Ekteskap uten følelser

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med gubben i 11 år, gift i 5 og har to små barn.

De sisste årene har følelsene blitt mer og mer borte. Han sitter foran PCn all sin fritid, mens jeg må ta meg av ALT av husarbeid, matlaging, barna, handling og planlegging...

Dette har ført til at jeg møtte veggen etter nr 2 ble født. Har vært deprimert og gått til psykolig. Har begynt å komme ovenpå igjen, men sliter fortsatt en del.

Men jeg forsto at jeg var nødt å "sette ned foten" ovenfor gubben og få litt hjelp i huset.

Men etter at jeg begynte å kreve noen av han, har hele forholdet gått i dass. Han er bare sur og grinete. Forøker jeg å prate med han om noe, bare går han eller snur alt og mener det er min feil. Spørr jeg om hjelp får jeg beskjed om at jeg har blitt en megge...

Sex har han ikke villet ha på over 1 år, han nekter å legge seg sammen med meg, og virker som han egentlig ikke vi ha noe med meg å gjøre lenger.

Jeg begynner egentlig å få nok nå. Jeg føler meg som en hushjelp og alenemor...

Men så er det de stakkars ungene da. De fortjener jo å vokse opp hjemme, med foreldrene sine.

Dessuten tjener både mannen og jeg dårlig, så ingen av oss vil kunne klare oss økonimisk alene, og i hvertfall ikke med barn...

Så enden på detter er jo at vi må fortsette å være sammen, Men hvordan skal jeg takle dette på best mulig måte?

Noen som har levd slik og har noen gode råd??

Anonymous poster hash: 66e0d...24d

[Britt Banditt]

Nei, det må du ikke. Tjener du dårlig så har du rett på stønader fra nav som alenemor (hvis du har de mest). Om du får stønadene og har hovedomsorgen så er det jo også du som skal betale for barna. Hvis du lurer på hvor mye du har mulighet til å få i stønad så si meg gjerne hva du tjener brutto årlig så kan jeg regne det ut for deg.

Det er bare tull å bli for barna når forholdet er sånn som du sier. Tror du virkelig det er det beste for dem? Å se at mamma og pappa ikke er glade i hverandre lenger, ikke respekterer hverandre og hakker på hverandre? Dere kan jo prøve samlivsterapi, men om det ikke fungerer kan dere ikke fortsette som dette.

[AnonymBruker]

Er det meg du beskriver? tror det er mange av oss.

Jeg har alltid gjort alt. Når jeg ikke klarte mere, og begynte å fordele oppgaver så var det bare glefs tilbake.

Følelser er der etter mange år, men spenningen er borte. Det er kjærlighet. Sex? fremmedord her i huset.

Tør ikke skrive hvor lenge det er siden sist.

Anonymous poster hash: 0192c...2e8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen av noe av det du skriver. Jeg er den som gjør alt husarbeid, organisering, barn osv. Han gjør sesongarbeid-relaterte ting, men ikke 365 dagers arbeidet. Han kan være med ungene, men er ikke alltid så involvert. Jeg har levd med dette lenge og følelsene min har forsvunnet mer og mer. Dødssliten har jeg også vært. Jeg ser på han som en venn. For tre uker siden gjorde vi det slutt (er samboere) men er under samme tak, i samme seng osv. Han vil ha meg tilbake, jeg sier at det ønsker jeg også men tørr ikke (kan ikke si at jeg ikke har følelser for han, da vil han bli knust) .Jeg vil ikke gi meg hen til han før han forandrer seg. Han har alvorligere problemer i tillegg som han må ta tak i. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å elske han, men jeg kan leve med det en stund iallefall til barna er større. Han er veldig glad i meg, sier han, men viser det sjeldent. Jeg tar tiden til hjelp mens han får hjelp til sine problemer.

Jeg synest det høres ut som dere trenger hjelp hos familierådgivingskontoret. Og om han er som mannfolk flest, så vil han helt sikkert ikke. Blir det bare krangling dersom du tar opp problemet, skriv et brev til han og forklar hvordan du føler det. Ikke gi brevet kort tid etter du har skrevet det, les gjennom flere ganger. Snakk gjerne med en venn. Du kan kanskje leve med å ikke elske han, men sur og grinete og en mann som ikke hjelper til eller tilstede for barn gagner deg ikke. Heller ikke barna. Ta ett problem om gangen. Kanskje lage arbeidsliste i hjemmet, la han få bestemme hva han vil gjøre. Vanskelig dette. Håper du har en venn å snakke med.

Anonymous poster hash: 940f9...4a2

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde se ting litt fra forskjellige vinkler

.

Hvordan har mannen din det sånn psykisk? Kanskje han også føler det tungt inni seg? Når jeg er deprimert så anser jeg all "masing" som meggete, uansett hvem det kommer fra. Har du prøvd å snakke med ham om det?

