Si unnskyld for mobbing 30 år senere? Eller la det ligge?

[AnonymBruker]

TS her. Kort fortalt så ble hun glad for unnskyldningen. Hun var ganske klar på hvor jævlig mobbingen var, men at dette (heldigvis) er noe hun har lagt bak seg og kommet styrket ut av. Hun satt veldig pris på både unnskyldningen og tanken bak - og jeg føler at det evnt vil være helt greit hvis vi møttes en dag (før hadde jeg bare sett en annen vei og latt som jeg ikke gjenkjente henne). Vi er begge enige om at ingen barn er født onde, at miljø og andre årsaker påvirker - og at det veldig ofte (iallefall i mittt tilfelle) er grunner til at noen blir mobbere (kjipe ting hjemme, dårlig selvtillit osv). Vi er også begge enige om at det var jævlig synd at ingen voksne grep inn og stanset dette i tide.. Ofte syns jeg tiltak settes rundt mobbeoffer istedenfor å ta mobberen. Dessverre skjedde ikke dette i mitt tilfelle, og jeg må leve med å ha vært en slem mobber på barneskolen. Som voksen vet jeg jo selvsagt hvor alvorlig dette er - og gjør alt i min makt for å hindre at mine barn havner i samme setting - noe de heldigvis ikke har også.

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

[AnonymBruker]

Jeg ble også mobbet endel gjennom barne og ungdomsskolen for ca 25 år siden. Om noen av disse mobberne tok kontakt nå, så hadde jeg spurt rett ut om det var for å lette sin egen samvittighet de gjorde det. Har ikke noe som helst ønske om å få en melding eller se disse menneskene igjen. Jeg ville ikke følt det som noe lettelse bli kontaktet så lenge etter. Ville faktisk ikke svart i det hele tatt. Har ingen interesse av dem og om de eventuelt angrer på det de gjorde.At de eventuelt har blitt så mye bedre mennesker i dag osv...

Men samvittigheten har jo som du selv skriver gnaget på deg i 20 år allerede. Og du har jo allerede sendt henne det gjelder( eller var det flere? ) en henvendelse. Får håpe for din del at hun tar dette med fatning og om mulig tar imot en unnskyldning.Og eventuelt vil gi deg en tilgivelse. Kanskje hun da rett og slett gjør det for ren høflighets skyld. Og hva er da vitsen?

Å tilgi noen kan man gjøre uten å møte mobberen face to face også.Eller å måtte lese en lengre beklagelse.

Når det har gått såpass lang tid som det allerede har gjort så har hun som ble mobbet hatt en lang prosess allerede med å rette opp det du og eventuelt andre prøvde å bryte ned hos henne. Kanskje hun/ de overhodet ikke har tenkt på deg på veldig mange år? Så hvorfor etter 30 år ta kontakt? Dine samvittighetskvaler er ingenting mot den smerten som hun/ de kan få repetert etter din henvendelse.

Anonymous poster hash: 06b20...181

[kaffekjærring]

TS her. Kort fortalt så ble hun glad for unnskyldningen. Hun var ganske klar på hvor jævlig mobbingen var, men at dette (heldigvis) er noe hun har lagt bak seg og kommet styrket ut av. Hun satt veldig pris på både unnskyldningen og tanken bak - og jeg føler at det evnt vil være helt greit hvis vi møttes en dag (før hadde jeg bare sett en annen vei og latt som jeg ikke gjenkjente henne). Vi er begge enige om at ingen barn er født onde, at miljø og andre årsaker påvirker - og at det veldig ofte (iallefall i mittt tilfelle) er grunner til at noen blir mobbere (kjipe ting hjemme, dårlig selvtillit osv). Vi er også begge enige om at det var jævlig synd at ingen voksne grep inn og stanset dette i tide.. Ofte syns jeg tiltak settes rundt mobbeoffer istedenfor å ta mobberen. Dessverre skjedde ikke dette i mitt tilfelle, og jeg må leve med å ha vært en slem mobber på barneskolen. Som voksen vet jeg jo selvsagt hvor alvorlig dette er - og gjør alt i min makt for å hindre at mine barn havner i samme setting - noe de heldigvis ikke har også.

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Så supert at hun tok det for det det var og også ble gla for det! Fint også at hun var kommet styrket utav det! Klapp på skulderen til deg!

