Bo alene / med venninne / kollektiv / samboer

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan folk stort sett har bodd.

Jeg bodde hjemme til jeg var 19 og flyttet deretter til utlandet. Bodde alene dog i en studentbolig, senere flyttet jeg inn i et eget studio.

Da jeg flyttet til et annet land jeg igjen bodde jeg i studio to ganger etter hverandre, deretter en ettroms. For å spare litt penger flyttet jeg inn i en jentes leilighet - ikke en venninne, men en som averterte etter en leieboer (hun som eier leiligheten).

Det er nesten litt som et kollektiv ettersom hun som bor her har gjester ganske ofte. Hun har tatt med menn hjem noen ganger, samt at hun dater en fyr som bor her 3-4 dager i slengen. Nå er moren her og bor her en uke.

Leiligheten er ganske liten, og gjester sover på fellesrommet.

En av mine venninner er i samme situasjon, og hun sa her en dag at når man har bodd alene en periode, blir man gal av å bo sammen med folk. Og jeg er helt enig. Det er alltid folk her, selv om jeg har fri eller skal studere hjemme. Det er vel et "luksusproblem" men jeg merker at jeg blir smågal. Jeg er i tillegg en introvert som trenger alenetid.

Jeg ville ikke hatt noe problem å bo med en mann jeg var glad i, og jeg ville hatt mindre problem å bo med en god venninne. Man vil irritere seg uansett, men har i det minste noe som holder en sammen, et romantisk forhold eller vennskap.

Liten utblåsning. Hva er andres situasjon? Noen andre som bor alene eller har gjort det?

Anonymous poster hash: 6e6d5...c65

[AnonymBruker]

Bor i kollektiv, mest fordi jeg ikke har venner. Så hadde jeg bodd alene så hadde jeg hatt veldig lite sosialt liv.

Klart er mange ulemper med å bo med fremmede, enkelte er skikkelige griser!

Anonymous poster hash: ab1f1...4ef

[AnonymBruker]

Bodde sammen med eksen min fra jeg var 19-22 år. Nå bor jeg i et kollektiv med det som må være de beste, snilleste og mest ryddige folkene jeg har møtt. Kunne ikke vært mer heldig med folkene her. Trives godt.

Anonymous poster hash: 05b10...771

[AnonymBruker]

bodde i kollektiv fra jeg var 19-22, så bodde jeg på samme rom som en annen jente i et år på utveksling (anbefales ikke) så bodde jeg i kollektiv et år til. fra 24 til 27 bodde jeg med samboer og nå bor jeg i kollektiv igjen (men denne gangen er det jeg som eier kollektivet da )

Anonymous poster hash: d7e10...dab

[AnonymBruker]

Hm. Tar på anonym siden dette er lett gjenkjennelig for de som kjenner meg.

Flyttet ut alene i en ettroms da jeg var 18. Bodde der 1,5 år.

Fikk meg kjæreste og vi kjøpte en leilighet sammen. Det gikk meget dårlig på grunn av forskjellige studier og vi solgte etter 6 måneder.

Så flyttet jeg på kollektiv med 5 randoms. Det var helt forferdelig. Jeg var ikke vant til å bo med andre (enn exen). Flyttet etter 3 måneder.

Så flyttet jeg sammen med 2 gode venninner. De viste seg å være noen ordentlige husgriser. Ryddet aldri, rotet masse, dro med seg nye karer hjem hver helg så kunne f.eks aldri sitte i pysj i stua. I tillegg hadde hun ene hund som hun aldri luftet, så jeg måtte lufte den, og mang en gang hadde den bæsjet på gulvet da jeg kom hjem fra jobb osv. Så der flyttet jeg fra etter ca 6 måneder.

Etter det flyttet jeg hjem til mor og far. Bodde det i ca 8 mnd før jeg og kjæresten min leide oss en leilighet sammen. Det gikk forsåvidt greit. Han mente jeg ryddet for lite, jeg mente han bare ikke la merke til at jeg gjorde like mye som han. Det ble slutt av helt andre årsaker og jeg flyttet hjem til mor og far igjen etter 2,5 år.

