Stesønnen min hater meg! Eller..?

[Serafina_80]

Hei!

Jeg trenger virkelig råd og tips om hva jeg kan gjøre. Føler at avmakta har tatt meg helt nå. Jeg og K har vært sammen i litt over 4 år. Han har den daglige omsorgen for gutt 6 år og gutt 9 år som han har sammen med G, ei jente jeg har kjent siden vi gikk i barnehagen. Jeg har selv en datter på 8 år som jeg har den daglige omsorgen for.

Jeg og K har kjent hverandre siden vi gikk på u-skolen, men det ble ikke oss da ting ikke har "klaffet". Vi har dog vært bestevenner fra vi møttes. G og jeg har også en lang historie bak oss, og jeg må si jeg ikke har så mye til overs for henne. Hun har opp igjennom tiden alltid vært den som skulle ha hevdet seg i venneflokken. og jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har ødelagt for andre. Dette være seg alt fra forhold til jobb/venner/kjæreste osv. Hun er en såkalt "golddigger" og lever stort sett av andre. Hennes forutsetninger hjemmefra er ikke mye å skryte av, og jeg har ofte unnskyldt hennes oppførsel ovenfor andre med at hun ikke visste bedre.

Nå har det seg slik at G har satt den eldste sønnen opp mot meg. Jeg og K flyttet sammen for 3 år siden. K og G hadde vært gjennom en runde i retten før jeg kom inn i bildet og K fikk da guttene på hel-tid. Hun har kun samvær annen hver helg. I oktober 2012 begynte eldstegutten med uhell. Jeg tok etter en tid kontakt med helsesøster og ble blankt avvist da jeg, stemor, ikke hadde noe med dette å gjøre. Min samboer tok kontakt med samme helsesøster og da begynte ting å ruller. Jeg ba samboer om å be om henvisning til BUP eller PPT da jeg ikke kunne se at samtaler med helsesøster hadde noe for seg. Dette har vart og rukket heløt til nå! G klarte og overtale samboer til at gutten burde utredes hos urolog, dette er jeg sterkt imot da jeg er skråsikker i min sak på at problemet ikke ligger til det somatiske og fysiske på gutten. Han har f.eks aldri uhell på natten. Far er den som har tatt seg av denne delen da jeg ikke ønsker å tråkke innenfor min stesønns intimsone. Selvsagt har det vært ganger der jeg har måttet trå inn, men det har vært sjeldent. Nå har gutten vært i samtaler med psykolog 2 ganger, siste gangen ble jeg bedt om å komme inn alene etter samtalen. Der har gutten sagt at jeg og han ikke har noe forhold. Han har sagt at jeg er slem mot han og at han er redd meg og derfor tisser han på seg. Han har også fortalt at han ikke får lov å gå på do på skolen. Han har også sagt at han har tisset på seg hele tiden fra jeg og far begynte vårt forhold. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av dette. Ikke min samboer heller. Jeg har alltid behandlet han på lik linje som de andre barna i huset, på godt og vondt. Både jeg og samboer bruker tidvis mer tid på han da han er et følsomt barn. Han er mer beskyttet enn de 2 andre da hans bestemor, i tillegg til G (mor) mener han er "tynnhuded" og vi må ikke tulle med han på samme måte som de 2 andre. Både jeg og samboer har fått kjeft fordi vi kødder for mye med barna. Jeg har observert eldstegutten som da står å gliser i bakgrunn når vi får kjeft. De 2 andre syns det er gøy. På skolen har eldstegutten og lærer et hemmelig tegn hvis han har vært uheldig, så vi fatter ikke at han kan si at han ikke får lov å gå på do. Disse problemene startet i oktober 2012, som tidligere skrevet, gutten mener det startet rundt påske 2010. Jeg er husmor så jeg burde vel vite når dette startet! Psykologen svartmalte meg skikkelig og jeg har ingenting å slå i bordet med! Hun har henvist oss til BUP og barnevern. 2 dager etter andre og sist psykolog-time gikk bobla til gutten hull på.. Han forteller da at han er blitt instruert til hva han skal fortelle psykologen slik at han får flytte til mor. Mor har lovet ditt og lovet datt, så lenge han lyver til psykologen om meg. Jeg ble både lettet og sint av dette. Lettet fordi jeg nesten skjønte at det måtte være noe slik, sint fordi dette er i mine øyne det absolutte lavmål av mor! Hun har holdt et salig helvete for oss så lenge vi har vært kjærester og nå sender hun ungene på oss. Ungene forteller stadig mye rart om sin mor, men jeg kan ikke "feie" for hennes dør, jeg må "feie" for min dør så jeg har latt mange ting ligge. Det er et råd jeg har fått av en barnevernspedagog. Men nå er begret fullt!!