[AnonymBruker]

På barneskolen var jeg en typisk "leder" som sammen med andre jenter mobbet stygt to andre jenter - fra ca 4-6 klasse tiden. På ungdomskolen ga det seg og jentene var i forskjellige jentegjenger og drev med sitt.

Dette er nå 30 år siden, men fortsatt kan jeg kjenne en fryktelig dårlig samvittighet for min slemme oppførsel. Nå som voksen ser jeg jo hvor dust jeg var da..

Er "venn" med den ene jenta på facebook og vi har felles bekjente, men har overhode ingen kontakt i real life - bor på helt forskellige steder og har svært ulike interesser.

Har tenkt lenge at jeg jammen meg burde skrevet en unnskyldning for min oppførsel på barneskolen, som jeg er fryktelig lei meg for i ettertid. Har faktisk tenkt på dette til og fra i 20 års tid, men har forsterket seg siste årene nå som jeg selv har fått barn. Min samboer mener det er en god ide, min venninne mener det er feil og dumt å rippe opp i gamle sår. Kansje jeg minner de på ubehageligheter de forlengst har glemt/lagt bak seg??? Vet heller ikke hvordan jeg skal formulere beklagelsen, da jeg ikke gjør dette for å føle meg bedre, men mer fordi jeg er kvalm over hvordan jeg oppførte meg..

Hva syns du? Ville du at noen skulle rippet opp i gamle sår? Er det verdt det?

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Var det du som frøs meg ut? fikk med deg de andre til å overse meg. vet du hva all dævelskapen din førte til? Den utviklet meg til en mobber selv. Fy f du var ekkel. Ikke lenge siden jeg traff deg. Du forsøkte med et hils,men du så jeg overså deg. Grunnen er at du ripper opp i veldig mange vonde sår i meg. Det er veldig ubehagelig for meg. Dessuten sliter jeg i dag med sosialangst,hvem tror du har skapt den?

Vet du hva, du kan spare deg unnskyldning. Det er utelgivelig det du har gjort,og jeg tar ikke i mot

Anonymous poster hash: 9575a...1b9

[missy_91]

Du bør si unnskyld. Det kan godt hende vedkommende har kommet seg videre i livet, men mobbing er noe som henger igjen hos en person lenge etterpå. Så ja, jeg synes definitivt du bør si oppriktig unnskyld.

[AnonymBruker]

Du bør si unnskyld. Det kan godt hende vedkommende har kommet seg videre i livet, men mobbing er noe som henger igjen hos en person lenge etterpå. Så ja, jeg synes definitivt du bør si oppriktig unnskyld.

Hun har sagt unnskyld, og det ble godt tatt i mot

Anonymous poster hash: a43e6...3e3

[AnonymBruker]

Var det du som frøs meg ut? fikk med deg de andre til å overse meg. vet du hva all dævelskapen din førte til? Den utviklet meg til en mobber selv. Fy f du var ekkel. Ikke lenge siden jeg traff deg. Du forsøkte med et hils,men du så jeg overså deg. Grunnen er at du ripper opp i veldig mange vonde sår i meg. Det er veldig ubehagelig for meg. Dessuten sliter jeg i dag med sosialangst,hvem tror du har skapt den?

Vet du hva, du kan spare deg unnskyldning. Det er utelgivelig det du har gjort,og jeg tar ikke i mot

Anonymous poster hash: 9575a...1b9

Kjære vene så sinnainnlegg det her var da? Vet ikke om du faktisk stiller disse anklagene til meg som er TS - men isåfall tar du helt feil. jeg har som sagt kontaktet og beklaget ovenfor den det gjelder - og det var tydeligvis ikke deg! Håper for din skyld at du jobber med deg selv - selv om det er andre som har "ødelagt" deg - så er det bare DU som kan bestemme deg for å gå videre. Håper du kan lykkes med dette. TS

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

[AnonymBruker]

Kjære vene så sinnainnlegg det her var da? Vet ikke om du faktisk stiller disse anklagene til meg som er TS - men isåfall tar du helt feil. jeg har som sagt kontaktet og beklaget ovenfor den det gjelder - og det var tydeligvis ikke deg! Håper for din skyld at du jobber med deg selv - selv om det er andre som har "ødelagt" deg - så er det bare DU som kan bestemme deg for å gå videre. Håper du kan lykkes med dette. TS

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Ser ikke problemet med at de som har blitt mobbet retter sitt sinne mot sine barndomsmobbere. Selv er jeg mann og ble mobbet noe i barn- og ungdomsårene og selv om jeg var langt fra de verste mobbeofrene så preger det jo en noe.