Så bodde jeg hjemme i 6 måneder før jeg og min nåværende kjæreste flyttet sammen. Her har vi nå bodd siden januar. Så får vi se da. Håper på bedre lykke denne gangen

Anonymous poster hash: 9e36f...4d7

[AnonymBruker]

Delte leilighet med en kamerat, det var halvgreit. Deretter med en kamerat og en kjæreste, det var halv-greit. Deretter kun med kjæresten, og det var helt fint. Deretter egen studio, og det var fantastisk. Deretter med to kamerater, det var egentlig ikke greit. Deretter med en kamerat og en kjæreste og det var ikke greit. Deretter med bare kjæresten og det gikk i store trekk fint. Deretter alene og det var fantastisk. Deretter med ny samboer og det var fantastisk, hun er nå min kone og kunne ikke tenke meg å bo annerledes.

Anonymous poster hash: 5d198...077

[AnonymBruker]

Bodde med en venninne det første halve året jeg flyttet hjemmefra. Endte med at vil ble uvenner.

Så bodde jeg alene i et halvt år, utrolig ensomt.

Deretter flyttet jeg til en ny leilighet og bodde alene der også i 2 år, men da hadde jeg kjæreste en del av tiden. Ensomt det også.

Deretter hadde jeg en roomie. Det var koselig, men jeg merket at jeg hadde blitt vant til å bo alene. Det var både fordeler og bakdeler ved det.

Så flyttet hun ut, og jeg hadde fått meg kjæreste som var hos meg stort sett hele tiden.

Så flyttet jeg og han sammen og har bodd sammen de siste 5 årene. Liker det veldig godt

Jeg er sånn som svinner hen om jeg bor helt alene, men trives ikke med mange. Det holder med 1 romkamerat.

Anonymous poster hash: 8d7c7...ff2

[Momseguri]

Flyttet sammen med kjæresten da jeg var 18 og det var første gang vi bodde uten foreldre begge to. Det gikk skikkelig dårlig i 2-3 år, men vi "holdt ut" og det gikk seg til etter hvert.

Flyttet til England uten kjæresten for å studere ett år da jeg var 23, og bodde da i kollektiv med 4 andre. Vi delte stue/kjøkken men hadde eget bad og soverom. Det var helt supert, og etter at vi ble enige om en rutine for kjøkkenvask og bosstømming ble det helt fantastisk!

Bor nå alene med kjæresten igjen og har det veldig fint, men merker at jeg savner litt flere folk av og til. Er jo kjekt å ha noen å se film med og spise sammen med når typen er borte.

Jeg er forresten veldig introvert jeg også, men så lenge jeg har ett eget (trivelig) rom hvor jeg kan trekke meg tilbake når jeg vil/må går kollektiv helt fint.

[AnonymBruker]

Har bodd sammen med kjæreste siden jeg flyttet ut. Hadde på en måte vært greit å se at jeg klarer meg alene først for det er jeg av og til redd for at hvis vi fortsetter å være sammen leeenge også blir det slutt, så får jeg noia av å være alene

Anonymous poster hash: 6490a...83f

[AnonymBruker]

Flyttet også ut da jeg var 19, for å studere på universitetet.

- 19-20 år: Bodde i kollektiv med 2 menn (funket dårlig, de ryddet aldri og jeg følte meg som en mamma)

-20-22 år: Bodde på liten studentbolig med eget lite kjøkken og bad. Hadde ofte kjæresten på overnatting.

-22-nå: Egen leilighet, deilig å bo alene, men ensom og singel. Flyttet til ny by og få venner enda.

Anonymous poster hash: 31e7a...410

[sullå]

Jeg har aldri bodd helt alene.

Da jeg flyttet hjemmefra, flyttet jeg til et kollektiv med 3 fremmede. Bortsett fra at jeg møtte kjæresten min i dette kollektivet, var det ingen hyggelig opplevelse å bo tett på ukjente. Jeg bodde der i et år. Deretter bodde jeg sammen med ei til, jeg kjente ikke henne heller på forhånd. Der bodde jeg i ca 9 mnd, før jeg flyttet sammen med min nåværende kjæreste. Vi bodde sammen i et halvt år før vi kjøpte leilighet.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at noen liker å ha folk rundt seg hele tiden men dersom man trives i eget selskap og har venner man kan kontakte når man VIL sosialisere, så forstår jeg ikke at noen ikke vil bo alene.

