Følsom og tankefull ungdom

[AnonymBruker]

Hei. Til tross for min unge alder og "feil" kjønn har jeg vært en ivrig leser her inne over en lengre periode. Synes det er veldig interessant

Uansett, jeg er en gutt på 16 som nå går på videregående og trives veldig godt med det jeg holder på med. Angrer ikke i heletatt på valget jeg gjorde der. Med en litt vanskelig og lang historie, kort fortalt - mamma og pappa var skilt. Har tre eldre brødre som på den tiden bodde i hver sin landsdel av Norge, og fortsatt gjør det i dag. Jeg bodde sammen med pappa i huset vi hadde i 30 år, langt før min tid hvor begge vi, inkludert mine tre brødre kommer fra. Mamma er opprinnelig fra et par timer unna hjemplassen vår, men bodde på det stadiget lengre unna. Mamma og pappa hadde uansett et godt forhold til hverandre, jeg tror mye av grunnen til at mamma flyttet var fordi hun ikke trivdes særlig godt og samtidig var på leting etter jobb.

Uansett. En søndag morgen skal imidlertid forandre livet mitt. Jeg finner pappa smertende på kjøkkengulvet, som etter mye om og men resulterer i at pappa får hjerneslag, nærmere bestemt en indre hjerneblødning. Ettersom vi på den tiden bodde og er fra en plass langt gokk unna noen form for øyeblikkelig ambulanse, gjør det at det tar tid før han kommer til ordentlig sykehus og blir behandlet den søndagen. I ettertid har jeg hørt at det var en inkompetent legevikar som gjorde at det ikke kom ambulansehelikopter på stedet, og i stede ble med en ambulanse på ferje og tiden gikk der. Det er egentlig ikke noe jeg har tatt noen særlig stilling til, men som jeg har tenkt kan ha vært avgjørende i ettertid. Det gjør at han i dag sitter i rullestol, kan ikke snakke og er pleietrengende. Mamma flyttet så hjem og har vel siden tatt hånd om både huset, pappa og ikke minst meg. Veldig tung historie, men vil ikke gå noe nærmere inn på det, selv om det ofte blir mer detaljert enn planlagt, for jeg har gått videre og tenker ikke på sånt den dag i dag.

Ettersom jeg i fjor høst skulle begynne på videregående bestemte vi oss for å flytte i fjor sommer fra plassen jeg opprinnelig kommer fra og til hjemplassen til mamma, altså selge huset jeg hadde bodd i, i hele livet. Nå bor jeg borte fra mamma, selv om hun er en tre kvarters kjøretur unna, men hvor jeg bruker å være i helgene. Det tror jeg når tenker over til i dag var nødvendig. Kan si såpass at det var veldig godt og komme seg bort til tross for en stor vennekrets rundt der. Men det er ikke dette det skal handle om.

Jeg vil beskrive meg selv som tittelen sier, en følsom og tankefull ungdom, rett og slett fordi jeg tenker og filosoferer over mye av livet. Jeg kan si så at jeg går medier og kommunikasjon, jobber samtidig som journalist, er veldig opphengt i samfunn, medier, kommunisering og drømmer en dag om å bli kommunikasjonsrådgiver som analyserer og reflekterer over det som er. Drømmer også om en dag å bli foredragsholder for jeg er egentlig veldig glad i å snakke. Dette har resultert at jeg har kommet så langt at jeg har rukket å tenke på kjærligheten. Og i ungdomsalderen er ikke akkurat dette særlig lett. Har kommet til en ny plass og blitt kjent med utallige nye folk på disse mange månedene, men ikke blitt kjent med noen spesielle av motsatte kjønn for å finne den uendelige lengselen.