Uansett hadde jeg ikke hatt noen nytte av en slags dårlig unnskyldning så mange år etterpå, faktisk hadde jeg ansett det som en provokasjon som om mulig hadde berettiget et motangrep fra min side. Og er det noe jeg har lært så er det hvordan man kan la en motstander lide, om jeg så må angripe han/hun fysisk. (Sloss ganske så bra etter tøff og langvarig kamsporttrening kombinert med ganske bra styrke og kan relativt enkelt påføre store skader)

Nei, jeg unner faktisk ikke de som plager andre ubegrunnet noe godt. For min del kunne dere gjerne blitt utryddet alle som en, jeg hadde ikke løftet en finger om jeg ble vitne til det.

Anonymous poster hash: 57922...2d7

[AnonymBruker]

hadde mobberen fra min ungdomstid tatt kontakt på melding/face eller lignende så hadde jeg ikke svart. hadde han plutselig dukket opp å snakket med meg face 2 face så hadde jeg dratt til han så hardt at han hadde mista nesa si. den personen er ikke verdt dritten under hoven på hesten min en gang.

han har ikke forandret seg ettersom jeg har forstått på en annen som kjenner han, å som jeg har snakket så vidt med. sånne mennesker fortjener å ha det jævlig.

Anonymous poster hash: 2fbec...f05

[AnonymBruker]

hadde mobberen fra min ungdomstid tatt kontakt på melding/face eller lignende så hadde jeg ikke svart. hadde han plutselig dukket opp å snakket med meg face 2 face så hadde jeg dratt til han så hardt at han hadde mista nesa si. den personen er ikke verdt dritten under hoven på hesten min en gang.

han har ikke forandret seg ettersom jeg har forstått på en annen som kjenner han, å som jeg har snakket så vidt med. sånne mennesker fortjener å ha det jævlig.

Anonymous poster hash: 2fbec...f05

Enig i det.

Anonymous poster hash: 57922...2d7

[AnonymBruker]

Jeg ble selv mobbet på barneskolen og det har hatt en del ettervirkninger på meg.

Jeg hadde satt pris på en unnskyldning. Selvom det ville vært for 30 år siden.

Anonymous poster hash: 583b4...f77

[AnonymBruker]

Etter 30 år som er det egentlig ganske frekt å bare ta kontakt på den måten du TS gjorde.Du viser også gjennom tråden her at du i aller høyeste grad ser saken fra din side og vil ha lindring for samvittigheten DIN. Hadde det vært meg noen kom til som en angrende synder etter så mange år, hadde jeg bedt vedkommende pent om å :

DRA TIL HELVETE!

Stakkars hun som du kontaktet etter alle disse årene, håper hun glemmer deg fort, om du kun har gjort dette for deg selv først og fremst.Som det helt ærlig kan virke som?

Men her skal du få et godt råd også:

Om du virkelig ville gjøre noe godt for henne, burde du invitere henne inn i livet ditt og la henne komme inn i den varmen som bare gode venninner kan vise hverandre. Vis det i handling og ikke bare ord. En god begynnelse kan være å spandere en spahelg der dere kan slappe av og kose dere, bare dere to og kanskje virkelig kan bli nære og gode venninner? Det hadde vært mer troverdig om ikke noe annet....

Anonymous poster hash: 06b20...181

[AnonymBruker]

Ingen unnskyldning kan veie opp for tiårene hun har brukt på å reparere skaden du har gjort. Det finnes ingen gode unnskyldninger for mobbing selv om du skyver de foran deg. Mobbing er ondskap og grunnet i ondskap.

