Hjemme for tiden

[AnonymBruker]

Blir litt sånn oppgitt når jeg leser om folk som koser seg med uføretrygd, vil ikke jobbe osv. Helt greit,men.............

Jeg har jobbet i veldig mange år. Nå er jeg langtidssykemeldt. Det vil ta en tid før jeg er i jobb igjen.

Dagene? Nei, syns det er vanskelig. Alene hjemme, alle andre er på jobb. Ikke får jeg gjort noe særlig heller, ikke får jeg kjørt bil, for langt for meg til å ta buss.

Ser frem til at tvkvelden skal begynne, for da er det snart sengetid.

Jeg surrer bort hele dagen, uten at det skjer noe fornuftig. Ikke for at jeg ikke vil,men klarer ikke.Og skal heller ikke. Har noen korte snutter inne på pc.

Har mye hobby til vanlig, men det går heller ikke nå. Så hvordan skal man få tiden til å gå. Ja, man kan lese.Uke etter uke, mnd etter mnd så blir dette et innholdsløst liv.

Etter jobb er folk opptatt, prater med noen fra min lille veranda da de går forbi etter arbtid på tur og lufting med hunden sin. Så går alle til sitt, middag, husarbeide, tvkveld

Jeg snakker nesten ikke med folk for tiden.'

Da lurer jeg på de som sier de koser seg, har innholdsrike dager og har det bra med uførepensjon. Noen kan ikke tenke seg å jobbe heller. Skjønner jo det om de har så store plager og helsemessige utfordringer at det ikke går, men de andre som skryter her inne?

De legger kanskje livene opp på en annen måte enn jeg, siden dette pågår årevis.

Skulle jeg sittet sånn i åresvis, så tror jeg depresjonen hadde tatt meg

Dette er siste sykmld jeg får med fulle rettigheter. Fra å ha utbetalt 32.000 i lønn, så går jeg ned til 66 prosent. Vel, utgiftene blir de samme. Egentlig mere, for jeg må ta taxi til butikken og andre plasser. Koster mye. Har bil i garasjen som stå uten at jeg får brukt den. Så er det medisinutgifter og andre ting til helsen. Jeg får taxi til legen gjennom pasientreiser. Legen mener at jeg kan komme meg i jobb i aug om jeg er heldig. Om de ikke sier meg opp da, for det kan de også.

Så at folk som er syke kan ha et så bra liv som de skryter av, tviler jeg på.

Anonymous poster hash: 1b4a4...14d

[AnonymBruker]

Skjønner på en måte hva du mener, men du må huske at det er de færreste av uføre som skryter av at de slipper å jobbe og nyter uførelivet fullstendig.

Jeg sier også at jeg har en innholdsrikt liv, at jeg har det bra. Men dagene mine er mye slik du beskriver. Jeg er til behandling, jeg sløver på sofaen, leser kanskje fem minutter før jeg ikke klarer mer, sover... Dagene går bort i ingenting - ofte.

Men jeg lever for de dagene da jeg klarer å gjøre noe mer. De dagene jeg klarer å hjelpe barna med lekser eller andre ting. De dagene jeg kan sitte på til butikken og klarer 10 minutter der.

De fleste som får kronisk/alvorlig sykdom blir faktisk deprimerte, og det er en grunn til det. Men en depresjon blir ikke bedre om vi forteller oss selv hvor jævlig innholdsløst og forferdelig livet vårt er heller. Vi må sette pris på de små tingene, de som fortsatt gir oss glede

Du kan se frem til at du kan komme i jobb igjen. Jeg gikk fra et aktivt yrkesliv, en karriere til å skulle være hjemme resten av livet - alt skjedde i løpet av to minutter uten at jeg var skyld i det selv, og heller ikke forberedt på det. Lenket til en kropp som gir meg smerter hele døgnet, der jeg tidvis har lyst til heller å dø enn å leve videre. Men det er i de stundene jeg ser på de små tingene, det som fortsatt gir meg en glede. Og jeg kommer opp av det svarte hullet igjen.

Nå har jeg familie rundt meg, så treffer dem hver dag. Men venner forsvinner en etter en, ingen orker å forholde seg til en som ofte må si nei eller avlyse en avtale. Det er dessverre slik livet har blitt. Men har også truffet andre som er hjemme på dagtid, og orker noen ganger treffe dem. Men sosial er jeg kanskje en gang i måneden.

Livet hjemme er det vi gjør det til, det er sikkert. Og på nett kan alle som en fortelle hvor flott alt er Er ikke sikkert at alt er like godt når de ikke sitter ved skjermen.

Anonymous poster hash: 46de9...ea8