Altså, jeg vil beskrive meg som en kanskje litt "uvanlig" ungdom. Jeg drikker ikke, går ikke på fest, er ikke særlig glad i å være veldig "bad-boy", men samtidig tør jeg å beskrive meg selv som relativ utadvendt. Dette har da ført til at jeg har prøvd en så desperat app som hot or not, og ikke tinder Der har jeg fått en del matches, i håp om en dag å møte drømmedama som er min type og er av samme psykiske oppfatning. Dessverre er det svært få som tar den appen seriøst når jeg er i den målgruppa jeg er i, hvilket jeg mener personlig er litt synd. Jeg liker å snakke med jenter veldig godt, kunne ikke vært mer sikker på min legning og skjønner på mange måter ikke helt hvorfor det er så mange gutter som player og bruker en så fantastisk skapning Jeg er jomfru, har aldri vært i et forhold før og det har jeg nå gått og tenkt på så mange ganger er negativt i 10/10 tilfeller. Føler meg på mange måter ganske ensom, til tross for at jeg har vært veldig nære i et forhold smått et par ganger. En veldig liten dose kjærlighetssorg har jeg opplevd, men ikke nok til at det har overgått følelsene mine.

For en stund siden møtte jeg altså det som jeg nå tror er min store forelskelse. Jeg er i hvert fall veldig betatt. Hun er riktig nok en del yngre, men det er ikke der "problemet" ligger. Vi har snakket veldig mye, greia er at det hele foregår over nett og at vi begge er ganske sjenerte, selv om vi samtidig ikke er det. Hun skriver som at hun elsker og er så glad i meg men jeg prøver som den journalisten jeg er å være kritisk hele tiden, for vi har tross alt ikke snakket...ennå. Jeg er uansett blitt glad i henne, syns hun er fantastisk. Vi har uansett kommet så langt at vi er ferd med å ringes. Altså, i går tok jeg endelig motet til å ringe, men det var selvfølgelig telefonsvarer. Jeg fikk uansett høre telefonsvareren og stemmen hennes skikkelig for første gang, og ble veldig betatt. Vi har sendt mye bilder, hun har attpåtil sendt lettkledde bilder, og vi begge skriver veldig mye om følelser og tanker og føler det er ei som er veldig mye av min oppfatning og forstår. Vi har attpåtil kommet så langt og begge har skrevet mye dirty og drømmer at vi skal gjøre det ene og det andre. Føler jeg lurer meg selv på mange måter ved å tro at vi en dag skal ligge i armkroken til hverandre. Det er riktig nok avstand inne i bildet, men vi har begge vært inne på tanken at vi skal møtes, kanskje i sommer?

Men av og til i små stunder får det meg til å tenke at jeg blir usikker, prøver bare å legge unna telefonen, har egentlig mye annet å bruke tiden på, for jeg føler meg "lurt" av meg selv for ofte er det jeg som tar all initiativ, fører det som er og bare har "overtaket". Jeg vil ikke gi opp, men jeg tror ved å ta ett steg om gangen kan være riktig for begge, i hvert fall slik som vi har gjort hittil. Bare for å gjøre det klart, aldersforskjellen bryr jeg meg relativt nevneverdig lite om. Setter pris på alle mulige svar, tanker og meninger. Takk!

Anonymous poster hash: d5b4f...8e9

Anonymous poster hash: d5b4f...8e9

[AnonymBruker]

Du er 16. Ingen grunn til hastverk enda. Mange som ikke finner kjærligheten til de er langt opp i 30 årene. Ro deg ned.

Anonymous poster hash: b09f2...a86

[goldenstove]

Jeg vil også påpeke at du faktisk bare er 16. Vet av personlig erfaring at det er kjipt å få alderen sin slengt i trynet når man føler seg eldre enn hva man er, men faktum er at selv om du kanskje har kommet lenger psykisk enn dine jevnaldrende så kommer du til å forandre deg så mye hvertfall fram til starten av 20-årene(det er her jeg er nå, så hvordan det er videre kan jeg ikke uttale meg om) at jeg virkelig vil anbefale deg og roe deg ned. En ungdomskjæreste er selvfølgelig fint, og jeg skjønner at det er det du søker, men da vet jeg ikke om nettet er det beste stedet for deg å søke det. Hvis saken er sånn at du spiller et spill eller noe lignende og blir kjent via chat stiller saken seg litt annerledes, men apper som hot or not eller tinder i din aldersgruppe tror jeg hovedsaklig brukes for å få bekreftelse. Det er i stor grad det den brukes til generelt sett(nei kg-dyret, har ikke statistikk, snakker om min omgangskrets).