Anonymous poster hash: 0117b...e0b

[AmandaVI]

Jeg ble selv grovt mobbet og utestengt gjennom hele barndommen og tenårene. Eneste grunnen til at jeg gikk på skolen hver dag var fordi det ikke var stort bedre hjemme. Det var jentene i klassen over meg som begynte et rykte om at jeg var lesbisk. På den tiden var homo det verste man kunne være, og for meg ble det starten på to nye år i helvete. Stygge økenavn, "vi vil ikke ha deg her", utfrysning, spytting, juling, trusler, "heng deg", stygge lapper, og det var noen som hadde gått i hylla mi og skrevet trusler og stygge ting i naturfagsboka mi. Sparking og folk du ikke kjente som hvisket "ææææsj" i øret ditt på skolebussen. Det var spesielt ei jente som var verst. Jeg kan aldri glemme den stygge stemmen hennes, de kalde øynene og uttrykket hun hadde når hun så på meg. En stund ville jeg ha gjort hva som helst for å få kløyve det stygge hodet hennes i to og sette fyr på det, og pisse på det etterpå. Men etterhvert gikk smerten litt dypere enn sinne. Jeg begynte å hate meg selv. Bildene jeg har av meg selv fra denne tiden er helt annerledes fra hvordan jeg så meg selv i speilet. Jeg begynte å tro at jeg var så feit, stygg og dum som de sa, enda jeg hadde veldig gode karakterer og brukte samme størrelse i klær som de andre, vanlige jentene. Selvfølgelig kan man ikke leve slik uten at det får følger for kropp og sjel og fra niende klasse av begynte jeg å slite med tung depresjon og selvskading. Det er vanskelig å tro at noen kan være så grusomme, men selvskadingen ble enda en ting de gjorde narr av. Jeg ville bare dø. En episode der hun og gjengen hennes skrev stygge ting om meg over hele jentedoen førte til at rektor anmeldte henne til politiet. Jeg var den siste som fikk vite om graffittien, for jeg hadde for lengst sluttet å bruke doene på skolen. Jentene ble oppfordret til å si unnskyldning, noe de gjorde. Jeg var for redd til å si noe annet enn at det var greit. Jeg husker foreldrene deres på det konfliktsrådmøtet. De forsvarte ikke ungene sine med et eneste ord, noe som overrasket meg. Faren til en av guttene som tråkket meg i brystet til jeg sluttet å puste året før kunne ikke få understreket nok hvor feil det var av meg å ta igjen.

Barnevernet hadde vært inne i bildet siden jeg var åtte, men det var først da jeg va 15 og rømte hjemmefra at de gjorde noe. Og det ble starten på en rekke psykiatriske avdelinger, fosterhjem, barnevernsinstitusjoner og "særskilt" - utdannelse som gjorde langt mer skade enn noe annet. Jeg er 25 år nå og har tatt livet mitt tilbake. Men det er veldig vanskelig hver gang jeg er i byen og møter på de gamle plageåndene. Mange av guttene (!) som mobbet meg har bedt om unnskyldning. Ingen av jentene, som var ti ganger verre, har det. De smiler stivt og stammer når de sier "hei". Noe de bare gjør hvis det ikke er unngåelig. Hun verste nektet til og med å snakke direkte med meg da jeg kom inn i klesbutikken der hun tilfeldigvis jobbet og fikk noen andre til å ekspedere meg. Det ble ti pinlige minutter, men jeg trengte virkelig de nye buksene.

TL;DR: Selv om hun hadde sagt unnskyld, vet jeg ikke om hun er i stand til å mene det. Det er et halvt år siden jeg traff henne i den klesbutikken og hun hadde det samme uttrykket som hun hadde den gangen hun sto over meg og kalte meg "utpulte hore" og spyttet i håret mitt. Det samme gjelder foreldrene mine og det de utsatte meg for.

Selv om du ber du plaget om unnskyldning, TS, har ikke plikt på seg til å ta det imot så du kan føle deg bedre. Det er lenge siden. La henne være i fred. Jeg har lagt det vonde bak meg og må jobbe aktivt mot bitterheten, for det var så mye jeg har gått glipp av. Skole, kjærester, fester med venner, utflukter, shopping og andre typiske ungdomsting. Det sørger jeg over av og til, men jeg har det faktisk så godt som voksen at jeg ikke har mistet håpet om et verdig liv. Det har ingen til dags dato greid å ta fra meg.

[AnonymBruker]

AmandaVI: Sterk historie om ditt liv. Og jeg ønsker deg det aller beste livet kan by på fremover!Du må ha en helt spesiell styrke i deg!

