Deprimert og oppgitt over livet

[AnonymBruker]

Hei! Vet dette kommer til å bli et teit innlegg, men jeg sliter noe så jævlig for tiden å trenger noen tips, råd ett eller annet!

Jeg er da 17-18, i den verste alderen, jeg vet, men i en stund nå så har jeg vært ganske deprimert, vet ikke hvorfor jeg har blitt det, men det blir ihvertfall ikke bedre. Det blir bare verre og verre med månedene som går, nå er jeg nesten redd jeg holder på å utvikle sosial angst. Før vgs var jeg utadvent og ikke særlig sjenert sånn egentlig, har jo alltid vært litt sjenert, men tørte vertfall å være utadvent med de nære. Men nå tør jeg ikke noe lenger, det er en byrde å sosialisere meg, men jeg må jo for ellers har jeg det jævlig, men det er så jævlig å sosialisere seg for hver gang jeg sier noe blir jeg så nervøs og det kjenner ut som noen slår meg i magen og jeg får svettebya.

Jeg drar ut å drikker hver eneste helg omtrent, men nå er det mest for alkoholens skyld og ikke det sosiale. Jeg er ingen oppmerksomsyk liten drittunge om det er det dere kommer til å få inntrykk av nå, men det går virkelig ikke en dag uten at jeg tenker på selvmord eller døden. Jeg har ingen livslyst lenger å håper bare på å ber til Gud hver natt om å ikke la meg våkne opp imorgen. Jeg har absolutt null kutt på kroppen min, jeg er ikke sånn som kutter meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke har det jævlig for det har jeg.

Jeg er så redd for at folk skal vite at jeg har det sånn som jeg har, jeg er den personen som alltid lytter til andres sine problemer uten å nevne en dritt om hva jeg sliter med, jeg er den som drar på skolen hver eneste dag selvom jeg sitter inne på do alene hvert friminutt, jeg er den som faker ett smil og folk ikke mistenker en dritt om at jeg har det slik jeg har det. Jeg prøver å prøver.

Føler meg også som ett fiasko, jeg har ikke jobb, middels gode karakter, gjør ingen idrett lenger, har absolutt ingenting å leve for egentlig:p

I tillegg til alt dette er selvfølelsen og selvtilliten min på bunn. Så laaaangt ned på bunnen som det går an. Jeg hater hvordan jeg ser ut, selvom jeg trener osv og får ofte komplimenter for kroppen min, klarer jeg ikke å tro på det, så lenge jeg selv ikke er fornøgd så er det ikke sant. Jeg syns jeg selv er feit, men klarer ikke å gjøre noe med det, siden jeg føler meg ganske ensom i tillegg så fyller mat ett slags tomrom. Sluttet på fotball fordi JEG syns jeg spelte så dårlig, selvom jeg var en av de som alltid fekk spele hver kamp å nesten hele kamper, fikk ofte høre jeg var god og hvorfor i faen jeg skulle slutte, men jeg var lei av å aldri bli fornøyd.

Jeg føler også at alle ser på meg, alle syns jeg er rar, stygg, feit, teit, spesiell eller hater meg, selvom jeg ikke har gjort de noe. Jeg bare føler det er slik folk ser på meg, selvom de helt sikkert ikke tenker noe om meg i det hele.

Vet dettte innlegget ble veldig langt, men håper virkelig noen gode sjeler der ute vil virkelig hjelpe meg med noen råd om hvordan takle alt dette, for jeg har snart fått nok, eneste grunnen til at jeg er i live nå er fordi jeg er en forbanna pingle som ikke tør å ta selvmord... fordi jeg er redd hva folk tenker om meg da! Å det er vanskelig å gjøre noe med alt dette fordi jeg har så lite energi, tiltaksløshet, å aldri trua på noe. I tillegg er jeg så redd for å åpne meg for de få vennene jeg har (de går andre linjer enn meg, og de to jeg ble kjent med i klassen har plutselig bestemt seg for at de er for god for meg, derfor er jeg på dass:). Jeg syns det er så ydmykende og flaut at jeg nesten ikke har venner, jeg syns det er flaut å måtte fortelle om problemene mine og jeg er redd for hva de kommer til å tro om meg.

