Når gode venner ikke stiller opp.

[AnonymBruker]

Jeg bor i kollektiv med min bestevenninne gjennom hele barndommen. Vi har alltid stilt opp for hverandre og satt hverandres vennskap høyt.

Etter at vi flyttet sammen for snart 3 år siden, har imidlertid vennskapet begynt å visne litt. Vi studerer svært forskjellige ting og har derfor få felles venner. Det blir mest til at vi ses når vi begge tilfeldigvis er hjemme.

I november i fjor døde min bestemor. Vi var veldig nære og det viste min venninne godt. Jeg fikk beskjeden tidlig en morgen og fortalte henne hva som hadde skjedd. Etter å ha snakket i ca 10 min sa hun at hun måtte gå, og siden hørte jeg ikke fra henne på ett og et halvt døgn! Hun valgte å sove hos kjæresten sin den natten. Da vi møttes igjen fortalte jeg henne at jeg skulle ønske hun hadde vært der for meg og hun sa at hun beklaget det. men hver eneste kveld resten av tiden frem til begravelsen var hun enten hos kjæresten eller hadde kjæresten på besøk hos oss. Hun var altså ikke tilgjengelig og de få øyeblikkene hun var det opplevde jeg det som om hun prøvde å late som ingen ting hadde skjedd. Allerede før begravelsen fortalte hun meg at hun aldri hadde møtt noe som var så lei seg for at bestemoren deres hadde dødd... Hva jeg skal med den informasjonen er jeg usikker på.

Nå er det gått over 5 måneder og jeg har rett og slett ikke klart å ta dette opp. igjen. Jeg fortalte henne jo at jeg skulle ønske hun var der for meg, allikevel gjorde hun seg helt utilgjengelig. Det har gått så lang tid at jeg lurer på om det er for seint å ta det opp. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal si at jeg synes hun gjorde en skikkelig dårlig jobb som venn. Har noen tips/erfaring?

Anonymous poster hash: 95939...b8a

[AnonymBruker]

Det virker som at hun kanskje ikke helt visste hva hun skulle gjøre. Ikke uvanlig. Umoden oppførsel, men for din egen del anbefaler jeg at du forsøker å riste det av deg. Ellers vil det bare ødelegge mer. Forsøk å fokusere på hennes gode kvaliteter.

Anonymous poster hash: ff9f5...596

[Bergensjenten]

Jeg tror ikke hun mente å virke ufølsom, hun syns kanskje sorg og tristhet er ubehagelig å være rundt? Skjønner du er skuffet, men det er bare slik det er. Ikke alle er gode til å trøste. Derimot høres det ut som det er på tide dere finner på noe kjekt sammen bare dere to, slik at ikke vennskapet tar slutt og dere bare blir romkamerater.

[Gjest Gjest]

Ikke alle som er allværsvenner og nå vet du at hun der er ikke en av dem.

[AnonymBruker]

Jeg var den typen som alltid stilte opp for folk. Det var ja og ja, og atter ja. Trengte folk hjelp, stilte jeg opp. Både i sorger og gleder. Nå ser jeg at jeg var et lett bytte for alle, jeg sa jo ja. ren utnyttelse

Så skjedde flere ting med noen års mellomrom hos meg. Det var virkelig ille, og jeg skulle ønske noen var der for meg. Alle de jeg hadde støttet var borte.

Slik fikk jeg ryddet i venneflokken. Guud hvor mye overfladiske folk jeg kalte venner.

Etter jeg fikk ryddet i flokken, var det veldig få igjen. Og jeg har siden ikke hørt fra de

Anonymous poster hash: f4099...375

[ekkoet]

Jeg ville latt dette gå.

Jeg tror ikke hun visste hvor tungt det var for deg, kanskje hun ikke har like tett bånd til sine besteforeldre som du hadde til ditt.

Det kan og være at hun ikke selv vet hvordan hun skal takle en slik situasjon, at hun ikke visste hva hun skulle gjøre eller si. Jeg blir ofte svært ukomfortabel selv i slike situasjoner.

Videre kan det være vanskelig å vite hvordan man skal stille opp for noen i en slik situasjon, spesielt om hun ikke kjente bestemoren din, hun tenkte kanskje at du ville heller være med familien i denne tiden.

Etter 5 mnd synes jeg dette er for sent å ta opp, la det ligge, tror ikke det vil komme noe godt ut av en slik "konfrontasjon" dersom du ønsker å være venner med henne videre.

[AnonymBruker]

La det passere. Ikke alle venner kan brukes til alt. Hun er vel en sånn venn... Tror ikke det hadde blitt bedre om du hadde tatt det opp med henne.

Anonymous poster hash: 07030...922

[Berit]

Allerede før begravelsen fortalte hun meg at hun aldri hadde møtt noe som var så lei seg for at bestemoren deres hadde dødd... Hva jeg skal med den informasjonen er jeg usikker på.

Anonymous poster hash: 95939...b8a

Det kan være hun tenker at det er naturlig at gamle mennesker dør, og at du ikke hadde behov for den støtten som du følte du hadde behov for. Hun beklaget at hun ikke hadde vært der den første natten etter det. Kan være hun ikke tenkte at det var nødvendig i ettertid å vise den støtten. Du burde sagt at det hadde vært fint om hun kunne det mens du trengte det. Ikke si det i ettertid at hun burde.

Hadde det vært en ung søster/bror/venn/kjæreste som var dø, hadde hun muligens forstått at du trengte henne og vært der med deg. Sånn opplever jeg at det er blant mine venner. Mine besteforeldre har dødd. Min nære venninne ringte og sa kondolerer og vi snakket litt om det. Det samme gjorde jeg da hennes bestemor døde. Ikke noe mer enn det.

Men da vi har hatt f.eks kjærlighetssorg eller andre ting som vi har fortalt har gjort veldig vondt, så har vi vært der for hverandre.

Det er viktig at du forteller hvor vondt du har det med det. Ellers er det ikke alltid man viser den forståelsen som du håper på. Vi reagerer på forskjellige ting. Hun hadde kanskje ikke følt at det var så vondt når sin bestemor døde? Det er selvfølgelig vondt å miste noen. Men det er naturlig med alderdommen.

Min ene bestemor døde for litt siden. Synes det var godt å vite at hun nå fikk fred, og følte at det var riktig.

Endret 29. april 2014 av Berit

[AnonymBruker]

I og med at vennskapet deres i de tre siste årene har visnet litt, føler hun antakelig ikke den samme nærheten til deg som før. Det gjør at hun ikke helt har oppfattet og forholdt seg til hva du føler.

Hvis du mener det er liv laga for et fortsatt vennskap, må du snakke med henne om dette. Hvis du tenker at vennskapet likevel er vissent, bør du kanskje bare gå videre uten å rippe opp i saken.

Anonymous poster hash: c193b...da3

[Gjest Gjest]

Bare gi fanden i å være der for henne når det skjer noe.