Si unnskyld for mobbing 30 år senere? Eller la det ligge?

[AnonymBruker]

På barneskolen var jeg en typisk "leder" som sammen med andre jenter mobbet stygt to andre jenter - fra ca 4-6 klasse tiden. På ungdomskolen ga det seg og jentene var i forskjellige jentegjenger og drev med sitt.

Dette er nå 30 år siden, men fortsatt kan jeg kjenne en fryktelig dårlig samvittighet for min slemme oppførsel. Nå som voksen ser jeg jo hvor dust jeg var da..

Er "venn" med den ene jenta på facebook og vi har felles bekjente, men har overhode ingen kontakt i real life - bor på helt forskellige steder og har svært ulike interesser.

Har tenkt lenge at jeg jammen meg burde skrevet en unnskyldning for min oppførsel på barneskolen, som jeg er fryktelig lei meg for i ettertid. Har faktisk tenkt på dette til og fra i 20 års tid, men har forsterket seg siste årene nå som jeg selv har fått barn. Min samboer mener det er en god ide, min venninne mener det er feil og dumt å rippe opp i gamle sår. Kansje jeg minner de på ubehageligheter de forlengst har glemt/lagt bak seg??? Vet heller ikke hvordan jeg skal formulere beklagelsen, da jeg ikke gjør dette for å føle meg bedre, men mer fordi jeg er kvalm over hvordan jeg oppførte meg..

Hva syns du? Ville du at noen skulle rippet opp i gamle sår? Er det verdt det?

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Jeg ble mobbet på barneskolen, er over det nå. Men hadde alltid blitt utrolig glad for en unskyldning, det viser jo at folk bryr seg og ikke har glemt meg, og det føles alltid godt :-) Syns det er en nydelig skjønn tanke, og det viser at du er et flott menneske.

Og ja, det er verdt det. Det er godt å få høre at man ikke er glemt, og det er godt å se at det fortsatt er noen som bryr seg selv etter lang tid.

Jeg tror vedkomne hadde blitt veldig glad! Å ikke gjøre noe, blir å være likegyldig - altså ikke bry seg.

Så jeg sier et stort ja, du lyser nok opp dagen for noen :-)

Anonymous poster hash: 3a996...a1a

[AnonymBruker]

TS her. Kort fortalt så ble hun glad for unnskyldningen. Hun var ganske klar på hvor jævlig mobbingen var, men at dette (heldigvis) er noe hun har lagt bak seg og kommet styrket ut av. Hun satt veldig pris på både unnskyldningen og tanken bak - og jeg føler at det evnt vil være helt greit hvis vi møttes en dag (før hadde jeg bare sett en annen vei og latt som jeg ikke gjenkjente henne). Vi er begge enige om at ingen barn er født onde, at miljø og andre årsaker påvirker - og at det veldig ofte (iallefall i mittt tilfelle) er grunner til at noen blir mobbere (kjipe ting hjemme, dårlig selvtillit osv). Vi er også begge enige om at det var jævlig synd at ingen voksne grep inn og stanset dette i tide.. Ofte syns jeg tiltak settes rundt mobbeoffer istedenfor å ta mobberen. Dessverre skjedde ikke dette i mitt tilfelle, og jeg må leve med å ha vært en slem mobber på barneskolen. Som voksen vet jeg jo selvsagt hvor alvorlig dette er - og gjør alt i min makt for å hindre at mine barn havner i samme setting - noe de heldigvis ikke har også.

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Hadde ikke lest igjennom tråden før jeg svarte, men det var jammen godt å høre! :-)

Anonymous poster hash: 3a996...a1a

[AnonymBruker]

Ingen unnskyldning kan veie opp for tiårene hun har brukt på å reparere skaden du har gjort. Det finnes ingen gode unnskyldninger for mobbing selv om du skyver de foran deg. Mobbing er ondskap og grunnet i ondskap.

Anonymous poster hash: 0117b...e0b

Det er vel opp til mobbeofferet å bedømme?

Barn er ikke født onde, og som voksne er de fleste mobbe-barna blitt snille.. For barn forstår ikke konsekvenser på samme måte som voksne, det må du da skjønne???

Har selv blitt mobbet mye på barneskolen, og får fortsatt litt mageknipe når jeg ser noen av dem, men så klart hadde jeg tatt imot en unskyldning med åpne armer.. Hva skal jeg bære nag for dersom de angrer? Det går bare utover meg selv dersom jeg skal bære slike mørke og tunge følelser. For min del, veier en unskyldning opp fordi jeg en tilgivende person, og jeg vet at det ofte ligger mer bak mobbing enn hva som vises på overflaten. Og selv når det ikke gjør det, så vet jeg at man forandrer seg så klart fra man er barneskole-elev på under 12 år, og når man faktisk nærmer seg voksen alder. Det sier seg selv.