For meg er det det ultimate. Jeg har et eget space for meg selv man kan treffe eller invitere over noen når jeg vil. Har også noen venner som bor i andre land og byer og er så utrolig mye enklere å ha noen over for en weekend når man bor alene, uten at alle går oppå hverandre.

Savner sårt en egen leilighet/studio. Blir fullstendig gal av å bo med hun jeg bor med - spesielt når hun alltid har gjester som tråkker rundt her dagen lang.

Anonymous poster hash: 6e6d5...c65

[goldenstove]

15-17 bodde jeg på hybel, dro hjem hver tredje helg. Var supert, alt privatlivet jeg ønsket meg og fikk ha masse fester da huseier var bortreist store deler av tiden(dette var superviktig på denne tiden;-))

17-19/20 flyttet jeg inn med kjæresten og et annet par, funket fint, men har jo i ettertid forstått at vi var slitsomme å bo med for de, mye besøk og fest. Jeg håper jeg gjorde opp for det på andre områder. Ellers er vi fortsatt venner, så kan ikke ha vært så fæle.

20 år flyttet jeg inn med kjæresten. Og ut og inn i liten leilighet alene. Og ut og inn i kollektiv med noen svensker jeg kjente, så på sofaen til en kompis i et par måneder, deretter en venninnes sofa en ukes tid, etterfulgt av huspass en måneds tid;-)

Alt funka fint egentlig, er ganske tilpasningsdyktig, var mer pris og beliggenhet som aldri passa overens, så da ble det bare slik. Nå bor jeg med en barndsomsvenninne. Vi ha kjent hverandre såpass lenge at vi er mer søstre enn venner, så det går veldig bra. Svelger våre kameler begge to, men vi vet alltid hvor vi har hverandre. Nå flytter jeg til sommeren igjen, så krysser fingrene for at jeg finner et like bra sted å bo:-)

[Rægs]

Bodd alene helt siden jeg flyttet ut for to år siden.

Kunne ikke hatt det bedre, og er takknemlig for at jeg har den muligheten.

Endret 25. april 2014 av Rægs

[NoFuss]

Jeg har bodd alene, i hybelhus og sammen med venninner og i flere år sammen med mann og barn. Nå bor jeg nesten alene, uten mann men med barn eller rettere sagt ungdommer. Når ungdommene forsvinner ut i verden så skal jeg bo alene, aldri mer bo sammen med noen fast. Alt har ikke vært ille, har vært mye moro også men du verden så deilig det er å bo alene og styre seg selv.

[Gjest Guilty]

Bodde med tidligere kjæreste før det ble slutt og flytta hjem igjen. Bor fortsatt hjemme men har planer om å flytte inn med kjæresten min iløpet av året. For min del så er det kun å ha samboer eller å bo alene som er aktuelt. Jeg hadde ikke taklet kollektiv eller å bo med venninne.

[Gjest Gjest_Calavi]

Kun bodd meg eksen, alene og nå med ny kjæreste. Jeg kunne nok bodd med en god venninne, men glad jeg har sluppet unna kollektiv.

[Anglofil]

Frem til jeg var 21 bodde jeg hos mine foreldre. Pendlet mellom studiested/skole og mine foreldre. Det siste året pendlet jeg mellom min eksmann og foreldrene mine i et år.

Fra jeg var 22 (fylte 23) til jeg var 25 (fylte 26) var jeg samboer med eksmannen min. Vi giftet oss i august 2011, men jeg flyttet for meg selv februar 2012.

Fra jeg var 25 (fylte 26) og frem til i dag har jeg bodd for meg selv. Frem til februar i år var min eksmann og jeg særboere og bodde hver for oss, vi hadde da bodd hver for oss i 2 år. I februar tok jeg ut separasjon og jeg har fått meg ny kjæreste. Kjæresten og jeg bor for oss selv frem til han flytter inn til meg i juni, da blir vi samboere.

