Dere som er foreldre til ungdom

[AnonymBruker]

Er det vanlig for foreldre å kommentere kroppen til tenåringer som begynner å få former / vekt / puppestørrelse?

Når jeg tenker tilbake så kan jeg huske at jeg hadde litt valpefett i begynnelsen av tenårene, og at dette ble kommentert av foreldrene mine på en negativ måte.

Da jeg var noen år eldre, var det motsatt "problem". Jeg hadde strukket meg, og blitt mye høyere, og tynnere enn jeg var før. Da kan jeg huske noen kommentarer fra dem om at puppene mine sikkert ville blitt større om jeg la på meg litt. Og dette mener jeg å huske at det faktisk var faren min som sa!

Jeg har i mange år har et ganske anstrengt forhold til kropp og mat, vil liksom være "perfekt", spise sunt, og trene er viktig. Begynner å tenke at dette kan stamme fra barndommen av, den følelsen av å ikke være god nok som man var, at noe måtte forbedres.

Så jeg lurer; Prater dere ofte om kropp i familien? Eller er det et "privat" tema?

Anonymous poster hash: 7da38...dd4

[Hypnotica]

Synes man ska være ytterst forsiktig med å kommentere kroppen til andre mennesker, enten det er familie eller andre..

[magicpie]

Pappas kommentarer om kroppen min var nok det som førte til at jeg fikk spiseforstyrrelser.. Kropp er et tema der man bør trå veldig varsomt.

[calio]

Husker mamma kommenterte at jeg ikke lenger var like tynn som jeg pleide (hadde alltid vært veldig tynn) sommeren før jeg fylte 14. Denne kommentaren er nok mye av grunnen til at jeg endte opp med spiseforstyrrelser. Både mamma og pappa skjønte med årene at man ALDRI, ALDRI sier noe sånt til en allerede usikker tenåring, men da var allerede skaden skjedd for min del.

[skreppamedleppa]

Kropp skal en være ytterst forsiktig med å kommentere både når det gjelder den ene men og den andre siden av vektskålen.

Jeg skjønner meg ikke på foreldre som tråkker på sine barns selvfølelse og selvbilde på den måten, enten det gjelder former, ikke former, høyde, fregner, hår osv.. Foreldre skal bygge opp sitt barn ikke rive det ned med å komme med tåpelige kommentarer på en respektløs måte.

Mine foreldre sa ikke noe slikt til meg, jeg var alltid, uansett godtatt slik jeg var og er, og om jeg noensinne om formodning i mine villeste drømmer skulle bli mor er det kanskje det viktigste jeg skulle tatt med meg på veien; å lære og vise mine barn at deres kropp og utsende var mer enn godt nok..

Endret 28. april 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som alltid var på slankern og som kommenterte hva jeg spiste. Jeg har hatt trøbbel med mat og vekt hele livet pga det.

Anonymous poster hash: 84784...252

[AnonymBruker]

Når vi snakker kropp her hjemme så er det oftest tiss, bæsj, promp i en eller annen sammenheng. Alle har veldig avslappet forhold til akkurat det og at mor og far sprader rundt naken i huset er ikke en ny sak og ikke noe "åishitdeernakneæsj". Selvfølgelig de to yngste er begynt å dekke seg til og det respekteres. Aldri noen kommentarer på feit/tynn osv. det er jo bare skadelig

Anonymous poster hash: 262c5...0d0

[absinthia]

Det har ikke vært normalt eller blitt godt tatt i mot av meg selv eller andre familiemedlemmer i min familie eller slekt som sådan.

[Nuttery]

Foreldrene mine gjorde det mye da jeg var litt lubben i tenårene. Mor ved kommentarer om matporsjoner rundt middagsbordet, far ved kommentarer som "æsj, slank deg". Ettersom årene gikk ble jeg en XS/S, og husker fortsatt jeg spurte far, som fikk slike fleecegensere på jobben, om han kunne ta med en i S hjem til meg. "Eh, du trenger vel L?" svarte han da. Alltid sånne kommentarer. "Er ikke den for liten?" (til skinnyjeans) osv. eller "Det sitter som et pølseskinn". Årevis med komplekser for både kropp og mat. Men tror ikke de skjønte hvor ille det var å si slik.