Det er forskjell på å glemme, og tilgi.

Men å tilgi noen har jeg ingen vanskeligheter for, så lenge jeg vet det er helt oppriktig.

Tenk om alle hadde vært slik som du fremstår, å ikke ha evnen til å tilgi. Og være støkk i fortiden uten å kunne se fremover, å legge ting bak seg? Kan du se for deg hvor mye mer krig og strid det hadde vært i verden? Jeg kan love deg at når man lærer å legge ting bak seg, har empati nok til å sette seg inn i andres ståsted, og får evnen til å tilgi blir livet så mye lettere å leve. Det er befriende og godt. Å være stygg tilbake, med noen som før var stygg mot meg, ville bare ført meg ned til deres nivå. Det vil jeg ikke.

Anonymous poster hash: 3a996...a1a

[Timza]

men du er faen ikke noe bedre selv hvis noen som voksne tar kontakt med deg og vil beklage og forklare sin oppførsel som barn og din rekasjon er Dra til helvete - hvem er egentlig den dumme da???

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Vell. Det var greit nok helt til siste setningen. Du har nok ikke forandret deg så mye alikavell. Og dette var rett og slett for å rette på egen samvittighet. At du ikke engang kan innrømme at en del av deg nå er lettet er trist. Det ville faktisk vært mer fra hjertet om du var helt og holdent ærlig, noe du jo ikke er.

[AnonymBruker]

Lurer på om Ts legger inn anonyme svar for å rettferdigjøre seg selv?

Vil forøvrig kommentere det med at det skulle være en godbit å møte en mobber for å gjøre alt godt igjen osv.

Du mener at man skulle omfavne og ta vel imot en person som sannsynligvis har mangelfult utviklede sjelsevner og ikke eier vurderingsevne eller aner hva empatiske evner betyr ? Det vil du betegne som en godbit?

Ville heller kalle det en diger drittpakke fra fortiden! Som jeg forlengst ferdig med og aldri noen gang vil kjenne drittlukten fra igjen!

Anonymous poster hash: 06b20...181

[Alice123]

Personligheten din kommer tydelig frem jo mer du skriver i tråden, TS... det kommer også tydelig frem at det er din egen samvittighet du vil lette. Stakkars den angrende synderen. Fokuset ditt ligger hele veien på hvor vanskelig dette er for deg. Stakars deg som har måtte leve alle disse årene med konsekvensene av dine egne handlinger! Dumme de brukerne som svarer ærlig på spørsmålet ditt, fordi de kommer med ubehageøige svar!

[Genesis]

Jeg er uenig. En unnskyldning vil lette på din samvittighet, men ikke gjøre noe for den du sier unnskyld til. De får ikke tilbake det du tok fra de. I en slik situasjon mener jeg at å si unnskyld blir en egoisitisk handling.

Anonymous poster hash: e525a...e25

Jeg støtter denne. En unnskyldning viser jo mobbeofferet at du angrer, og at du innser at det du gjorde var galt, men det bidrar ikke til å rette opp igjen noe av den skaden du forårsaket. Det må i alle fall komme fra riktig sted, og ikke bli en billig handling for at du skal kunne legge det bak deg å slutte og klandre deg selv for det du gjorde. En del av din straff er jo nettopp det at du skal slite med selvbebreidelse, og hele tiden bruke det som en påminnelse om hvordan man ikke skal behandle folk rundt seg.

[AnonymBruker]

For en stund siden traff jeg en av mine mobbere og som jeg ikke har sett på mange herrens år."Neimen så hyggelig å treffe deg",sier hun."Hvorfor det?"spør jeg og da ble hun stående med et merkelig utrykk i ansiktet.Litt paff,men også irritert tror jeg fordi jeg svarte så "frekt"."Du vet,skoletiden".Hun lo litt og så vurderende på meg og målte meg opp og ned.

"Vet du hva,sa jeg- du kan dra til helvete" og snudde på hælen og gikk.Dårlig samvittighet? Nei,ikke i det hele tatt.

Den gangen hun fikk latterkrampe når mor kom full på skolen og ville hente meg fordi hun hadde fått for seg at vi "jentene" skulle på handletur,den gangen hun lo åpenlyst og ertet meg fordi faren min var "rar",hvor "rar" han var visste jo egentlig ingen for han voldtok meg jo bare om natten.

Så nei,jeg har ikke dårlig samvittighet.Hun og flere med henne så ned på meg fordi jeg hadde en mor som drakk,en rar far og fordi vi var en "arbeiderfamilie".