Men til jenta du nå snakker med. Hva legger du i "endel år aldersforskjell"? Sier jeg det snakker jeg om en som er rundt ti år eldre enn meg, så derfor lurer jeg på hva det betyr for deg. Er jenta mellom tolv og fjorten, jeg håper hun ikke er noe yngre, syns jeg allikevel den forskjellen er for stor når du er den 16-åringen du er. Er hun yngre så kutt kontakten umiddelbart. Jenta er da et barn, om hun så vet det ei eller ikke. Jeg vet det ikke plager deg, men det utsagnet plaget meg. Hvordan du skal tolke hvem som tar kontakt når aner jeg ikke, har foreløpig bare møtt folk irl, så der har jeg ingen erfaring, men folk er såpass forskjellige og har såpass forskjellige liv at jeg tror du bare blir gal i hodet av å tenke for mye på det. At hun ikke tar telefonen når du ringer og ikke ringer opp senere forteller meg dog at hun enten er veldig sjenert eller syns du er litt for mye på henne.

Jeg hadde avtalt et møte med mennesket asap for å se om kjemien stemte, mot alle odds i min verden. Vil si at hvis du gjerne vil ha deg kjæreste nå, da hadde jeg gått for noen som var like gammel som meg, eller maks et år over eller under, i alle fall dersom jeg har oppfattet modningsnivået i teksten din riktig. Du fikk møte livets realiteter tidligere enn mange, og det har nok gjort sitt for utviklingen din, men det betyr ikke at det samme har skjedd for jenta. Lykke til, og for guds skyld, slapp av mann, du har hele livet foran deg:-)

[Gjest hinsides]

Tror nesten det var svaret jeg trengte.

Har gått i meg selv etter det som ble skrevet, og skjønner godt hva du vil frem til. Det gjør jeg jo egentlig selv. Jeg prøver ofte å roe meg ned selv etter spesielt de tyngre skoledagene, ved nesten ikke å gjøre noe som helst om ettermiddagene. Dette kan enkelte ganger gå utover skolearbeid og "ting som må gjøres". Det kan være dager jeg komplett følger ser alt mulig på youtube, hører musikk hele tiden eller bare ser serie. Også er det dager jeg er komplett stresset, får helt noia av en innlevering eller har både skole, jobb og trening uten svært lite mat før midnatt. Derfor har jeg vært veldig plaget av humørsvingninger som har gått opp og ned, konstant dag inn og dag ut. Føler murphys lov er mottoet mitt på de nedverdigende dagene, uansett! Men jeg tror kanskje roen endelig er i ferd med å roe seg for godt. Våren kommer og jeg merker veldig fort at solen som nå nesten steker daglig hjelper utrolig på humøret og entusiasmen i ting jeg foretar meg.

Uansett, haha. Når jeg leser det i klartekst som ikke-viter skjønner jeg godt at det var til å misforstås. Hun er tre år yngre ja, dvs. 14 men virker utrolig moden ut fra det hun skriver og snakker om. Vi snakket altså sammen for første gang i kveld på telefon Det var egentlig veldig lite kleint, og veldig koselig til tross for at vi begge var litt sjenerte. Men jeg tror det kommer seg. En annen ting jeg legger merke til er at jeg ikke rødmer av pinlighet eller for ting jeg ikke vet hva jeg skal si, som jeg har gjort tidligere i snakk med jenter. Til tross for din tvil, så er ting overhodet ikke så galt som du beskriver. Kjenner jeg nesten blir litt forelsket her jeg sitter nå, selv om vi begge er relativt unge og langt som helst fra ferdigdannet kjemi. Alle vet at ungdomstiden ikke er lett, men jeg takker uansett for all tilbakemelding jeg kan få

Jeg vet godt jeg har et helt liv foran meg og enda skal møte utrolige mange personer de neste årene, men akkurat nå stråler positiviteten som aldri før.

TS

[goldenstove]

Tommel opp, håper det går bra!

[goldenstove]

Og for ålegge til, siden jeg ikke skjønner hvordan jeg redigener. 14 år er overhodet ikke krisestemning, det var mer den hvis hun var enda yngre. Ble selv sammen med en som var åtte år eldre da jeg var 16, og vi funka i tre år vi. Så alt trenger så klart ikke være etter normen, og du har jo fulgt normen mye mer enn meg som både har valgt en mer jevnaldrende og ei jente som er yngre enn deg;-) Så igjen, lykke til, forelskelse er herlig!