Trist, lei og redd. ble litt langt..

[Gjest ikke innlogget nå]

Akkurat nå er jeg så fryktelig lei meg. Det går ikke så bra mellom meg og samboerer min gjennom tre år.

Syntes alt er så vanskelig.

- Han jobber veldig mye, til sent på kveld. Han MÅ ikke jobbe så mye, er ofte hos faren sin og jobber der eller bare står der og skravler. Han bor to hus borte. I går kom han hjem halv ti, noe han har gjort nesten hele uka, + forrige uke.

- Han forteller meg at han ikke har det bra, og at vi må jobbe med å få det bedre. Ikke lett når han ikke er hjemme noen som helst tid utenom middag( spise, løpe ut) og når jeg er på jobb. Har spurt om er fordi det ikke går så bra at han er mye borte, fikk avkreftende svar på dette.

- Føler at vi bor i et kollektiv. Hele familien hans bor i NÆRområdet ( samme felt) og han tilbringer mer tid hos dem enn hjemme.Har ikke noe behow for å se ham hele tida, men noen ganger hadde det vært fintå ha ham her.

- Har tatt dette opp med ham, senest i går, og får alltid samme svar. Jada jada jada.

- I går da jeg tok det opp med han, ble han sitn og kjeftet meg huden full. Jeg var helt håpløs i hans øyne virket det som. Det endte med at han ble sint og gikk og la seg. Nattakyss kunne jeg bare glemme, det "gadd" han ikke. Endte med at jeg kom inn til ham og la meg. Gråt da han gikk fra meg, syntes hele krangelen var grusom og unødvendig. Trodde jeg var ferdig, og la meg i senga.Spurte om han fremdeles var sint fordi jeg hadde tatt opp dette, og han svatre ja.

Ble lei meg igjen og begynte å gråte. "Gråter du?" "Herregud, hva er det du griner for? Skjerp deg, jeg skal sove. Du har ikke noe å grine for. Ikke hold meg våken." Omtrent ordrett tror jeg.

Hvorpå jeg gikk på stua og la meg på sofaen for ikke å forstyrre ham. Har sovet der i natt. Ble vekket i morges med "kom deg opp, ellers kommer jeg forsent. Hadet"

Hele problemet er vel kommunikasjon, eller mangel på den.

Føler at han er håpløs å diskutere med, blir bare sint, og jëg er dust som kritiserer han. Er ikke mulig å holde ting på et saklig nivå.

Er så utrolig sliten og lei. Føler at jeg stanger hodet mot veggen her.

Ønsker å prate om tingene og få renset luften, men hver gang jeg prøver blir han sint og forsøker å legge all skyld for alt på meg.

Jeg har ikke rett alltid jeg heller, kan sikkert være irriterende i blant jeg og, men hvis han ier noe om det, tar jeg det til etterretning og fyrer meg ikke opp sånn som han. Virker som om han tror det er en slags konkurranse om å alltid få rett, få det siste ordet. I går f.eks. "X, har du litt tid, jeg ønsker å prate med deg om noe" "Det er din skyld, kjefte kjefte, jeg gjør aldri det, du er ikke noe bedre, du gjør det og det, skjønner du ingenting?" *går* Hadde det bare vært sånn en gang i blant, mne det er alltid den reaksjonen jeg får.

Som da jeg var dårlig, og det så frykelit ut her. (han gjør ikke husarbeid)

Spurte han om han kunne rydde av bordet for meg før mamma kom. "Nei, gidder ikke, det er din skyld. Det er du som har blitt syk og ikke orker noe." Så strøk han ned til far sin. Skal nevnes at det var middagen som stod på bordet, og jeg lå med nesten 40 i feber.

Herregud, jeg er så lei. Orker ikke denne hodebankinga mot veggen kenger. Tror ikke det går stort lenger nå, før jeg reiser min vei. Men jeg er redd for å gjøre det også. Er jo forferdelig glad i han.

Noen som har noen tips til meg ? Føler jeg har prøvd alt med denne kommunikasjonsdelen. Har klaget fælt her jeg nå, men måtte bare få det ut et sted som ikke kjefter og skriker igjen.

Takk for at du leste hele denne tråden.

LilleMeg :cry:

[Titti72]

Dette var trist å lese. Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du venter til du har blitt frisk og så tar du opp med han f.eks. mens dere spiser sier du at etterpå MÅ dere ta dere tid til en prat. Ikke ta det på en dårlig dag, hvor du er sur/lei deg. Prøv å få til en konstruktiv samtale, uten å dra opp alle tidligere krangler. Ikke kom med for mange eksempler, men si konkret hva som plager deg. Dere ser hverandre for lite. At det er ok at han er hos foreldrene, men ikke hele tiden. Hvis han mener du gjør noe feil, så må han si HVA han mener det er. Ikke hiss deg opp under samtalen, for da er den over. Hisser han seg opp, så ikke svar tilbake, sum deg litt og gå over til noe annet eller be han forklare hvorfor han sier det han gjør.

