EGOISTISKE SMÅBARNSMØDRE....?

[Gjest sexysadie]

Dagens småbarnsmødre er egoistiske

Tabloid hadde temaet ego foreldre på menyen for en tid tilbake. Det er vel ingen tvil om at mange småbarnsmødre i dagens samfunn tenker meget på egen karriere, og kanskje glemmer hvor praktfulle og viktige de små barna egentlig er. De haster til og fra barnehagen, stresser seg gjennom jobben, og kjøper dyre erstatningsgaver for å få bedre samvittighet. Hjemmekosen og de rolige trygge hjemmedagene er forbi. Trass i at forskere og psykologer mener det aller viktigste grunnlaget for småbarnas oppvekst, nettopp er trygghet og nærhet til sin mor. Det er forresten noen som febrilsk uttrykker at kvalitet sammen med barna er viktigere enn kvantitet. Men bare så dere vet det, så er faktisk kvalitet en selvfølgelighet for en god og normal mor, derfor er det kun verdt å snakke om hvor mye av tiden hver og en mor tilbringer sammen med sitt barn.

Har karrierejaget gått for langt? Er ikke det store samtaleemnet å skryte av hvor karriere bevist man er? Ingen snakker lenger om barnet, barnemat osv. Nei da er man vist teit, dette selv om man har høyere utdanning og er kunnskapsrik på flere områder. Hvis man kan skryte av å ha råd til egen vaskedame til husarbeidet, da har man virkelig gitt utrykk for hvor 100% karrierekvinne og vellykket man er. Den stakkars moren som har valgt å prioritere barna i småbarnstadiet, blir nok "akseptert", men det skal vist være forferdelig kjedelig å kommunisere med slike trøtte hjemmeværende, de har jo ikke peiling på noe. Men dette er kun fordi hovedsamtaleemnet dreier seg om hvordan man trives på jobben, hvor forfremmet man er blitt, hvor travelt man har det, for ikke å snakke om hvilke kurs man har gått eller skal gå, fordi man satser jo så inn i hampen på karrieren.

Mens småbarnsmødrene fryder seg over at babyen har fått barnehageplass, slik at de ikke blir hindret i sin yrkeskarrieren, gjør barnehagepersonellet så godt de kan for å gi omsorg til barna. Men ekte morskjærlighet er tross alt på ingen måte å overlate sin baby til andre for pass og stell. Utrolig nok har allikevel disse karrieremødrene klart å overbevise seg selv om at det er for barnet skyld. Det er ingen tvil om at en baby krever svært mye, men den gir så atskillig mye mer tilbake. Den prosessen en mor og et lite barn går igjennom når de er sammen fra barnet blir født, sier sine første ord, får tenner osv., er en verdifull dynamisk dialog som ikke bare knytter sterke bånd, men åpner intellektet.

Er der ikke en tid for alt? Småbarnsforeldre stadiet går utrolig fort. Burde ikke karrieren kunne få lov til å gjøre seg gjeldende etter at barna er større? Etter at man har tilegnet seg verdifull solid erfaring, blitt visere, når man faktisk har tid til yrkesarbeid, og mest av alt har mer energi og oppriktig vilje til å satse på sin karrieren med god samvittighet

Hilsen en god mor!

[Linemor]

Er enig med noe av innlegget ditt, men jeg føler kanskje at du setter ting litt på spissen.

Moren min tok høyskole utdannelse etter at yngstemann var blitt 12år, og det synes jeg var fornuftig.

Hun hadde jobbet før det, men ikke tatt seg tid og råd til skolegang.

Jeg har planlagt og ta mer utdannelse etter å ha stiftet familie, nettopp fordi jeg ikke vil at karieren skal styrer livet mitt.

Jeg og sambo håper at vi får råd til at jeg jobber f eks bare 40% mens barna er små, det er ikke sikkert, men det er jo lov og håpe.

[Gjest Hilde]

Hvorfor snakker dere bare om mødrene? Det viktigste må vel være at en av foreldrene til enhver tid prioriterer barna framfor yrkes-karrieren. Hos oss har vi delt på det privilegiet det faktisk er å få være hjemme med barna - vi må ikke undervurdere mannens rolle i barnas liv ...

Ellers er jeg veldig enig i det du sier, mange aner ikke mulige konsekvenser av barnas mangel på kontakt med sine egne foreldre.