[Mafalda]

Kropp kan være et tema hjemme hos oss i forhold til sunnhet og trening. Ikke i forhold til utseende, "tjukk", "tynn", kommentere hvordan klærne sitter osv.

Jeg er vokst opp i en familie der slanking var et evig tema blant damene, og første gang jeg gikk på slanker'n med min mor var jeg 11 år og gikk på Sykehusdietten. Jeg har overvektige og normalvektige tanter og bestemødre som lar mat og slanking og vekt være hovedtemaer støtt og stadig, som kommenterer andres kropper og klesvalg, og som har brukt 30 år på jojoslanking (men DENNE gangen virker det sikkert! Jadda...)

Så, for å si det forsiktig: vekt og kropp er et ømfintlig tema hjemme hos oss. Jeg håper Gubben og jeg viser at vi har et avslappet forhold til det, og overfører holdningen om at kroppen er til for å brukes og trives i, ikke først og fremst for å vises frem. Hvis slektninger begynner med vektprat hjemme hos oss (gjerne over middags- eller kakebordet i bursdager, typisk nok ), så overstyrer jeg rett og slett samtalen bort fra temaet. Jeg har mange unge, påvirkelige ungdommer og barn i huset, og jeg gidder ikke ha sånt prat.

[AnonymBruker]

Vi snakker om det, men det var ikke jeg som kom med det i første omgang. Jenta mi kom hjem fra skolen en dag og nektet å spise mer enn 2 skjeer med mat, og spurte oss om vi VILLE hun skulle bli tjukk?!

Selv om det er ille nok at en 6åring kommer hjem fra skolen med noe slik, var det også bra slik vi kan snakke om hva det faktisk vil si og hvordan man blir tjukk.

Vi har et veldig avslappet forhold til mat og trening den dagen i dag. Jeg mener at ved å tabulegge kroppsfasonger vil man i siste omgang tape.

Det er forskjell på hvordan det blir tatt opp...! Hvis barnet ditt begynner å legge seg ut på breisiden sier du "kom, jeg tenkte vi skulle ha mamma sønn/datter tur i skogen i ettermiddag!" og ikke "jeg tror kanskje du skal la være med å ta 3 poteter, 2 er nok du!". Det å røre seg skal ikke bli forbunnet med tvang eller pyton, vi må ta det ved rota i barneåra og vi må som voksne avsette tid til å støtte opp om kroppslige aktiviteter.

Skolen er unådig, jeg har flere ganger hatt ei jente som kom hjem og fortalte at hennes venninner mente at jeg var feit. Og da måtte jeg forklare at de har mammaer som ikke driver med kampsport og ikke trenger muskler.

Anonymous poster hash: d9925...305

[Hypnotica]

.

Endret 29. april 2014 av Hypnotica

[AnonymBruker]

Ja, vi pratet kropp i tenåra, men bare fordi hun synes hun var tykk når hun egentlig var slank.

Hun så ikke at hun har gått fra å ha jentekropp til å få kvinnekropp.

Etter hvert fikk hun også såpass store bryster at vi måtte snakke med henne om klær, og viktigheten av en god kroppsholdning.

Men kommentarene fra meg har alltid kommet på initiativ fra henne, de har alltid vær en motvekt til det negative hun har sagt om seg selv, og ellers vært nøkterne og nøytrale, og jeg har vært bevisst på å aldri si noe som kan gi henne et negativt forhold til kroppen sin.

Anonymous poster hash: 5b01f...069

[AnonymBruker]

Har aldri sagt til ungene at de er for tynne eller tjukke. Har heller aldri kommentert andre deler av utseende deres negativt, men framhevet særtrekkene deres positivt.

Største gutten har vært lubben og i perioder vært lite aktiv. Vi har aldri kommentert utseende negativt, men snakket med han om hvor viktig det er å spise skikkelig mat og holde seg fysisk aktiv. Både for det fysiske og psykiske. Det siste året har han strekt seg veldig og er blitt atskillig slankere.