Hun hadde det samme nedlatende blikket nå som den gangen,men det som var annerledes var at jeg kunne snu meg vekk ,trekke pusten dypt og føle lettelsen over at hennes meninger om meg ikke betyr noe som helst lenger.

Anonymous poster hash: b97b5...42e

[Gjest KrissyHart]

Jeg hadde ei på facebook før som mobbet meg litt på barneskolen, jeg holdt på og dette av stolen når hun proklamerte om hvor fælt mobbing var osv... noen har tydeligvis ikke selvinnsikt og/eller hukommelse.

hun mobbet flere enn meg. ingen har fått unnskyldning av henne.

siden jeg hadde henne på facebook for lenge siden men aldri fikk unnskyldning, og om hun nå hadde kommet med den nå 5 år etter jeg slettet henne, så hadde jeg sagt.. save it!

Håper du sier unnskyld, og ikke venter FOR lenge, siden du allerede har henne på face.

synes det er enda mer umodent og late som om ting aldri har skjedd, selv om du var aldri så ung når det skjedde.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og ingen har sagt unnskyld. Tror ikke det ville gjort noe fra eller til. Livet mitt er veldig preget av det, men det ville ikke endret på noe om noen av dem sa unnskyld.

Jeg tviler for at disse jentene har glemt mobbingen, men joda, de kan ha lagt det bak seg.

Å si unnskyld bare for å lette på din egen dårlige samvittighet, det synes jeg ikke er noe snilt gjort. Du får heller leve med det. Sånn som de har måttet gjøre.

Anonymous poster hash: dd460...557

[Gjest KrissyHart]

jeg synes en unnskyldning viser at man har reflektert over tidligere oppførsel, og angrer på den. Jeg synes å late som om ingenting har skjedd er mye verre. man kan ikke forandre fortiden, men man kan prøve og vise respekt senere i livet og å gjøre opp for seg på de områdene man har tilgjengelig. man må selvfølgelig mene unnskyldningen man gir.

[AnonymBruker]

Den siste setningen du skriver Krissyhart: Man må selvfølgelig mene unnskyldningen man gir.

Ja, det er akkurat det TS ikke gir noe godt inntrykk av å ville gjøre her ivertfall.

Anonymous poster hash: 06b20...181

[Gjest KrissyHart]

ja ok.. nei da er jo poenget falt bort

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp på en et middels lite sted. Det var masse kommunale boliger tre gater nedenfor oss.

Der bodde det en del kasus. I dag hadde bv fjernet disse ungene.

Det var et barnehjem der også. Det bodde vel ca 12-17 unger der.

Ungene i boligene med foreldre med store sosiale og psykiske problemer, store alkoholproblemer. Unger ble kastet ut, konene banket, så sloss de, så kom politiet.

Det var fred en dag i uken, og det var på søndager. For da fikk de ikke gått på butikken.

Jeg husker tre av de ungene som jeg hadde mye kontakt med. I dag kan jeg se de for meg. Engstelige, skjelvene barn. De turte ikke gå hjem i bråket og hente seg en jakke når de frøs.

Jeg ga de mat innimellom.

Vi gikk på samme skole. Mange av elevene overså de, for de var av en annen klasse for de. Lærerne gjorde det heller ikke lett for de.

Jeg husker en del av ungene i klassen kom med foreldrene sine, de hilste ikke engang på de barna. Aldri var de i noens bursdag, selv om det var i nabohuset.

Nå har årene gått, og jeg har sett disse ungene igjen. De går og ser ned i gaten ennå. De bærer sin sorg og skam på sine skuldre. Både va foreldre gjorde, elever og lærere. Noen av de er døde i dag. Narko og alkohol tok livet deres. Det var vel trøsten de fant, det var jo ikke mye annet.

Tror du virkelig en unnskyldning fra en mobber vil gjøre noe for dette mennsket i dag? Du må ha stor tro på deg selv.

Du skriver at det er synd at folk går rundt og er bitter, og skriver dratilhelvete her inne. Syns du virkelig det er rart? Du har gått glipp av en del lærdom i livet

Disse ungene som hadde det så vanskelig, ikke engang på skolen var de trygge.

Takket være sånne som deg.

Dra til helvete og forbli der

Anonymous poster hash: 9575a...1b9

[AnonymBruker]

På barneskolen var jeg en typisk "leder" som sammen med andre jenter mobbet stygt to andre jenter - fra ca 4-6 klasse tiden. På ungdomskolen ga det seg og jentene var i forskjellige jentegjenger og drev med sitt.

Dette er nå 30 år siden, men fortsatt kan jeg kjenne en fryktelig dårlig samvittighet for min slemme oppførsel. Nå som voksen ser jeg jo hvor dust jeg var da..