Hvordan tror du barna dine har det? Jeg vokste opp i en familie med to foreldrene som overhodet ikke elsket hverandre og kranglet og kjeftet konstant. Det kunne jeg selv merke, og det gikk også utover oss barna. Vi var ikke lykkelige. Begge foreldrenene mine er bussjåfører, så de tjener ikke så mye de heller, men den dagen de bestemte seg for å skille lag var den beste dagen i mitt liv. Omsorgen for barna ble delt 50/50, og de begynte å jobbe ekstra de ukene de ikke hadde oss. Min mor tjente mindre enn min far, men vi har klart oss fint. Det er ikke vits i å skjemme bort barna på unødvendige ting.

Mange sier at man må tenke på barna i en slik sak, men det en voksen tror er det rette for sitt barn/sine barn er nødvendigvis ikke det riktige for barnet. Det er slik med alt i verden; det du ser er nødvendigvis ikke det riktige.

Anonymous poster hash: d5c56...04f

[AnonymBruker]

Takk for svar:)

Og trist men litt godt å se at jeg ikke er alene...

Jeg tjener 302 000 brutto i året, og mannen det samme.

Vi får det rundt nå, uten problem, men skulle jeg betalt både husleie, lån, barnehage og mat alene hadde det ikke gått!

Måtte blitt en hybel i så fall, og det funker jo ikke med 2 barn...

Hat vurdert samlivsterapi ja, men mannen vil jo ikke, for han mener det er jeg som er problemet... Fordi jeg ønsker at han skal hjelpe til litt, og vise at han er glad i meg (hvis han er det)...

TS

Anonymous poster hash: 66e0d...24d

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke skaffe en vaskehjelp? Det er ikke så fryktelig dyrt så slipper dere de gnisningene som omhandler det.

Anonymous poster hash: d6a13...1df

[Britt Banditt]

Du har rett på 5562 i overgangsstønad per mnd før skatt hvis et eller begge barna er under åtte år. Dette varer bare i opptil tre år. Siden det er en biinntekt må du betale 36% skatt. Evt sette opp hvor mye du tjener hele året inkl OS og regne skatten på nytt etter det. Du får også skattefradrag som enslig forsørger som utgjør ca 10 000 i året. I tillegg kommer en ekstra barnetrygd, så da har du ca 3000 der. Om et eller begge barna går i barnehage eller på sfo har du rett på stønad til barnetilsyn som dekker 66% av utgiftene (ikke inkl kost). Du kan også søke om bostøtte, men der er jeg usikker på hvordan reglene er. Du har også rett på barnebidrag fra mannen, selv om det da ikke utgjør mye så lenge dere tjener likt.

Alt dette er selvfølgelig basert på at du har barna mest.

[AnonymBruker]

Har gått ut av et lignende forhold som du beskriver. Tjener litt bedre enn deg, men måtte ut på leiemarkedet igjen. Leier 50kvm, har ett soverom, og sover på stua mens barnet har soverommet. Det går faktisk helt fint. Det er mye bedre å bo på liten plass enn å mistrivsel til de grader i et forhold.

Anonymous poster hash: 0fc72...a3a

[Mrs.Under]

Kanskje du bør tenke over hva barna din har det best med? En lykkelig enestående mor og spagetti og ketsjup til middag, eller en sliten mor som ikke vil være sammen med en mann som mener hun er et problem? Når du vet svaret, så handler du ut fra det.

Sånn til orientering, NAV har mange og gode støtteordninger for enslige mødre.

[AnonymBruker]

har du tatt en rolig samtale med din mann, og spurt hvilke oppgaver i huset han vil ta. Du skal si at det må fordeles, da det er formye fore en person.

Du kan si at alternativet er at dere må leie dere hjelp om han ikke bidrar, og det må også han betale.

Min mann vasker eks sitt tøy selv, for jeg orker ikke å holde på med alt av klær.

Han har også slitsom jobb og skjønner og at han er sliten, så vi har til tider leid vaskehjelp

Anonymous poster hash: 0192c...2e8

[AnonymBruker]

Takk for mange svar!

Det er jo akkurat dette jeg har begynt å tenke mer og mer på, ettersom vi krangler mer, og er mindre sammen. Det er kansje ikke det beste for barna.

Men å selge leilighetn sitter laaangt inne....

Jøss, ante ikke at man hadde krav på såpass mye fra NAV, men siden det bare er 3 år man får OS, sitter jeg jo i klisteret igjen om 3 år...

Huff er ikke lett dette her.

Er jo fortsatt glad i han, bare ikke på den måten...

TS

Anonymous poster hash: 66e0d...24d

[Britt Banditt]

Hvis å ikke selge leiligheten er det viktigste, så er vel ikke forholdet så ille heller.. så da er det kanskje mulig å redde?