Mistet mamma, uventet reaksjon. Råd?

[AnonymBruker]

Jeg mistet for noen uker siden min kjære mamma etter en forholdsvis mye lenger sykdomsperiode enn man antok at det kom til å bli.

Da mamma fikk diagnosen, trodde jeg hun kom til å dø veldig snart. Jeg var i nærmest konstant beredskap siden det...

Jeg har følt meg svak, følt at jeg ikke takler situasjonen i det heletatt, "ropte" etter hvert om hjelp.. Og har de siste månedene aktivt gjort ting for å mestre det hele og ta mer vare på meg selv. Samtidig som jeg har følt meg totalt utslitt i perioder, uten overskudd til noe som helst.

Etter at mamma døde, følte jeg en veldig styrke. Altså stikk motsatt av hva jeg forventet, og hva jeg trodde var naturlig i forhold til hva jeg har gjennomgått i lang tid nå.

Har ikke mange rundt meg og har hittil ordnet med det meste av praktiske ting selv. Følte meg sterk i begravelsen. På forhånd var jeg redd for å besvime/være helt utafor.

Har slitt litt med matlyst i et par måneder og har hatt litt søvnproblemer lenge. Dette har ikke forverret seg etter at mamma døde..

På en måte er det bra at jeg har følt meg sterk, at jeg sover greit, spiser osv. Det krever jo en del å ordne med alt det praktiske nå.

På en annen måte stemmer ikke styrken med hvordan jeg følte at ting var før mamma døde.

De siste par dagene har jeg følt meg veldig sliten, og har syntes det var godt med helg nå, så jeg slipper å tenke på kontorer jeg må innom osv osv.

Hun var min aller nærmeste. Noe av det verste som kunne hendt, har hendt.

Har tidligere fortrengt mye negativt. Har tenkt mye på ting alene, men ikke snakket med noen. Vil unngå å fortrenge nå. Men det er jo et eller annet ubevisst "forsvar" som har dukket opp her.. Vet ikke hva jeg bør gjøre.

Noen råd?

Anonymous poster hash: d877d...b6d

[AnonymBruker]

Jeg har ett råd, for jeg har selv mistet moren min etter en sykdomsperiode og gått igjennom en sorgprosess. Glem alt du har sett på film, alt du har lest i bøker, alt venner sier om hvordan du bør reagere på dette. Du kan også glemme det meste hjernen din forteller om saken. Fordi det ikke finnes noe fasit.

Du må reagere akkurat slik du føler for selv, og gjør det som blir mest naturlig for deg.

Jeg ble en støttespiller for resten av familien, ga de en skulder å gråte på. I flere år etterpå gikk jeg rundt og tenkte at jeg var rar som ikke gråt selv, at det var unaturlig. Men vi gjør det som føler greit for oss. Føler du at noe blir holdt igjen kan du prøve å "oppsøke" ting du vet gjør deg trist, men ikke press noe frem. Godt å høre at du tar vare på deg selv, det er det viktigste.

Anonymous poster hash: d8323...eb5

[Påfugl]

Først og fremst: Kondolerer

I og med at hun døde etter lengre tids sykdom har du jo fått en stund på å forberede deg mentalt og du begynte sikkert ubevisst å bearbeide den kommende sorgen allerede før hun gikk bort. Det kan være en vanskelig ting å innrømme, men ofte føler man lettelse når noen går bort etter lengre tids sykdom både fordi de slipper og fordi du som pårørende nå slipper usikkerheten og den konstante "beredskapen" som du også nevner.

Da jeg mistet min far (ikke helt brått, men litt) var jeg klar for det totale sammenbrudd, og på sett og vis gledet jeg meg til dagen det kom. Jeg kjente på kroppen at jeg var sliten, og visste jo at det var et emosjonelt traume som jobbet gjennom sinn og kropp. Jeg gledet meg til sammenbruddet fordi jeg så for meg at det skulle bli som en propp løsnet, at jeg skulle gråte uhemmet og gå fullstendig i kjelleren for så å komme "utgrått" ut av det, uten å ha noen følelser fortrengt. Jeg holdt meg sterk igjennom den første tiden og smilte tappert fordi jeg tenkte at jeg måtte spare opp gråtekvota mi til sammenbruddet, men det kom aldri.

Det er nå 5 år siden og sorgen har mer vært som en jevn murring med litt ekstra styrke de dagene han burde vært der eller i hverdagslige situasjoner hvor jeg skulle ønske jeg kunne snakke med han. Sorgen var overhodet ikke som på film, og reaksjonen var egentlig alt annet enn hva jeg trodde. Som personen over sier så er det ingen fasit på sorg, alle må sørge på sin måte, og om du føler styrke så er det bare bra. Mitt eneste råd er å være åpen om det og å fortelle om det til mange, og vær ærlig om hvordan du har det. Ikke vær redd for å si at det går bra, og vær heller ikke redd for å si det om det går dårlig.