Er "venn" med den ene jenta på facebook og vi har felles bekjente, men har overhode ingen kontakt i real life - bor på helt forskellige steder og har svært ulike interesser.

Har tenkt lenge at jeg jammen meg burde skrevet en unnskyldning for min oppførsel på barneskolen, som jeg er fryktelig lei meg for i ettertid. Har faktisk tenkt på dette til og fra i 20 års tid, men har forsterket seg siste årene nå som jeg selv har fått barn. Min samboer mener det er en god ide, min venninne mener det er feil og dumt å rippe opp i gamle sår. Kansje jeg minner de på ubehageligheter de forlengst har glemt/lagt bak seg??? Vet heller ikke hvordan jeg skal formulere beklagelsen, da jeg ikke gjør dette for å føle meg bedre, men mer fordi jeg er kvalm over hvordan jeg oppførte meg..

Hva syns du? Ville du at noen skulle rippet opp i gamle sår? Er det verdt det?

Anonymous poster hash: 59ee6...8ae

Ble selv mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, og ingen av de som mobbet meg har bedt om unnskyldningen. De ødela selvtilliten min med ondskapen deres, og det spilte visst ingen rolle for dem. Det er svært provoserende at de ennå ikke har bedt om unnskyldning (gikk ut av ungdomsskolen i 1997).

Du burde absolutt be om unnskyldning. Og så håper jeg du ikke har en jobb som innebærer særlig kontakt med uskyldige mennesker, for dere mobbere er onde mennesker uten empati.

Anonymous poster hash: a181e...714

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei på facebook før som mobbet meg litt på barneskolen, jeg holdt på og dette av stolen når hun proklamerte om hvor fælt mobbing var osv... noen har tydeligvis ikke selvinnsikt og/eller hukommelse.

hun mobbet flere enn meg. ingen har fått unnskyldning av henne.

siden jeg hadde henne på facebook for lenge siden men aldri fikk unnskyldning, og om hun nå hadde kommet med den nå 5 år etter jeg slettet henne, så hadde jeg sagt.. save it!

Håper du sier unnskyld, og ikke venter FOR lenge, siden du allerede har henne på face.

synes det er enda mer umodent og late som om ting aldri har skjedd, selv om du var aldri så ung når det skjedde.

Ah, så absurd. Opplevd noe av det samme. To stykker som sendte meg request på facebook, var to av de som mobbet meg på barneskolen. Aksepterte siden det er ganske lenge siden. Men, jeg kjente jeg ble så provosert når de to flere ganger delte artikler og "likte" statusoppdateringer mot mobbing, mennesket er verdifullt, ta vare på hverandre etc. Det viser etter min mening at de er like fæle som da; de har ikke bedt om unnskyldning, men likevel later de som om de er ok mennesker. De har ikke empati, men later som om de vet hva det er. Det blir overflatisk og falskt.

Anonymous poster hash: a181e...714

[Gjest Egiett]

Jeg hadde satt utrolig stor pris på en unnskyldning, enten jeg hadde lagt det bak meg eller ikke. Synes absolutt du bør gjøre det

[Tøytigern]

Etter 30 år hadde jeg ikke giddet å få en unnskyldning, fordi skaden som er gjort har skjedd.

Din unnskyldning forandrer ikke på noe nå, etter 30 ødelagte år.

[Tøytigern]

Ble selv mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, og ingen av de som mobbet meg har bedt om unnskyldningen. De ødela selvtilliten min med ondskapen deres, og det spilte visst ingen rolle for dem. Det er svært provoserende at de ennå ikke har bedt om unnskyldning (gikk ut av ungdomsskolen i 1997).

Du burde absolutt be om unnskyldning. Og så håper jeg du ikke har en jobb som innebærer særlig kontakt med uskyldige mennesker, for dere mobbere er onde mennesker uten empati.

Anonymous poster hash: a181e...714

Jeg fikk forsøk på en unnskyldning fra noen personer som traff meg tilfeldig på byen tre år etter en ødelagt skoletid og avslo det meget kjølig fordi de folkene hadde gjort den tiden av livet mitt til et helvete.

"Vi behandlet deg ikke noe særlig pent."

"Det er ikke noe å få gjort med det, nå" svarte jeg.

De ble fornærmet, men det gir jeg faktisk blankt faen i.

[AnonymBruker]

Si unnskyld. Hun vil sette pris på det uansett om hun har kommet seg videre eller ikke.

Det med at man ikke ønsker å "rippe opp" i noe, er bare en dårlig unnskyldning for å slippe å ta ansvar.

Anonymous poster hash: e33ed...0b1