Begge jentene har alltid vært slanke. De har av venninner fått høre at de er for tynne (noe som nok har stemt i perioder). Også der har vi lagt vekt på å snakke om sunn mat og fysisk aktivitet. Sagt at de skal elske kroppen de har og passe godt på den.

Vet selv hvor hårsår man er i tenårene. Selv om jeg var normalvektig, men muskuløs var jeg en evig jo-jo slanker fra jeg var 14-15 år. Min bestemor kommenterte flere ganger at jeg hadde litt ekstra, og jeg tok det veldig til meg. Mamma kommenterte aldri vekta mi, men fokuserte på at jeg skulle være glad i kroppen min, ta godt vare på den og være takknemlig for at jeg var frisk (hun var sykepleier). Hun har lært meg mye som jeg prøver å videreføre til ungene min.

Anonymous poster hash: bd9fc...309

[AnonymBruker]

Hm, men hva gjør man da, dersom man har hatt foreldre som ikke har vært flinke med dette?

Skal man ta det opp i voksen alder, eller har ikke dette noe for seg? Ser for meg at det fort kan bli slik at "Nei, det husker jeg ikke å ha sagt", eller "Jeg mente det jo bare godt"

Uff, vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men det plager meg faktisk den dag i dag. Hadde ikke kledd av meg foran dem og sola meg sammen med de for å si det sånn.

Noen som har tips?

TS.

Anonymous poster hash: 7da38...dd4

[AnonymBruker]

Hele familien min er slanke mennesker som liker å trene og holde seg i form. Jeg var den lubne i familien, ikke så slank osv. Likte heller ikke trening. Men som 13-14 åring begynte jeg å føle et press. Jeg var den tjukke i familien følte jeg. Jeg var aldri spesielt tjukk, men litt kraftig og smålubben. Jeg begynte å fantasere om spiseforstyrrelser osv, men siden familien min var ganske flinke på sunt kosthold og trening, førte de meg i riktig retning likevel. Min mor lærte meg å spise sunnere og min bror (lillebror faktisk) begynte å trene allerede som 10åring eller noe, lærte meg å trene. Han løp sammen med meg feks. Min mor tok med meg på sykkelturer og viste meg noen styrkeøvelser osv.

Selv om de hjalp meg på en god måte, følte jeg likevel at jeg gjorde dette for å passe inn i familien. Men jo eldre jeg ble, jo mer likte jeg trening og straks kunne jeg ikke se for meg et liv uten trening og sunt kosthold. Jeg blir aldri en sportsidiot som min bror er, men jeg liker å trene 3-4 dager i uka.

Som 16-19 åring kommenterte min mor hvor slank jeg hadde blitt og at jeg var flink. Jeg følte meg bra fordi jeg følte at jeg ikke lenger var den tjukke i familien. Nå var jeg en av de.

Nå som 22 åring har jeg det siste året lagt på meg litt igjen. Har vært litt slapp på kostholdet, men aldri sluttet å trene. Jeg merket at jeg hadde gått opp litt, det er snakk om 3-4 kg og jeg merket at min mor så på meg som hun gjorde da jeg var liten. Hun sa ikke noe spesielt, men hvis jeg spurte "Har jeg lagt på meg veldig?" Så svarte hun noe ala "Kanskje litt. Du er litt kraftigere nå" Og det svir litt å høre det fra sin egen mor. Mamma var flinkere før syns jeg med å si at jeg er fin som jeg er. Men det har jeg ikke hørt på noen år nå. Hun tenker sikkert at jeg er voksen nå og kan takle en litt ærligere kommentar.

Uansett, dette har plaget meg litt og jeg tok endelig tak i problemet, sa til moren min at jeg hadde blitt tjukk og ville tilbake igjen. Hun sa ikke imot men ble bare veldig glad for å kunne hjelpe.

Så ja.. her føltes det som mamma blir fornøyd hvis jeg er slank og flink. Veier jeg 3-4 kg for mye, ser hun ofte "ned" på meg, selv om hun sikkert ikke gjør det med vilje. Men jeg kjenner henne og hun har ganske tydelig uttrykk i ansiktet.

Det er ikke så lett å leve i en familie hvor alle er slanke og veltrente. Menmen!

Anonymous poster hash: 1d081...260