Er det flere som har hatt samme problemstilling? Hvordan avslører man en manipulator uten å levere ut ungene? Hva gjør jeg den dagen barnevernet og BUP kommer på døra vår? Tør jeg stole på at de faktisk tar seg bedre tid enn det psykologen gjorde for å finne ut av ting, eller må jeg forberede meg på å flytte fra K så han ikke mister ungene? Jeg er livredd for å miste familien min

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare ikke giddet mer. Flyttet ut og startet et nytt liv uten verken mannen, barna eller barnas mor.

Anonymous poster hash: 043b4...349

[LunaLove]

Uff, hørtes ut som en fryktelig slitsom situasjon. Gale x´r er ingen drøm å forholde seg til.

Hva med å gå hardt inn for å virkelig få et solid og godt forhold til disse guttene? Vise de at du er ei snill dame som bare vil det absolutt beste for de?

Jeg tror også det er viktig å snakke mye med de om hvordan de har det hos mamma og hvordan de opplever å ha det hos pappa, den eldste begynner jo å forstå litt etterhvert.

Jeg vil tro at jo sterke bånd du klarer å knytte til disse barna, desto vanskeligere er det for mor å sette de opp mot deg. Men gutter vil ALLTID være sterkt knyttet til mammaen sin og uansett hvor hardt du prøver så har disse guttene en mor og det er en plass du ikke kan ta.

De er jo som du sier familien din så det er verdt å kjempe for. Barn vil være barn og de vil la seg manipulere, prøv bare å gjøre det så vanskelig som mulig for de å ikke like deg

Du er jo faktisk i en posisjon hvor du kan være snill og grei mesteparten av tiden å la pappaen ta seg av alle de kjipe diskusjonene og oppdragelsen.

[AnonymBruker]

Hvis det bare trengtes 2 psyk timer for at guttubgen skulle innrømme dette, hadde jeg hatt trua på at barnevernet fant ut samme sak. Informer dem om det han har fortalt, han kommer til å ha problemer med å nekte for at han fant det opp nå som han allerede har sagt det til noen.

Sinnsykt kjipt å leve med en sånn person som moren til guttene i livet, men det er noe du må tåle om du vil beholde familien din.

Anonymous poster hash: fd053...4a8

[Serafina_80]

Jeg har aldri prøvd å tatt hennes plass, jeg har heller prøvd å fremsnakke henne når det har kommet noe negativt fra ungene om henne. Tatt henne i forsvar på enkelte ting da jeg har full forståelse for at hennes hverdag ikke er den enkleste og at hun sliter økonomisk.

Guttene er veldig kontaktsøkende på meg, og hvis jeg har vært borte noen dager er det dem, og ikke datteren min som kommer å vil sitte i fanget å kose Jeg vil påstå at vi har et godt forhold, snakker og prater om det aller meste og finner på gøyale ting. Det er jo dette jeg håper at barnevernet og BUP ser den dagen de kommer. At de vil avsløre at gutten lyver. Jeg håper også at de skjønner hvorfor han lyver. Jeg har forståelse for dette med tillit til biologisk mor, men det er ikke uten grunn at guttene bor hos far og meg. Hennes livssituasjon er fremdeles den samme som den var da rettsaken var oppe så på mange måter tror jeg neppe hun får dem. Og hva skjer da hvis de ikke kan bo hos far og meg?

Endret 26. april 2014 av Serafina_80

[LunaLove]

Så bra du har så godt forhold til de. Tror du kan være ganske trygg på at barnevernet gjør grundig sjekk og at de klarer å se hva hun prøver på. Men skjønner du blir bekymret. Håper det ordner seg for dere