Lykke til, og god bedring. Og husk, er du syk så forventer ikke mammaen din at huset skal være strøkent.

Prøv å ikke irriter deg over de tingene han ikke gjør, se de positive tingene han sier og gjør.

[Gjest Gjesta]

Jeg forstår hvorfor du ikke ha det så bra om dagen. Får vondt av å lese det du skriver.

Har dette pågått lenge, har det alltid vært den tonen mellom dere, eller er det noe som har kommet i det siste?

Dere ser jo begge at det ikke går så bra med forholdet deres, men på meg virker det som om det bare er du som er villig til å jobbe for å få det til å fungere. Kanskje din kjære ikke vet hva han skal gjøre for å bidra og forbedre? Gutter har jo ikke alltid like lett for å sette ord på ting som oss...

At han ikke gidder å hjelpe til i hjemmet deres er en annen diskusjon - jeg syns måten han svarer deg på er forkastelig, og det burde faktisk være en selvfølge for han å hjelpe til når du er syk - om ikke annet for å gjøre noe positivt for deg!

Det kan ofte bli sagt ting som er litt på kanten her i huset også hvis vi har en dårlig periode eller en av oss er ekstra slitne. Men uansett rydder vi alltid opp i det før dagen er omme. Det er ingen god følelse å legge seg som uvenner...

Jeg blir ikke overrasket over at du tenker tanken om å gå fra han. Tror det hadde vært min reaksjon også, i samme situasjon. Hvis dette er er en væremåte du ser det som sannsynlig at han vil opprettholde, så vil jeg nesten råde deg til sterkt å vurdere hva du har å hente hos denne gutten - du skal ikke leve som du gjør nå, det gjør deg ikke godt, det ser du jo tydelig selv.

Og hvis han ikke er villig til å snakke med deg og oppklare det som går galt, så er en han ikke noe å samle på i lengden, spør du meg...

Sender deg ønsker om en bedre hverdag!

K

[Anki1971]

Herregud, han høres jo helt ufordragelig ut

Har man valgt å leve sammen, så nytter det ikke at det bare er den ene som gjør noe for å få det til å funke, verken med forholdet eller husarbeid. Det med å svare deg på den måten syns jeg rett og slett var motbydelig. Har han svart deg sånn hele tida, eller er det noe som har kommet nå plutselig mens du har vært syk? Uansett syns jeg det er naturlig at den ene gjør mer når den andre er syk ....

Håper dere vil finne ut av hva som er det rette for dere. Lykke til!

[nessi]

Huff, mitt første innfall er å si - LØP derfra så fort som mulig, men det ligger vel mer bak enn jeg får med meg.

En ting er at dere ikke er så flinke til å prate sammen (been there) og at han holder seg mye borte, men at han da samtidig ser på deg som en hushjelp som skal oppvarte han får meg til å se svart.

Du bør nok virkelig gå i deg selv, og finne ut om du vil ha en slik hverdag resten av livet.

Uansett hva du bestemmer deg for, ønsker jeg deg lykke til!

[Gjest ikke innl *fiona*]

Løp.

Jeg vet dere sikkert har historie sammen osv, men hans behandling av deg er ikke spes bra. Det er tusen varsellamper her. Og hvis du også har forsøkt å prate med ham ,og han ikke vil - hva gjør dere da? Det er to personer i et forhold.

Pakk kofferten og dra på jentetur en uke elelr to. Se hvordan det ser ut hjemme når du kommer hjem, kjenn etter hvordan det er uten det daglige peset - og ikke minst se hvordan han takler hele greia. Si du trenger pause, at du ikke er den eneste som er ansvarlig for foholdet.

Min kjære mormor har mange gullkorn, ett av dem er at menn aldri vet hva de har før du stikker av. DA tar de tegninga. De trenger å få det i trynet.

Alt jeg noensinne har sett og gjort selv, har bekreftet dette. De trenger store bokstaver og en helt konkret hendelse å forholde seg til.

Dessuten høres det ut som om du kan trenge en ferie.

Jeg har bare EN ting jeg angrer på hittil i livet, og det er den tiden jeg har brukt på feil mennesker, av feil motiver. Kjærlighet har lite med det du sitter oppi nå å gjøre...

Ultimatum!