Værsåsnill noen, hjelp meg med noen gode råd, værsåsnill .... Jeg orker snart ikke mer

Anonymous poster hash: 1ce97...123

[Gjest Malanthor]

Mmm. Hvis du klarer og ta det opp med foreldrene dine så kan du alltids si til dem at du sliter og at du trenger noen og snakke med, dvs psykolog. Og finne en psykolog privat kan speede opp prosessen som ellers kan ta litt tid og som vil innebære at fastlegen din også må involveres. Men da må man selfølgelig ut med noen kroner. Alternativet ditt er og gå til fastlegen din og si at du sliter noe helt forferdelig og at du trenger noen og snakke med, saken her er at det kan ta lengre tid før noe skjer. Ventetid kan som jeg forstår være noe lang.

Det virker jo helt klart som om du sliter og det dummeste du kan gjøre er og fortsette og holde det skjult, da vil det bare tære mer og mer på deg til det ikke er noe igjen (for og dramatisere litt)

Det er selfølgelig mulig og ordne opp i ting uten og være innom de profesjonelle tiltakene. Type: du kan snakke med noen andre, du kan ordne opp i det selv og lignende. Men jeg vil på det sterkeste anbefale at du hopper uti det kalde vannet med en gang. KOM DEG TIL EN PSYKOLOG.

Og lykke til, håper alt ordner seg.

[Heronym]

Takk for svar! Jeg har ikke akkurat noe godt forhold til foreldra mine, og jeg har virkelig ikke planer om det heller. De gir seg en god faen i alt jeg sier som gjelder helse, så de får bare ha det så godt:)

Problemet er at jeg ikke tørr ... jeg er bare redd for å gjøre noe med problemet, å tenker på at jeg aldri klarer å si noe til noen uansett om de er profesjonelle eller ei, jeg har virkelig lyst, men klarer det ikke. Jeg får liksom noen slags panikkanfall, på min måte, jeg blir helt varm og svett og tørr ikke å si noe. Samme får jeg når jeg har vært hos legen som småting som urinveisbetennelse osv:p

Tro meg, jeg prøver virkelig å manne meg opp psykisk på dette med å tørre ting, men feiger alltid ut tilslutt..

Endret 27. april 2014 av Heronym

[Gjest Tris]

Første steg er å kutte drastisk ned på drikkinga. Steg to er å tilbringe mer tid i naturen. Gjerne alene. Du trenger å få kontakt med deg selv på et dypere plan. Steg tre, finne andre gleder ved livet.

Ellers kan jeg si at du antagelig vil ha den følelsen av å føle håpløshet ofte og med jevne mellomrom i livet. Derfor er det viktig at du bruker tid på deg selv for å hente deg inn.

[AnonymBruker]

Du bør snakke med noen, selv om du ikke har lyst. Du trenger hjelp, og det er vanskelig å hjelpe seg selv. Skriv et brev til legen/helsesøster, og forklar hvordan du har det. Både lege og helsesøster har taushetsplikt, så at foreldrene dine skal få vite noe, trenger du ikke være bekymret for. Begge to har sikkert fått flere hundre brev fra personer som sliter med et eller annet, så du er ikke den første! Et sånt brev er så normalt som det kommer til å være for en lege.

Om du holder dette inni deg, så kommer det bare til å balle på seg.

Anonymous poster hash: 17c52...e40

[AnonymBruker]

Det er ett bra tips og det funker, men bare der og da! Er ikke noe mer her i verden jeg elsker enn å gå en skogstur med hunden min, følelsen man får av det er en faktisk en lykkefølelse! Men det varer bare akkuratt der og da.

Drikkingen er som sagt ukas høydepunkt, den er det eneste som får meg til å klare å overleve uke etter uke, jeg elsker følelsen man får når man blir full, for da er jeg ikke redd for noe, da er jeg utadvent, glad og lykkelig, i tillegg er jo jeg sosial å møter folk. Men som sagt, den følelsen varer bare der og da.

Jeg tenker ikke på fremtiden lenger, jeg tar en dag om gangen siden jeg aldri vet om jeg kommer til å leve så mye lenger:p Jeg prøver å gjøre ting som gjør meg lykkelig akkurat der og da, det gjør alkoholen..

Jeg prøver fortsatt, og håper hver eneste dag på at enten noe eller noen vil redde meg fra dette helvete, om jeg plutselig møter en gutt som gjør lyser opp livet eller en god venn.

