Er det no vits......?

[AnonymBruker]

i har vært sammen i 7 år, gift i halvparten. Vi har to små barn på 1 og 3 år.

Da jeg ble kjent med mannen min veide han over 100 kg og var shabby. Så tok han tak i ting og slanket seg masse. Han fikk en helt annen innstilling til livet og jeg ble mer positiv og glad. I denne perioden falt jeg for han. Han var du sprudlende, glad og engasjerte seg. Eks kunne han overraske med middag, foreslå hva vi kunne gjøre ol.

Mye har skjedd og vi har sklidd veldig fra hverandre. Jeg føler aldri at han har vært der for meg. Han har alltid jobbet mye og drevet masse på med hobbyen sin. Føles som det er jeg som må ofte alt, mens han gjør som før.

I en periode slet vi veldig med å få barn og var til utredning. Jeg måtte da reise inn til Oslo alene og han var aldri interessert i hva som hadde foregått ol. Dette gikk mye inn på meg ettersom det var en tung periode.

Etter at vi fikk vårt andre barn føler jeg meg som alenemor. Han har vært mye på jobb eller på hobbyen sin. Hvis han er hjemme har vi så mye som må gjøres av huslige ting at jeg ikke ser han da heller. Dette har slitt meg helt ut og jeg tror jeg har fått en slags depresjon også.

Sånn ting er nå bor vi bare under samme tak. Ingen kommunikasjon og mye krangling. Kan ikke huske sist han tok initiativ til noe som helst. Han smugspiser og legger på seg.

Han gjør ting hjemme når jeg ber han. Han sier da at han ikke ser hva som må gjøres, og at jeg må be han gjøre ting. På den andre siden klager han over at jeg dikterer han rundt og bestemmer alt.. Han tar aldri initiativ lenger. Hvis ikke jeg foreslår noe så er vi bare hjemme.

Nå føles det bare som vi er to (u??)venner som bor sammen. Jeg vil gjerne prøve å løse ting, men hvis jeg prøver å ta opp noe så går han rett i angrepsposisjon.

Er det noen vits? Føler at barna fortjener at vi prøver litt til, men virker som mannen vil flytte ut....

Anonymous poster hash: 815f9...672

[AnonymBruker]

Anyone??

Anonymous poster hash: 815f9...672