Det stadige utsagnet om at kvalitet er bedre enn kvantitet når det gjelder tid sammen med barna våre - den faller for sin egen urimelighet - ihvertfall i mine øyne.

12

[Zafir]

Jeg har ikke fått med meg denne debatten hos Tabloid, men jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen i det Sexysadie sier. Kjenner heller ikke noen som setter karrieren framfor barna, men det trenger jo ikke å ha noe å si. Er det slik at dette er et fenomen som faktisk gjelder mange, eller er for en liten prosent av landets mødre (og fedre...)?

Er det startet noen tråder her med mødre som "skryter" av sin karriere her i KG tidligere?

De første leveårene hos barnet vårt var jeg hjemme sammen med henne, og da fikk jeg noen bemerkninger fra andre: "Er du bare hjemme nå for tiden du da"... Det reagerte jeg kraftig på at samfunnet rundt meg kastet meg i en kvinne-som-bare-er-hjemme-og-later-seg-rolle. Jeg ble skikkelig deppa av at folk uten barn (gjerne menn) tror det er bare dans på roser å være hjemme-mamma. Tilslutt begynte jeg å jobbe litt, og senere skole. Men det var på grunn av at jeg rett og slett måtte får å få mat på bordet. Men jeg setter barnet mitt fremfor jobb/skole, uten tvil!!!

Hilsen en god mor uten dårlig samvittighet...12

[Indira]

Man kan faktisk bli litt skrullete noen ganger av dette her!

Er du hjemme mer enn den permisjonen du er utdelt, ja da er du lat og slapp. Folk ser rart på deg og begynner å bekymre seg for at du noen gang VIL komme ut i jobb igjen.

Og begynner du å jobbe før eller etter endt permisjon, da er du faktisk en dårlig mor som tenker mer på jobb enn på barnet sitt.

Men jeg skjønner at du sikter til de som jobber seg ihjel for å komme dit de vil, tross barn eller ikke.

Jeg har en sønn på 8 mnd selv, gruer meg til jeg må forlate han hos fremmede mennesker i en barnehage! Han er jo fremdeles liten som ett åring syns jeg!

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg tatt et år til hjemme og heller kansje tatt noen små kurs i noe moro på siden. Men kong økonomi gjør at det desverre er umulig.

Og sånn er det for veldg mange tror jeg. 12

[Gjest sola]

God morgen

jeg synes appsolutt at dette karriere jaget har gått for langt. jeg har jobba i barnehage og opplevde at 1 åringer kom med en gang barnehagen ble åpnet og ble henta akkurat da barnehagen stengte....barna har det godt i barnehagen men det kan ikke erstatte det å være sammen med mor eller far når dem er så små.

når forloveden og jeg får barn , så kommer vi til å gjøre det slik at jeg kommer til å være mest mulig hjemme med barna til dem blir tre år, for det tror jeg er mulig hvis man prioriterer riktig økonomisk.

klem

12

[Marihøna]

jeg vil nå si at du skjærer alle over en kam her. Det kan vel stemme at for noen foreldre (fedre og mødre) er det tilfelle at jobben går foran familie, men jeg tror nok at de fleste må jobbe for at økonomien skal holde, og ikke fordi de ikke vil være hjemme.

Selv jobber jeg en dag i uken fordi jeg er påkrevet å holde meg oppdatert i yrket mitt. Men jeg skal også innrømme at det er forfriskende for meg å være ute i "voksent" selskap, stimulere de små grå på et litt annet vis.

[Netti]

Dette er egentlig et vanskelig tema....

i alle fall for meg som har litt dårlig samvittighet.

Livssituasjonen til den enkelte avgjør jo gjerne de valgene man gjør. I dagens samfunn må man ha en viss inntekt for å få økonomien til å henge sammen. Noen, ikke så rent få, er alene med omsorgen, men prioriterer å jobbe framfor å leve på overgangsstønad. Det kan ha noe med stolthet å gjøre....?

Det må jobbes endel for å få endene til å henge sammen. Og man kan ende opp i en situasjon man egentlig ikke ønsket....

Jeg er vel en av dem som jobbet alt for mye i en krevende jobb under oppveksten til ungene mine. Ville prioritert annerledes idag....Det er faktisk det eneste jeg angrer på her i verden.