Til trådstarter: Jeg synes også det er egoistisk å bare poppe opp som om ingenting har hendt og så be om unnskyldning.Beklager, men du burde tatt fatt i det for mange år siden vet du!

Jeg for min del holder meg unna de som mobbet meg i min ungdomstd. De får ikke et sekund mer av min oppmersomhet eller tid! De har tatt nok! Synes synd på de egentlig, men det er ikke min oppgave å få dem til å føle seg bedre!

Vi som har blitt plaget og mobbet går videre med løftet hode og styrer unna de drittsekkene som sliter med dårlig selvtillit og what ever som de lar gå ut over andre!

Vi har rett og slett ikke tid til dritten deres! Jeg driter heller i dem!

Nå skal jeg spise :is: og nyte

Anonymous poster hash: 06b20...181

[AnonymBruker]

Å si unnskyld via en melding på facebook blir bare for dumt! Det blir jo bare ord som du øser ut for å lette på din egen samvittighet. Du klarer ikke engang å si det direkte, men må sende en melding på facebook.

Det er ikke mobbeofferets ansvar at du sliter med dårlig samvittighet i dag. Dette er noe du selv må jobbe med. La mobbeofferet være i fred etter alle disse årene, og spar det for unnskyldningene dine. Skaden har allerede skjedd, og et skarve unnskyld vil ikke kunne rette opp i det.

Anonymous poster hash: 7ea7d...03b

[AnonymBruker]

Kjære vene så sinnainnlegg det her var da? Vet ikke om du faktisk stiller disse anklagene til meg som er TS - men isåfall tar du helt feil. jeg har som sagt kontaktet og beklaget ovenfor den det gjelder - og det var tydeligvis ikke deg! Håper for din skyld at du jobber med deg selv - selv om det er andre som har "ødelagt" deg - så er det bare DU som kan bestemme deg for å gå videre. Håper du kan lykkes med dette. TS

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Føler du virkelig at du kan lire ut av deg hva som helst? bare for at du har bedt om unnskyldning til den du mobbet? Så sier du at du håper jeg kan jobbe med meg selv? Du er jo frekk i tillegg.

Jeg har måttet jobbe mye med meg selv, jeg går ikke rundt og er bitter, men jeg går heller ikke rundt og håper på en unnskyldning fra slike som deg. En unnskyldning vil ikke gjøre fra eller til for meg. Mulig du føler deg mye bedre nå, etter du har sendt en unnskyldning. Jeg biter ikke på den der. Jeg har det godt i dag, selv med min sosialangst som andre har skapt. tror du en unnskyldning vil fjerne den? Du får sette deg inn i hva mobbing er for noe, og hva det kan gjøre med folk.

Selv om jeg har det bra, jobber, og har familie, så har jeg null intr i å møte noen som deg.(mobberne) Mulig du oppfattet det som sint skrevet av meg, husk at du er på nett da. Om du kan forstå det. Du ser meg ikke. Jeg blir bare provosert av slike som deg, ja det rippet opp i noen sår.

Greit at folk sier du må be om unnskyldning, men det er vel fra folk som ikke har blitt mobbet.

Husk, uansett hvor gammel du blir...60, 80 eller 100 du vil bli husket som den mobberen du var. I mine øyne så ser jeg bare puslinger i dere alle sammen. Når jeg ser dere så ser jeg bare noen veike ansikter. Sikkert derfor dere alle ser bort. Later som dere ikke kjenner igjen folk. Det er en form for fortsatt mobbing det også, selv om du i dag vil beskrive det som dårlig samvittighet. Hadde det vært ryggrad i dere, så hadde dere stoppet folk face til face, men dere er fortsatt noen veike skapninger

Anonymous poster hash: 9575a...1b9

[AnonymBruker]

TS her igjen (og for siste gang…) Først og fremst: Greit at dere anonyme skyller ut sinnet deres på meg som er trådstarter - hvis det får deg/dere til å føle dere bedre -så be my guest. Dere vet overhode ingenting om meg eller hvem jeg er - og jeg vet heldigvis ikke hvem dere er heller.

