AnonymBruker Skrevet 23. april 2014 #1 Skrevet 23. april 2014 Dette er mitt første innlegg her på forumet. Jeg har lenge holdt alt inni meg, og føler jeg trenger å skrive alt ned og bare få det ut. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg er gift med en mann som ikke har tid til meg, han prioriterer mesteparten av tida på aktiviteter han liker, som å spille fotball med ett 3.div lag, han jobber og går på skole. Når han er hjemme, noe som er sjeldent så tar han tak i iPaden eller iPhonen og spiller facebook spill. Jeg føler meg ikke satt pris på, og får ingen oppmerksomhet. Han blir lett sur på meg og hever stemmen. Spesielt hvis jeg ikke har gjort husarbeid. Han mener det er kun min jobb å holde hjemmet ryddig. Jeg liker å ha hjemmet mitt ryddig, men jeg har så mange følelser og tanker inni meg, og det siste jeg vil er å rydde, lage middag, vaske opp o.l. Min man og jeg har vært sammen siden jeg var 17 år gammel, nå er jeg 25. Vi giftet oss i 2011 og jeg er lei av han og sur på han. Det er ikke slik jeg forestilte meg livet mitt. Han gjør ikke dagene mine lysere, men mørkere. Det er ikke slik det skal være. Alle krangler og alt som er gale er min feil, ihværtfall ifølge han. Han gjør ingenting gale sier han og det er jeg som må være forståelsesfull for at han har så mye å gjøre hver dag. Jeg er oppgitt og vil ikke ha det slik. Privat har jeg hatt depresjon siden tenårene, jeg har ikke hatt enkel barndom. Jeg ble ofte slått av min mor og kjefta på. Dette har gjort meg noe følelsesløs. Jeg har nesten ingen venner, og de vennene jeg har kjenner ikke den ekte meg, da jeg alltid har en maske. Min mor har problemer selv, og alt som gikk galt tok hun utover meg. Jeg elsker henne selv etter alt som har hendt. Jeg føler meg mesteparten veldig rar og annerledes enn alle andre, jeg er veldig sjenert og stille. Typisk loner. Jeg har konstant en nervøs følelse innvendig og sliter mye med panikkangst. Oftest har jeg ikke livslyst. Jeg jobber med en jobb jeg hater, men jeg har boliglån og må jobbe. Jeg hadde store drømmer om karriere, men jeg la de drømmene på hyllen da jeg gifta meg. På jobben føler jeg stor press, da man alltid blir følgt og monitorert veldig nøye. Helsemessig har jeg store problemer med urinveiene, konstante infeksjoner, depresjon, angst, jernmangel, vitaminmangel, ryggproblemer.. u name it. Dette går utover jobben, de er ikke så veldig forståelsesfull kan man si. I tillegg til alt dette har jeg og mannen som ikke har tid til meg forsøkt å bli gravide i 9 mnd, uten at noe har skjedd.. vi forsøkte for ett år siden også i 6 mnd, men pauserte da jeg gikk på noen sterke piller. Ingenting går min vei, og jeg er aldri lengre gla. Jeg vil ikke ha det slik. Anonymous poster hash: 810e7...580
AnonymBruker Skrevet 23. april 2014 #2 Skrevet 23. april 2014 Så slutt å ha det slik. Det er da for faen ingen som tvinger deg til å lage barn med en mann du hater!?Anonymous poster hash: 77913...ba3 1
AnonymBruker Skrevet 23. april 2014 #3 Skrevet 23. april 2014 Jeg har ikke sagt at jeg hater han, jeg elsker han. Slutt å ha det slik, ja det har jeg aldri tenkt på liksom. Herregud for ett dumt svarAnonymous poster hash: 810e7...580
AnonymBruker Skrevet 23. april 2014 #4 Skrevet 23. april 2014 Se slik på det: du er adm.dir i ditt eget liv. Legg en plan og gjennomfør den. Ja, slutt bare å ha det slik, du har alle muligheter og lag ikke et barn oppi alt det der. Anonymous poster hash: 30254...705
strawberry Skrevet 23. april 2014 #5 Skrevet 23. april 2014 Det er på tide å stå opp for deg selv, og ikke regne med at alle andre skal ordne ting for deg. Vil du virkelig ha barn med denne mannen, eller ønsker du å dra fra ham? Er barn bare den "letteste løsningen", et håp om at ting skal ordne seg på magisk vis? Sannsynligvis vil nok ikke et lite barn hjelpe dere, men heller bli mer krevende for deg.
Gjest miora Skrevet 23. april 2014 #6 Skrevet 23. april 2014 Forstår det er vanskelig å skulle gjøre en "opprusk" med livet siden du har så mye du sliter med. Kan kjenne meg igjen i det. Men dessverre er det ikke så mye som blir annerledes om du ikke gjør noe. Snakker du noen gang ordentlig med mannen din, om hvordan du føler det og hvordan du vil ha det? Gjør du noen ting du virkelig har lyst til? Kan du f.eks. begynne på skolen igjen, for å komme mer på vei igjen ang. karriere?
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå