Si unnskyld for mobbing 30 år senere? Eller la det ligge?

[Tøytigern]

Si unnskyld. Hun vil sette pris på det uansett om hun har kommet seg videre eller ikke.

Det med at man ikke ønsker å "rippe opp" i noe, er bare en dårlig unnskyldning for å slippe å ta ansvar.

Anonymous poster hash: e33ed...0b1

Hvorfor skulle hun "sette pris på det"?

Fint om du kan forklare det ressonementet der, gitt.

"Å så hyggelig av deg at du vil bli kvitt den vonde følelsen av ansvaret du har for å ha mobbet meg. Det gjør alt så mye bedre i mitt møte med andre mennesker hver dag, som jeg automatisk mistenker at vil mislike meg og syns jeg burde ha meg unna både dem og de andre vellykkede folkene på jobben. Min sosialangst og mine psykiske arr forsvant med det samme jeg fikk høre deg komme med den tynne unnskyldningen din. Nå ble livet mitt de siste årene mye bedre og jeg trenger ikke jobbe med å ha tro på at andre vil ha noe med meg å gjøre lengre."

Er det én ting man har lært av å bli mobbet, så er det at andre mennesker ikke er hyggelige mot andre og at verden er et kaldt og hardt sted.

Da trenger ikke jeg være hyggelig mot infame folk, gjennom å tilby dem unnskyldninger for ting de ikke får rettet opp i, heller.

Sliter de med det de har gjort,så til pass for dem.

For jeg sliter med konsekvensene av det de ødela hver dag.

Endret 29. april 2014 av Tøytigern

[Tinka71]

Ja, si unnskyld. Jeg har en bror som har blitt stygt mobbet gjennom en hel oppvekst og sliter fremdeles med deg. Lite tro på seg selv, litt bitter, osv. Hadde han fått en telefon fra en av mobberene i dag - 20-30 år senere, der det blei sagt at det ikke var noe galt med han, men 'de andre' (noe som også er tilfelle) ville dette ha hjulpet på hans psyke - fordi han fremdeles sitter med følelsen av at det er han det er noe galt med.

Tøft av deg å beklage synes jeg! Lykke til.

[Tøytigern]

Mobbere kan få lære seg at det de gjør har konsekvenser.

Så kanskje de klarer å lære ungene sine å oppføre seg,fordi man ikke bare kan slenge rundt seg med unnskyldninger mange år etter, så "blir alt bra igjen."

[Tøytigern]

Ja, si unnskyld. Jeg har en bror som har blitt stygt mobbet gjennom en hel oppvekst og sliter fremdeles med deg. Lite tro på seg selv, litt bitter, osv. Hadde han fått en telefon fra en av mobberene i dag - 20-30 år senere, der det blei sagt at det ikke var noe galt med han, men 'de andre' (noe som også er tilfelle) ville dette ha hjulpet på hans psyke - fordi han fremdeles sitter med følelsen av at det er han det er noe galt med.

Tøft av deg å beklage synes jeg! Lykke til.

Så med andre ord ville han automatisk fått kjempetro på seg selv, og overhode ikke trengt hverken psykologtimer pga senskader, eller jobbe med en ødelagt selvfølelse, lenger?

[Tøytigern]

Ødeleggende tankemønstere og selvbilde som begrenser ens livsutfoldelse, som man har fått banket inn overår, blir ikke forandret bare noen sier unnskyld.

[AnonymBruker]

Har har selv blitt mobbet, sliter også i dag over 20 år siden. Det er 1 som har bedt om unnskyldning, og det har jeg satt pris på. Men kan ikke tilgi, for jeg er "ødelagt"

Har ikke mange vennene i dag. Er nervøs ovenfor andre, og snakker mye pga nærvøsiteten.

Føler meg veldig alene. Så mobberne har ødelagt livet mitt.

Men mobberne kan også slite, sikkert noen som angrer. (Håper da det)

Så lær opp barna deres med riktige holdninger, og slå hardt ned på uønsket atferd.

Anonymous poster hash: 26b96...504

[AnonymBruker]

En mobber som ber om unnskyldning, og blir fornærmet om hun blir bedt om å dra til helvete? Da kaller hun andre sint, og håper de jobber med seg selv for å komme videre i livet. Hva f...filer det folk?

Anonymous poster hash: 9575a...1b9

[Alice123]

Si unnskyld. Hun vil sette pris på det uansett om hun har kommet seg videre eller ikke. Det med at man ikke ønsker å "rippe opp" i noe, er bare en dårlig unnskyldning for å slippe å ta ansvar. Anonymous poster hash: e33ed...0b1

Om en av mine mobberr fra grunnskolen hadde sendt meg facebookmelding med en tynn beklagelse, hadde jeg blitt rasende.

Vedkommende hadde fått melding tilbake om å aldri kontakte meg igjen, samt beskjed om å brenne i helvete.

Om en av dem mot all formodning sier unnskyld face to face i levende live, vet jeg ikke om jeg vil klare å kontrollere meg.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg vært noen mobber, men for meg ville en unnskyldning dreid seg om å anerkjenne overfor offeret at det var "jeg" som mobber det var noe galt med og ikke offeret. Man forventer jo ikke at det skal fjerne skaden den har gjort, men en unnskyldning er på plass når man har gjort noe galt - og bedre sent enn aldri.

Anonymous poster hash: c6739...04e

[Cessa74]

Jeg har (heldigvis) aldri blitt mobbet eller vært en mobber. Så i prinsippet kan det være veldig vanskelig for meg å uttale meg - og det finnes uansett ingen fasitsvar da mennesker er forskjellige. Noen vil sette pris på en unnskyldning, for andre vil det mer fremstå som en provokasjon.

MEN - det er en ting jeg reagerer på i denne tråden - og det er det enorme sinnet og oppfatningen av at mennesker ikke kan forandre seg - og det syns jeg er fryktelig trist.. Selvfølgelig kan mennesker fornadre seg - ganske mye også. Om et barn er en mobber og gjør grusomme ting som barn, så betyr ikke det at vedkommende kan både angre og endre seg som voksen. Og generelt syns jeg denne tråden oser av hat og det syns jeg også er trist. Må være vondt å føle så mye sinne og hat, men samtidig er jeg sikkert ganske naiv iom at jeg selv ikke har opplevd å bli mobbet.

Men EN ting vet jeg sikkert - og det er at barn/ungdom kan forandre seg - så det å si at de alltid vil være slik de var som barn er ekstremt drøyt. Jeg har nemlig en fosterbror som var et barn fra dypeste helvete og makan til ond drittsekk skal man lete lenge etter. Han oppførtse seg grusomt mot mange barn. Etter å ha kommet til vår familie, og gjennom mage år med terapi/behandling er han idag en voksen mann med helt andre verdier, holdninger og oppførsel. Han er en dyktig og veldig populær lærer på ungdomskolen - som blant annet har jobbet mye med mobbing. Så at man både kan angre og endre seg er det ingen tvil om. Just saying..

Til TS; hvis du fortsatter leser tråden - håper din beklagelse var oppriktig - og håper de som tok imot den opplevde det som en oppriktig og ekte handling. Vi må alle jobbe med oss selv og våre barn slik at mobbing ikke foregår - noe det dessverre gjør i altfor stor skala og som ødelegger mange liv.

[Alice123]

Nå har ikke jeg vært noen mobber, men for meg ville en unnskyldning dreid seg om å anerkjenne overfor offeret at det var "jeg" som mobber det var noe galt med og ikke offeret. Man forventer jo ikke at det skal fjerne skaden den har gjort, men en unnskyldning er på plass når man har gjort noe galt - og bedre sent enn aldri. Anonymous poster hash: c6739...04e

I teorien er jeg enig med deg. Har man gjort noe galt skal man si unnskyld.

Men i praksis, se innlegget som er over ditt.... Det føles bare feil. De har tatt så mye allerede, de har ingen rett til å kontakte meg. Jeg ØNSKER ingenting av dem, annet enn at de holder seg lang unna meg og mitt liv.

Om de plutselug utvikler samvuttighet og medmenneskelighet så får de bære med seg konsekvensene av handlingene sine alene, uten å innvolvere meg de allerede har tatt så mye fra.

[Tøytigern]

Men EN ting vet jeg sikkert - og det er at barn/ungdom kan forandre seg - så det å si at de alltid vil være slik de var som barn er ekstremt drøyt.

Mulig de kan forandre seg.

Men skaden de harforvold er gjort.

Jeg får ikke endret på alt fraværet jeg hadde fra timer jeg skulket skolen, elendige akademiske resultater og manglende vitnemål, fordi de tropper opp og sier de angrer på sin adferd etterpå.

Jeg får ikke tilbake en ungdomstid som kan forbedres i stedet for å ha vært tilbragt i ensomhet og med jevnlig fysisk mishandling, en ødelagt russetid tilbrakt uten sosialt liv og fester, alle manglende sjanser til å bygge et sosialt nettverk, sjansene til å ha kjærester som andre og bygge gode sosiale evner.

Disse tingene får jeg ikke "gjenopprettet"ved at mobbere sier det ikke var meg det var noe galt med og at DE har endret seg.

For jeg visste hele tiden at det ikke var noe galt med MEG. Men jeg må fortsatt leve med mindreverdighetskomplekser de ga meg, traumatiske erfaringer i bagasjet og null sosialt nettverk, fra en ødelagt ungdomstid.

[Tøytigern]

I teorien er jeg enig med deg. Har man gjort noe galt skal man si unnskyld.

Men i praksis, se innlegget som er over ditt.... Det føles bare feil. De har tatt så mye allerede, de har ingen rett til å kontakte meg. Jeg ØNSKER ingenting av dem, annet enn at de holder seg lang unna meg og mitt liv.

Om de plutselug utvikler samvuttighet og medmenneskelighet så får de bære med seg konsekvensene av handlingene sine alene, uten å innvolvere meg de allerede har tatt så mye fra.

+1

[AnonymBruker]

Noe er best å la ligge. Prossessen med å reparere et ødelagt selvbilde og angstproblemer fortsetter gjennom hele livet. Grov mobbing både i form av utskjelling og fysiske overgrep må man ofte ha hjelp med å bearbeide.

Ansiktet til en mobber brenner seg fast i minnet. Selv om det er gått mange år, så husker man den personen som mobbet veldig godt fremdeles. Det tar tid å eventuelt få tillit til at den personen som ber om unnskyldning virkelig mener det. Spesielt om dette har vært systematisk og vart over flere år. Da holder det ikke med en unnskyldning lenger. Man måtte vist i praksis i lengre tid at man virkelig hadde forandret seg, om dette skulle få noen mening for et offer for hard mobbing.

Den som har mobbet må vært ydmyk for reaksjoner som kan komme av å ta kontakt i ettertid. Uansett hvor lang tid som er gått siden mishandlingen skjedde. For det ER mishandling. Og mange vil kalle det tortur også. Ingen stiller spørsmålstegn ved at offer for andre overgripere ikke vil se eller ha kontakt med personen igjen. Men et mobbeoffer skal stå med åpne armer når mobberen vil ta kontakt?

Anonymous poster hash: 06b20...181

[Tøytigern]

Til TS; hvis du fortsatter leser tråden - håper din beklagelse var oppriktig - og håper de som tok imot den opplevde det som en oppriktig og ekte handling. Vi må alle jobbe med oss selv og våre barn slik at mobbing ikke foregår - noe det dessverre gjør i altfor stor skala og som ødelegger mange liv.

. Etter å ha kommet til vår familie, og gjennom mage år med terapi/behandling er han idag en voksen mann med helt andre verdier, holdninger og oppførsel. Han er en dyktig og veldig populær lærer på ungdomskolen - som blant annet har jobbet mye med mobbing. Så at man både kan angre og endre seg er det ingen tvil om. Just saying..

Just saying?

Så da mener du at de årene JEG har gått i terapi, på veien min med å kjempe meg OPP igjen fra svarteste helvete, -uten noen sjanser til å bli feks en "populær" lærer på ungdomsskolen fordi jeg 1) blir fysisk kvalm av tanken på skolekorridorer og skoleelver, 2)er REDD for andre mennesker fordi jeg VET hvordan de kan være og 3) ikke fikk noen utdannelse å vise til, skal synes det er FLOTT at din bror greier seg såpass bra?

Du mener det er en svakhet at jeg har hat og bitterhet til mennesker som har tatt fra meg sjansen til et godt liv med samme erfaringsbakgrunn og selvtillit som andre "normale" folk?

Du mener det er trist at jeg føler hat og bitterhet, når den bitterheten er det eneste jeg har å holde fast på, fordi jeg har tatt meg FAEN PÅ at sånne som han du maser om at er blitt så forbilledlig, aldri skal få sparke til meg følelsesmessig igjen?

Hatet er det som holder meg gående og sinnet er det som gjorde at jeg greide å legge oppførselen disse folkene bak meg og gå videre.

Det er selvoppholdelsesdrift i dette hatet jeg føler. Det finnes ikke trist.

Og jeg har RETT TIL å hate.

Just saying.

[Gjest crazycatlady]

Jeg har selv blitt mobbet og har noen av mobberne på Facebook. Jeg hadde satt stor pris på en unnskyldning. Syns du skal gjøre det, jeg tror det blir satt pris på uansett om mobbingen er fortrengt eller ikke. Jeg har blitt veldig ødelagt av mobbingen og har sosial angst og null selvtillit, men ville satt pris på en unnskyldning for det.

Endret 29. april 2014 av RusaPåBrus

[Tøytigern]

Noe er best å la ligge. Prossessen med å reparere et ødelagt selvbilde og angstproblemer fortsetter gjennom hele livet. Grov mobbing både i form av utskjelling og fysiske overgrep må man ofte ha hjelp med å bearbeide.

Ansiktet til en mobber brenner seg fast i minnet. Selv om det er gått mange år, så husker man den personen som mobbet veldig godt fremdeles. Det tar tid å eventuelt få tillit til at den personen som ber om unnskyldning virkelig mener det. Spesielt om dette har vært systematisk og vart over flere år. Da holder det ikke med en unnskyldning lenger. Man måtte vist i praksis i lengre tid at man virkelig hadde forandret seg, om dette skulle få noen mening for et offer for hard mobbing.

Den som har mobbet må vært ydmyk for reaksjoner som kan komme av å ta kontakt i ettertid. Uansett hvor lang tid som er gått siden mishandlingen skjedde. For det ER mishandling. Og mange vil kalle det tortur også. Ingen stiller spørsmålstegn ved at offer for andre overgripere ikke vil se eller ha kontakt med personen igjen. Men et mobbeoffer skal stå med åpne armer når mobberen vil ta kontakt?

Anonymous poster hash: 06b20...181

Jeg tror du har forstått noe mange her ikke skjønner.

Jeg husker forresten ikke ansiktet på mobberen. Men jeg våkner om natten av mareritt der jeg "gjenopplever" ting jeg ble utsatt for.

[Tøytigern]

Jeg har selv blitt mobbet og er venn med noen av mobberne på Facebook.

Da lurer jeg på hva du mener med mobbing...

[Gjest crazycatlady]

Da lurer jeg på hva du mener med mobbing...

Daglig plaging, slåing og dytting og stadig brev i sekken hvor det sto at jeg burde ta livet mitt. Hele tiden fikk jeg høre hvor stygg og udugelig jeg var. Flere ganger tok de jakka mi og ødela den. Mobbingen skjedde hver dag fra 1.klasse til jeg flyttet fra stedet som 19-åring. Venn på Facebook er kanskje feil å kalle de, er jo ikke venner sånn sett, men jeg har dem der. Har ingen kontakt da og ser ikke oppdateringer fra dem, så kan like gjerne slette dem derfra. Men jeg bruker svært sjelden Facebook uansett. Hovedsaken et at jeg hadde satt pris på en unnskyldning selv om jeg ikke tilgir at de ødela livet mitt.

Endret 29. april 2014 av RusaPåBrus

[Tøytigern]

Jeg er ikke enig. Å si unnskyld viser at man har vokst som menneske og tenker på den andre nok til å komme dithen at en vil si unnskyld.

Det er ikke min jobb å gi et sånt menneske en positiv bekreftelse på deres "selvutvikling" og bekrefte hvor flinke de er blitt til å forstå ting i etterkant, når de har tatt fra meg evnen til å tro på mitt eget verd.

Det får de jobbe med selv, uten å bruke meg som middel.