Ønsker et bedre forhold til mamma..

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg er ei jente på 29 år. Jeg er veldig glad i mammaen min, men savner "nærheten" med henne. Mamma og jeg har alltid (fra jeg var liten) hatt en tendens til å trykke på hverandres "knapper" og har irritert hverandre. Hun har et voldsomt temperament, og reagerer (slik jeg ser det nå som voksen) veldig barnslig og irasjonelt hvis hun ikke får det som hun vil. Vi i familien er vant til at slik er det, så når mamma ønsker seg noe så blir det slik, nesten uten unntak. Pappa er helt motsatt av mamma, så han føyer seg mye for henne og gjør det hun ønsker. I tillegg så reagerer hun veldig sterkt hvis noen av oss "barna" (Alle mellom 20-30) sliter. I stedet for å roe ned, være støttende og si at "dette går bra", så kan hun reagere både med gråt og sinne, og si at hun er sååå lei av at ting aldri ordner seg med oss og at hun blir så fortvilt på våre vegne. Jeg vet at dette er et uttrykk for hennes kjærlighet for oss og hennes ønske om at vi skal ha det bra, men det er ikke støttende i det hele tatt. For min del har det resultert i at jeg unnlater å dele en del av mine problemer med henne, fordi hun reagerer slik hun gjør. Resultatet av det er at hun blir såret, og sier at det er hennes "lodd i livet" at barna ikke forteller henne ting.

Jeg opplever også at mamma er litt "bortskjemt". Hun shopper mye og snakker nesten ustanselig om klær, interiør, merkevesker m.m. Jeg er i en etableringsfase etter å ha kjøpt ny leilighet, og har ikke penger i det hele tatt, så for meg blir det litt irriterende å høre henne legge ut om alle de dyre tingene hun kjøper hele tiden. Misforstå meg rett - jeg unner henne alt, men jeg skulle ønske vi kunne snakke om andre ting, skikkelige ting. Jeg er en person som liker å snakke om de litt "større" ting i livet, mens mamma foretrekker å holde seg på et mer overfladisk plan. Hun er ikke overfladisk egentlig, for vi har hatt noen gode samtaler, men det virker som hun har noen emosjonelle sperrer som det er vanskelig å komme under. Hvis noen begynner å pirke i det, så ender det som regel i at hun blir sint. Et annet problem jeg opplever ifht mamma er at jeg føler at hun ikke forstår livssituasjonen min. Jeg er singel - men har vært gjennom flere kjæresteforhold, der ingen har vært den "rette". Mamma har ved flere anledninger påpekt dette, og på meg virker det som hun synes jeg er unormal og mislykket som enda ikke er etablert med mann og barn. Hun selv fant pappa tidlig i 20årene og fikk barn tidlig, så hun har ikke den samme erfaringen som jeg har.

Nå er alle barna voksne, og mamma har blitt mer og mer barnslig slik jeg ser det. Det er mye "kooz" og "hihihi" i meldinger og på facebook, og livet handler stort sett om fancy feriereiser, shopping og sus-og-dus. Alt dette er vel og bra - men jeg føler at jeg er mer voksen enn henne nå, og det er ikke en god følelse.

På den annen side så er mamma verdens mest gavmilde og snille person. Hun gir oss mye gaver, og stiller alltid opp med hjelp hvis vi trenger det. Gjennom barndommen var hun den kreative mammaen som alltid fant på morsomme ting med oss, sang sanger til oss, leste bøker, hadde oss på fanget da vi var lei oss, trøstet og var der. Hun gir så mye hun kan, men jeg savner å ha en mamma som jeg kan snakke skikkelig med, og som jeg føler jeg kan være 100% ærlig med. Jeg vet at hun elsker meg og søsknene mine over alt på jord, og hadde gitt alt for at vi skal ha det bra. Likevel så er det omtrent umulig for meg å snakke om hva jeg savner i forholdet med henne, for det vil ende i krangel og gråt. Hun er ikke i stand til å ta kritikk i det hele tatt, så dette er ikke noe jeg kan si rett ut til henne.

Noen tips om hvordan JEG kan gjøre dette forholdet bedre? Jeg er som sagt utrolig glad i henne, og ønsker et bedre forhold, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til... :-(

Mvh,

datter med blandede følelser..

Anonymous poster hash: 18bbb...73e

[Testosteron]

Dessverre så tror jeg personligheten hennes umuliggjør en forandring