[AnonymBruker]

Kondolerer. Vi vet ikke hvordan vi vil reagere før det skjer. Vi har uante krefter i oss. Det er de vi mobiliserer når vi må. Vi føler det går greit,men år det har gått en tid, så kan vi kjenne hvor slitsomt det har vært.

Jeg har selv mistet mine brått. Det har vært ulike situasjoner og ulike reaksjoner. Trøsten er at med tiden så blekner sorgen, det blir lettere å leve med det.

Det er vanskelig å gi råd i en slik situasjon, for vi er ulike. Blir det for vanskelig, så kan du eks ta en prat med legen. For meg så var det bortkastet, følte jeg. For hva kunne han gjøre? Det var vel ikke trøst jeg trengte.

Jeg hadde en god venn som hjalp meg. Hun ringte meg og vi hadde lange samtaler. Hun viste om ting jeg hadde fortrengt. Det ble heller ikke så viktig i samtalene, for det var ikke det vonde som jeg hadde fortrengt som skulle være tema. Nå er det fortrengte borte, det er ikke så viktig for meg, for det er ingenting å gjøre ved det nå. Blir mere en plage for meg. Jeg kan bare tilgi, glemme, og minnes det gode. Er det ikke slik naturen er da? Vi minnes det gode, det hyggelige og morsomme?

Jeg begynte å gå ut etter en tung og lang periode. Gikk turer og la merke til naturen. Turene ble lengre og lengre. Smått om senn så begynte livet og ramle på plass. Jeg hadde heller ikke mange, og kanskje det var en fordel?

Stå på, dette klarer du å komme i mål med

Anonymous poster hash: 7436a...f40

[Apehjerne]

det du føler er ikke unormalt når du har levd med en forelder som har et langt sykdomsløp. min far fikk kreft og vi trodde det skulle gå raskt. men han levde i tre år etter det. jeg var helt tom for energi i denne perioden. eneste jeg tenkte på var hvor fælt han hadde det og ofte lå jeg å ba for at han skulle sovne inn så han slapp smertene. å gå rundt å vente på at noen skal dø er utmattende så det er dermed ikke så rart at energien kommer tilbake når man slipper å tenke på det hele dagen.

da han døde følte jeg meg plutselig ikke så svak lenger. jeg sov bedre. spiste mer og var generelt mer energisk enn jeg var tidligere. det har vel med å gjøre at man ikke bevisst eller ubevisst bruker krefter på den som var syk lenger.

og hva mener du med ubevisst forsvar? det er ikke nødvendigvis slik at du fortrenger det bare fordi du har det bedre.

som sagt etter lange sykdomsperioder så vil man føle en slags lettelse over at de ikke har det vondt mer. det er ikke uvanlig i det hele tatt

[Nuttery]

Jeg reagerte også på samme måte ved et dødsfall i svært nær familie. Gråt ikke før 9 mnd etterpå. Og da gråt jeg hardt.

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min, og han var syk i mange år, men hadde ofte bra perioder. Jeg var sliten. Når han døde begynte jeg å gråte og hyperventilerte. Det var gode utsikter, og skjedde brått. Begravelsen og arvesaken klarte jeg bra, gikk på autopilot og det tror jeg de fleste gjør.

Men så døde min nærmeste venninne året etter. Og samme år døde min samboer gjennom fem år.

Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal takle dagene. Utad smiler jeg, men den ensomheten og meningsløsheten jeg føler kjennes gjennomtrengende. Noen ganger er jeg tom, andre ganger flommer tårene over. Det sitter i magen eller hjertet, gudene vet hvor. Det er tungt og jeg klarer ikke venne meg til følelsen av å være alene, men bruker prøve huske på takknemligheten jeg har for de jeg har i livet, men da blir jeg bare redd (dødsangst) for å miste dem. Angsten er så sterk at jeg helst vil dø først, men det er en egoistisk tanke.

Jeg har ingen gode råd, kanskje se på gamle bilder og huske gode minner og ha fokus på det, men til og med det kan føles ensomt. Jeg spør meg selv, hvorfor måtte jeg miste så mange på så kort tid. Min mamma har også fått problemer med helsa og hjertet og det gir meg et søkk i hjertet hver gang jeg tror på at hun vil leve videre siden hun er så sunn i livstilen.

Jeg er redd. Ikke for døden, men for å bli alene uten alle jeg stolte på. Vet ikke hva jeg skal svare deg ts, men det er vanlig å gå på autopilot, det er rent instinkt, senere kommer tomheten og sorgen.

Anonymous poster hash: 969a8...f5a

[AnonymBruker]

Stikker bare innom for å takke for svarene deres

Skriver mer senere.

Anonymous poster hash: d877d...b6d