Jeg er veldig glad i å bo alene, og kunne derfor aldri bodd i kollektiv selv. Men samboer går greit, så lenge vi gir hverandre mye "alenetid". Han har heldigvis mange hobbyer og jeg har mine, og så lenge vi får rom til å dyrke disse blir det nok fint å bo sammen.

Mvh Yvonne

Endret 25. april 2014 av Yvonne

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan folk stort sett har bodd.

Jeg bodde hjemme til jeg var 19 og flyttet deretter til utlandet. Bodde alene dog i en studentbolig, senere flyttet jeg inn i et eget studio.

Da jeg flyttet til et annet land jeg igjen bodde jeg i studio to ganger etter hverandre, deretter en ettroms. For å spare litt penger flyttet jeg inn i en jentes leilighet - ikke en venninne, men en som averterte etter en leieboer (hun som eier leiligheten).

Det er nesten litt som et kollektiv ettersom hun som bor her har gjester ganske ofte. Hun har tatt med menn hjem noen ganger, samt at hun dater en fyr som bor her 3-4 dager i slengen. Nå er moren her og bor her en uke.

Leiligheten er ganske liten, og gjester sover på fellesrommet.

En av mine venninner er i samme situasjon, og hun sa her en dag at når man har bodd alene en periode, blir man gal av å bo sammen med folk. Og jeg er helt enig. Det er alltid folk her, selv om jeg har fri eller skal studere hjemme. Det er vel et "luksusproblem" men jeg merker at jeg blir smågal. Jeg er i tillegg en introvert som trenger alenetid.

Jeg ville ikke hatt noe problem å bo med en mann jeg var glad i, og jeg ville hatt mindre problem å bo med en god venninne. Man vil irritere seg uansett, men har i det minste noe som holder en sammen, et romantisk forhold eller vennskap.

Liten utblåsning. Hva er andres situasjon? Noen andre som bor alene eller har gjort det?

Anonymous poster hash: 6e6d5...c65

Jeg flytta ut da jeg var 18 og bodde da i kollektiv med tre andre i et år. Det fungerte ganske bra da vi alle var personer som var veldig mye på farten jobb/trening/uteliv etc. Vi hadde sjelden besøk av andre.

Senere flytta jeg inn i kollektiv med to andre der bodde jeg i tre år og det fungerte greit inntil det flytta inn en gutt som jeg kom dårlig overens med da jeg synes han var veldig sær og prikete. Da valgte jeg å flytte.

Flytta da inn i et kollektiv med tre andre og kom godt overens med de. Bodde der i tre år og trivdes godt.

Flytta så senere ut derfra pga jobb i en annen by. Flytta da inn med ei jente. Hun var/er en veldig koselig jente så det gikk bra fram til hun fikk seg type. Jeg synes det ble kleint å være der når de skulle knulle flere ganger om dagen+ at typen var mentalt tilbakestående. Så da flytta jeg etter noen måneder for meg selv.

Har nå bodd for meg selv i omtrent et år og har likt meg godt i kollektiv, men det kommer an på hvem man kommer sammen med. Når den du leier sammen med har mye besøk og har elskere tilstede ofte så blir det slitsomt eller om dere er ulike mtp. rutiner.

Anonymous poster hash: 1fb75...99c

[Avalon]

Flyttet hjemmefra da jeg ble 18. Flyttet til en annen by og bodde alene i noen år.

Flyttet så inn med en venninne og to andre jenter. Kjemien mellom oss fire stemmte ikke, så jeg og ei aen flyttet sammen i en annen leilighet (vi to bodde sammen i noen år i to forskjellige leiligheter).

Så flyttet hun til en annen by, og en gammel venninne flyttet inn til meg.

Det var helt grusomt å bo sammen med henne for å si det mildt. Hun ble kastet ut, og jeg bodde igjen alene. Det var kjempe fint.

Traff så han som ble kjæresten min, og etter ca. 4-5mndr flyttet han inn til meg. Bor fortsatt sammen, men i en annen leilighet.