Når alle følelser er borte

[AnonymBruker]

Jeg er i et 9 år langt forhold. Vi ble sammen når jeg var 16 og han er en del eldre. Vi er egentlig to helt forskjellige personer, ikke særlig god kjemi, ikke de samme målene i livet og ikke samme prioriteringer. Følelsene har vel aldri vært der, bare spenninga. Han er fra et annet land, og det er jo utfordringer mtp. Språket. Vi har holdt sammen siden jeg ble gravid bare måneder etter vi begynte å flørte.

Det er trygt, stabilt. Vi har hus, bil, barn. To inntekter. Og et ikkeeksisterende kjærlighetsliv.

Jeg har tenkt mye men står fast. Hadde det bare vært meg, så hadde jeg dratt for lengs, og vi hadde ikke engang blitt et par. Men så har vi barnet, som betyr mest av alt. Det er barnets behov som prioriteres. Det beste er vel da og bare gli gjennom livet og prøve å ikke tenke så mye på alt som kunne vært? Vente til det blir voksen?

Anonymous poster hash: 781c4...e69

[Britt Banditt]

Hvordan fungerer dere sammen i hverdagen? Er dere venner? Krangler dere mye? Eller lever dere bare separate liv og overser hverandre?

Jeg syns at det kommer helt an på hverdagen om man bør holde sammen eller ikke. Hvis dere er gode venner som kan kommunisere og samarbeide kan det være mulig å få det til å fungere selv om følelsene ikke er der, men det krever mye av dere begge.

Tror du at du får det bedre alene? Hvis du aldri finner en ny også? I så fall gjør han deg vel ulykkelig og da bør du gå.

[AnonymBruker]

Du er jo fremdeles ung. Vil du ikke ha flere barn, eller vil du bare ikke ha flere barn med han du er sammen med nå? Du er ikke mer enn 25 år, hadde jeg vært deg så hadde jeg valgt å begynne på nytt.

Anonymous poster hash: 9e2e4...70f

[AnonymBruker]

Jeg vil ha flere barn, men ikke med han. Så hvis jeg fortsetter med han så blir det ikke flere.

Vi har det fint som en familie, men jeg tenker mer på han som en eldre bror enn en kjæreste. Han vil gifte seg med meg, mens jeg vil ikke engang ha sex med han.

Det er utrolig vanskelig fordi jeg er jo glad i han, og vil på ingen måte såre han. Men likevel vil føles det som om jeg kunne gjort så mye annet, være meg selv og bestemme over eget liv. Jeg var jo så ung..

Anonymous poster hash: 781c4...e69

[Gjest Makemeloveit]

Jeg synes du burde valgt å gå, barn eller ikke. Når du ikke er lykkelig med han og det ikke er følelser inni bildet, så er det ingen vits å holde sammen. Da kan dere heller være venner med hvert deres bosted. Jeg har en venninne som foreldrene gikk i fra hverandre. De var sammen i mange år uten å ha noe som helst form for kjærlighet. Jeg og alle vennene hennes merket at det var rart mellom foreldrene og visste at det bare var snakk om tid før de skilte seg. Venninnen min nektet for det og ville ikke se problemet. Nå i ettertid synes hun det hadde vært bedre hvis de bare hadde gått fra hverandre med en gang. Barn er ikke dum, når de merker at foreldrene ikke er lykkelig med hverandre så blir det ikke bedre eller verre om de bor sammen eller ei.

Du må tenke på deg selv her! Gå fra det nå og finn en du kan være lykkelig med. Lykke til

Endret 25. april 2014 av Makemeloveit