonymBruker]

Takk til dere som har kommet med noe kontruktivt. Det er vondt å være voksen og og samtidig føle seg så usikker og med følelsene utenpå kroppen. Jeg vet det er irrasjonelle tanker, jeg vet jeg er en god mor. Men når den svarte klumpen i magen begynner å røre på seg, når det stikker i hjertet og hjernen sier at man ikke er god nok, ja da er det ikke så lett.

Og det er ikke noe problem å være tilstede på treningene hennes, men poenget er at hun er i en alder hvor det føles unødvendig. Og det er som sagt svært få foreldre som gjør det, de fleste ungene blir enten kjørt og hentet eller at de kommer seg dit selv. Å sitte passiv å se på at ungene trener 8-12 timer hver uke føles bare dumt. Disse timene føler jeg at jeg kunne bruke på kjedelig praktiske ting slik tiden sammen med ungene kan være akkurat det: tid med ungene. Min x har oppnevnt seg selv til en slags hjelpetrener, det kan ikke jeg. Jeg har ingen kompetanse som gjør at jeg kan drive på løpe langs sidelinjen og komme med råd. Det blir bare tåpelig.

Det er også et poeng at da hun var mindre og jeg faktisk var tilstede på treningene, la hun seg tidligere på kveldene. Jeg hadde dermed noen timer etter at hun var i seng til å gjøre huslige sysler. Nå er hun lenger opp på kvelden og det blir mindre tid for meg å gjøre ting.

Jeg vet at det er jeg som må snu tankegangen min, jeg kan ikke la denne usikkerheten og det som faktisk er dårlig selvtillit føre til at hverdagen min blir vanskeligere. Jeg kommer til å bli stresset, jeg kommer til å føle det totalt bortkastet å være til stede på alle treningene hennes den uka hun er hos meg. Og jeg vil uansett "tape" her, jeg har ikke mulighet til å være tilstede den uka hun er hos faren fordi jeg jobber en del på ettermiddags- og kveldstid da. Så min xmann "vinner" uansett, jeg kommer ikke til å klare å være like engasjert som ham.

Kanskje jeg må snu tankegangen og håpe at han i fortsettelse er like engasjert. men av erfaring tenker jeg at det er kanskje ikke sannsynlig. Det ville være synd for henne om han kuttet engasjementet, jeg må fokusere på det. Og så får jeg håpe at hun etterhvert ser at jeg bidrar på andre måter. Men akkurat nå er det full fokus på idretten siden vi er på vei inn i hovedsesongen.

Igjen, takk til dere som har giddet å svare.

Anonymous poster hash: ad98a...c42

[AnonymBruker]

Det er også et poeng at da hun var mindre og jeg faktisk var tilstede på treningene, la hun seg tidligere på kveldene. Jeg hadde dermed noen timer etter at hun var i seng til å gjøre huslige sysler. Nå er hun lenger opp på kvelden og det blir mindre tid for meg å gjøre ting.

Anonymous poster hash: ad98a...c42

Tuller du nå? Hun er 12 år.

De fleste normale unger i den alderen spiser, går på do, dusjer, pusser tenner, gjør lekser osv SELV.

Med mindre hun fysisk må ha hjelp til alt dette så har du begge armer ledige til å gjøre husarbeid.

Høres ut som om du bare har bestemt deg for at det er veldig vanskelig, og da blir det jo det.

Jeg har to barn på samme alder som datteren din. De spiller på forskjellige lag, og driver med andre idretter ved siden av.

I tillegg har jeg tvillinger på fire måneder.

Likevel klarer jeg fint å følge opp barna, handle mat og vaske hus.

Men hvis du virkelig ikke har tid til å vaske, så får det jo bare være møkkete da.

Anonymous poster hash: de337...94d

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, jenta er 12 år og du har henne bare annenhver uke?

Da har du faktisk mye mer tid enn de fleste andre foreldre til vaske og handle mat.

Anonymous poster hash: f831d...cdf

[AnonymBruker]

Dumt at dette har kokt ned til at jeg ikke har tid til husarbeid og handling. Fordi det er ikke det saken dreier seg om. Takk til de som har svart i forhold til hva jeg har problem med, og til dere som tydeligvis rekker over alt og ikke har noen dumme tanker dere plages med, fint for dere. "Lukker" tråden nå :-)

ts

Anonymous poster hash: ad98a...c42

[Vanillalilla]

Du prioriterer egentid under treningen, og så er du fornærma fordi DU ikke får nok respons på at du følger din datter til og fra treningen?

vet ikke helt hva jeg skal svare her altså..

Anonymous poster hash: de337...94d

Dette syns jeg var en veldig lite reflektert respons..

Når det gjelder deg, TS: så skjønner jeg veldig godt tankene dine. Og det er bra at du får utløp for de her f.eks. i stedet for til x-en din eller i verste fall barnet ditt! Er ikke så lett å gi råd, men du bør bare prøve å heve deg over det, og kanskje også bruke litt mer tid på å være tilstede på treningene hvis du får tid til det.

Kanskje kommunisere tio dattera i at "i dag får ikke jeg vært så lenge på treninga og se på fordi..."

Prøve å glede deg over at hun har et godt forhold til faren sin:-)

Tiden vil tidsnok komme når det er deg hun vender seg til når det gjelder pubertet, gutter, kropp osv.. Da kan dere ha det sammen i tillegg..

Håper du finner ut av det!

Når hun selv blir litt mer voksen vil hun jo også sette veldig stor pris på alle tingene du gjør for henne nå, slik alle oss som er så heldige å ha vokst opp med gode foreldre. Og hun vil være glad for alt du ofrer for at hun kan ha et godt forhold til sin far!

[Gjest Blomsterert]

Er det en konkurranse om å synes mest ?

Syns deg er helt utrolig hvor mye en tenker på seg selv fram for ungene! Ts, du får homde et foredrag om alt du gjorde for ungene da de var små, når de blir større.

Du er utrolig egoistisk. Syns jeg.

[Jade]

Hei, TS, håper du titter innom igjen

Jeg er sikker på at datteren din setter stor pris på at faren hennes er til stede på treningen. Akkurat som hun setter stor pris på at du er der for henne ellers. F.eks. at du lager en deilig pizza som dere skal kose dere med! Hun hadde gjerne blitt overrasket om faren hadde disket opp med hjemmelaget pizza? Samtidig har du foreldre og besteforeldre som setter stor pris på hjelpen de får av deg. Ikke se på det som en konkurranse. Men vær glad for at datteren din har en far som er med på treningen (og som sikkert gjør andre kjekke og viktige ting hun er glad for også), og vær glad for at datteren din har en mor som bryr seg om henne, og som gjør mye fint med henne, som hun setter stor pris på! Og så gjør sikkert datteren din ting som gleder deg (og faren) også!