Kjærlighetssorg!

[AnonymBruker]

Hvorfor skriver jeg her tro? Det står tusenvis av andre innlegg med samme overskrift! Alle får til svar ,lev livet ditt, du kommer over det, alt blir bra til slutt. Jeg kunne tatt til meg alt det, og latt vær å skrive, men... så sitter jeg her da allikevel og trenger gode råd! Knust etter utrolig mange år sammen og vi har barn. Vi prøvde mye men fikk det aldri til, jeg var også enig i at vi ikke skulle prøve mer, men å avslutte alt er så uendelig vondt! Hva med barna nå? Hva med framtiden min? Hvor skal jeg? Jeg er snart 40 år, men følelsene er like irrasjonelle og vonde som kjærlighetssorgen jeg hadde da jeg var 16! Føler meg umoden og latterlig her jeg sitter og synes fryktelig synd på meg selv. Så... jeg var enig i at det var bra for oss å gå hver vår vei, men jeg angrer, har det så utrolig vondt og føler jeg har latt det som skulle være framtiden forsvinne mellom hendene på meg. Uansett hvor irritert og sur jeg har vært, framstår nå eksen (i mitt hodet) som omtrent en helgen av en mann, den perfekte! Sukk... jeg vet jo dette er latterlig! Hvor får jeg alt dette fra? Jeg sitter å føler meg som sagt, utrolig barnslig, lite reflektert og egoistisk. Egoistisk fordi jeg ikke liker at han treffer en ny, og skjønner jo at jeg må være eiesyk! Herregud jeg VET jeg er patetisk, og dette trykker meg lengre å lengre ned! Jeg vet hvordan jeg BURDE reagere, hvordan jeg burde tenke og hva jeg burde gjort nå, men klarer ikke. Og her sitter jeg da, med vondt i magen og gråten i halsen og ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Jeg vil ikke ut å være sosial, jeg vil ikke treffe folk, jeg vil bare ha tilbake familien min som var trygg og god med et godt vennskap (men vi hadde ikke noe mer enn det), jeg sitter å tenker at 'hva om det gode vennskapet var alt jeg trengte?' har jeg krevd for mye? Har jeg vært for lite tålmodig? Er det rett og slett JEG som er en drittkjærring, og aldri kommer til å møte en ny, fin person? Hadde jeg det beste? Og ødela alt? Jeg har følelsen av å være en stor dritt, en som ikke er verdt noe og en som er så patetisk at hun både sutrer, klager og synes synd på seg selv. Selvfølelsen har jeg mistet et sted på veien de siste månedene, og nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre ;( Eksen min er iskald og jeg merker at han prøver å skape avstand, selvfølgelig vil han det når han har truffet ei som er søt og hyggelig, og jeg holder meg unna, men revner snart innvendig! (Må bare si jeg følte som jeg gjør, før han traff ei ny) Jeg vil bare løpe i armene hans og bli der for alltid! Jeg mistet ikke bare barnefaren, det som skulle være framtiden min, men også min beste venn. Er det virkelig mulig å bli så trist? når jeg egentlig var enig? Takk til deg som orket å lese dette, jeg tør jo ikke fortelle noen andre hvor latterlig jeg er for tiden

Anonymous poster hash: fa3f5...bdc