La meg understreke en ting; Mobbingen foregikk på barneskolen (i 5 klasse). Vi gikk i samme klasse og hadde helt grei tone/klima gjennom hele ungdomskolen, men i hver vår jentegjeng. Det var aldri snakk om systematisk mobbin gjennom flere år - ei heller var denne jenta noengang alene eller ensom - vi var som sagt i 2 ulike jentegjenger.

Deretter: Ja - klart jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd. Og jeg skal stå for det som er sagt og gjort i ettertid med at jeg oppriktig var/er lei meg for at jeg var sånn SOM 10 ÅRING. Det betyr IKKE at jeg har vært/er en drittsekk resten av min ungdomstid og voksenliv. Tvert om. Tro det eller ei; folk kan faktisk forandre seg. For min del handlet det om at hjemmesituasjonen endret seg til det bedre etter at foreldrene mine skilte seg. Først DA fikk jeg ro nok til å stole på at livet kunne bli bedre igjen, tryggheten kom gradvis tilbake og mobbingen sluttet.

Tris å se alle dere mobbeoffre som er så fulle av sinne, hat og "dra til helvete" holdninger osv - akkurat som dere tror dere straffer en som oppriktig vil si unnskyld. Den som taper på å ikke ta imot en unnskyldninge er jo ikke nødvendigvis den som beklager seg.

Og for 4 gang; jeg ville beklage fordi jeg oppriktig følte det var en fin ting å gjøre, ikke for å lette på min egen samvittighet som dere påstår gang på gang. Jeg har forlengst slått meg til ro med at den oppførselen jeg hadde som 10 åring overhode ikke presenterer den personen jeg er idag. Jeg er trygg på meg selv, har en bra jobb hvor jeg hjelper andre som ikke har det bra, og har sunne og snille barn som har lært MYE om omsorg og inkludering og som er superflinke til å bry seg om alle i sin klasse.

Vil bare si for siste gang; Jeg følte INGEN lettelse ved å ta kontakt og si unnskyld, men det var fint å ha gjort det. Jeg vil allikevel ALDRI glemme - og er langt over middels opptatt av rettferdighet og at alle rundt meg og barna mine skal ha det bra. Om du som mobbeoffer fortsatt skal spytte ut anonyme hatsvar fordi du egentlig bare er så jævla bitter - så gjør det. Jeg er like anonym som deg. Men jeg syns det er trist at du/dere ikke heller buker energien på å virkelig komme dere opp og videre. En mobber er ikke verdt å bruke energien på - men du er faen ikke noe bedre selv hvis noen som voksne tar kontakt med deg og vil beklage og forklare sin oppførsel som barn og din rekasjon er Dra til helvete - hvem er egentlig den dumme da???

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

[AnonymBruker]

Ja du viser ivertfall her helt tydelig at du ikke er noe bedre enn de bitre og dumme menneskene som du kaller mobbeofre her. Du vil gjerne fremstå som en angrende synder vil ha applaus for det attpåtil? Hvor dumt er ikke det?

Du har fått ærlige tilbakemeldinger og du viser at det har liten verdi for deg , det viktigste er tydeligvis hvordan DU har det. Tror heller vi som har giddet å gi deg tilbakemeldinger skal være glad vi ikke kjenner deg i virkeligheten, for mer selvmotsigende visvas som du kommer med her nå, det er vel heller sjeldent.

Du ber oss (mobbeofrene) komme oss opp og videre i livet. Den veien har mange begynt på for veldig lenge siden og vi går fremdeles. Kanskje du skulle gå en annen vei som heter selvransakelse og empativeien? Begynn nå!

Anonymous poster hash: 06b20...181

[Timza]

Jeg er uenig. En unnskyldning vil lette på din samvittighet, men ikke gjøre noe for den du sier unnskyld til. De får ikke tilbake det du tok fra de. I en slik situasjon mener jeg at å si unnskyld blir en egoisitisk handling.

Anonymous poster hash: e525a...e25

Ja, det er egoistisk men det er fremdeles det rette å gjøre. Bare det å vite at mobberen har tenkt på dette i 10 år kan jo være en liten godbit for den det gjelder.

Det er jo bare å se på tråden også fra de som har blitt mobbet og fått en unnskyldning. Det er vell ingen som har syntes at det var negativt. Isåfall har jeg ikke lest det svaret ennå.