Anonymous poster hash: 1ce97...123

[AnonymBruker]

Jeg har så virkelig lyst på hjelp, men tør bare ikke å åpne meg. Selv ikke når jeg drikker å vi sitter å depper og snakker om livet, jeg er så redd, selvom jeg vet godt at det er det som er best for meg, men jeg tør bare ikke. Jeg er en forbanna pingle Grunnen til at jeg også ikke har tatt selvmord ennå er såklart i tilfelle jeg overlever ...

Jeg håper at livet blir bedre enn dette, kanskje det er verdt å vente på. Men så har jeg også den tankegangen at livet kanskje aldri blir bedre, at har man det jævlig en del av livet så har man det resten av livet også.

Er det ingen andre som har følt det samme? Å være redd for å åpne seg, og om noen har, hvordan kom dere gjennom det??

Anonymous poster hash: 1ce97...123

[Gjest Tris]

Det er nettopp det, at det er ingen andre som kan "redde" livet ditt for deg. Du, og bare du alene kan gjøre noe med det. Men du er nødt til å velge, og den drikkinga er en flukt. Den hjelper deg ikke for fem flate øre.

[Heronym]

Men hvordan kan jeg gi opp alkoholen når det er den som gjør meg glad? Den får meg til å ikke være så sjenert å ei forbanna pingle, den får fram den utadvente delen av meg der jeg faktisk tør å svare folk. Drikker bare 1 gang i uken, men klarer ikke å gi den opp fordi det er den som gjør meg glad. De gangene jeg har edruhelg blir jeg så lei meg når jeg ser hvor gøy de andre har det, mens jeg er hjemme alene å gjør ingen verdens ting.

Som sagt, har jo mistet en del venner etter man begynner på vgs, de får seg kjærester og glemmer alt av venner, så har jeg noen, men noen drar jeg bare ut med, er aldri med de edru:p og de andre har mange andre venner også. Dette har skjedd fordi jeg har blitt så innesluttet, stille og kjedelig. Bare fylla som gjør meg det motsatte!

Og som sagt er jeg en jævla pingle, var så vidt jeg tørte å ringe å få meg en legetime når jeg hadde urinveisinfeksjon, der jeg tisset blod, ikke sa jeg noe til foreldra mine, og det tok så jævlig mye mot for å faktisk ringe Vart veldig vondt etterhvert.

Men har noen ganger klart å komt meg over dette skumle, som at det tok meg ett år fra jeg vurderte å begynde på treningssenter til jeg faktisk tørte å dra dit. Men tilslutt så tørte jo jeg, og det er jo det som teller.

Men jeg prøver virkelig å få orden på livet, jeg har jo levert jobbsøknader, men gir opp når jeg aldri får svar, blir mer deprimert over livet, at jeg er ett fiasko uten jobb, eller noe som helst peiling på hva jeg skal gjøre etter vidergående. Er så mye stress som presser på, og tanken på det gjør ikke situasjonen min så mye bedre heller. Men dere må vite at jeg virkelig prøver, men å være deprimert er jo lite energi en bivirkning, jeg gir fort opp siden jeg ikke har energien til å prøve å fortsette.

Eneste positive med å være så langt ned som jeg er, er at jeg har lært å sette pris på hver eneste person i livet mitt, jeg er så takknemmlig for at jeg har de, og jeg setter pris på hver minste ting, som at jeg får sove i en god og varm seng hver eneste natt, kan både gå, springe, hoppe, snakke, se og høre! Jeg dømmer ikke folk slik jeg gjor før, jeg vet at bak hver handling ligger der en eller annen historie, for det gjelder ihvertfall meg. Jeg ligger ikke rundt fordi jeg er en hore, men fordi det å ha noen der og da som ikke gjør meg ensom gjør meg glad. Men såklart, så kommer edru og da er alt et helvete igjen!

Det verste er vel å se alle de folka som du brukte å ha rundt deg før, går videre, gutter som man har vært av og på med finner seg faktisk ei osv. Det er virkelig tungt, og her er jeg. Helt alene og sliter med mitt uten at noen vet.. Vet det blir mye syting her, men fyfaen så godt det er å få ut noe av dette, ikke har jeg tørt å skrive noe på nettet fordi jeg er redd for noen skal gjenkjenne meg haha

Endret 27. april 2014 av Heronym

[Gjest Daenerys]

Kjære ts,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi du beskriver selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Håper du får hjelpen du fortjener.

Daenerys, mod.