Men lykken har vært bedre enn forstanden, jeg har to fantastiske unger med egne meninger og med omsorg for andre....12

[Gjest sexysadie]

D er noe i d Man må jobbe fordi økonomien ikke tillater at man er hjemme mens barna er små.

[Fakse]

*

Endret 30. april 2008 av Fakse

[Gjest Hilde]

Men hvem er det som sier at det er mødrene som må være hjemme ?

Faktisk så tror jeg at det er mange fedre som kunne tenke seg å prioritere barna fremfor jobben en periode av livet - vi kvinner må være flinkere til å oppmuntre dem og la dem slippe mer til. Som tidligere sagt, så har min mann og jeg vekselsvis vært hjemmeværende eller jobbet redusert mens den andre har kunnet bruke mer tid på jobben i denne perioden. Jeg har også en venninne som har gjort det samme - der i huset er det faktisk mannen som har vært hjemmeværende lengst - i flere år - og han stortrives med å være far på heltid med deres fire barn.

12

[Linemor]

Jeg er klar over at man i dagens samfunn akn være avhengig av to inntekter. Men jeg mener det er forskjell på å jakte stor karriere og jobbe to/ tre dager i uken for å få endene til å møtes.

Jeg er forsåvid enig at det like godt kan være mannen som ofrer ,litt kariere for barna.

Men et trist faktum da er at selv med Norges glimrende likestillingpolitikk så fungerer den ikke.

Som oftes, ikke alltid, så tjener mannfolka mer på sitt yrke, sånn er det bare, urettferdig absolutt, men tenker man bare økonmisk, så er det kanskje lurt at mor dropper en dag eller to.

Ellers så kan jeg godt tro at det er godt for mor og også komme seg litt ut av huset og bli stimulert på andre måter.

Jeg håper på barn så tidlig, at jeg med god samvittighet kan jakte karriere etter at de er blitt eldre,det er ikke sikkert det blir sånn, men vi prøver ihvertfall.

Hvis noen synes jeg er frekk eller uegnet til å utale meg fordi jeg ikke har barn ennå så vær gjerne det.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke egentlig lyst til å gå inn i denne diskusjonen - utover å bare spørre enkelte her på en ting: hvorfor i all verden tror dere at småbarnsmødre hadde mere tid før? For ikke å snakke om overskudd til omsorg til hvert enkelt barn???

50-tallets husmødre var en enestående kvinnesort, kvinnene før den tid hadde som regel mer enn nok med å få endene til å møtes (med mindre de tilhørte den bitte lille velstående delen av befolkningen). Barna var i arbeid - ute - , eller de var opptatt med å passe på hverandre, det vanlige var 10-15 i hver ungeflokk.

Vi er pokker så privilegerte i dette samfunnet. I motsetning til tidligere, så har de fleste mødre hvertfall MuLIGHETEN til å disponere både egen tid og egne penger. Så får folk selv finne ut av hvordan de vil gjøre det - men jeg tror hvertfall ikke at dette var så mye bedre før!

Symre

[Gjest petra]

Småbarnsforeldre er ikke egoistiske!!!!!!

Dagens samfunn har gjort det slik at begge må ut i jobb for å få endene til å møtes.

Jeg synes det er feil å "kjøpe" barna for å få bort dårlig samvittighet. Forklar heller hvorfor en må jobbe,hva hus,bil,strøm,mat,osv. koster.

Barna forstår mer enn vi tror..

[Atilla]

Bra innleg sexysadie!

Er en av de som har vaskehjelp og karriere..

Min sønn var hos dagmamma fra han var 6 mnd'er fordi jeg studerte. Heldigvis hadde jeg mulighet til å prioritere, men det blir jo straks verre når man kommer ut i jobb.

I dag er det et halvt år til han blir skolegutt. Jeg angrer bittert på at jeg var så lite hjemme med ham - men hva kunne jeg ha gjort annerledes?

Jeg gjorde det pga økonomi - ingenting annet. Hvis ikke hadde nok vi vært blant de nyfattige her i landet nå.

Jeg har allerede rukket å bli ganske lei av jobben min og at jeg aldri har nok tid eller overskudd til sønnen min. Neste gang vil iallefall jeg være mer hjemme, kanskje til barnet blir stort.

[diddi]

Vel, for meg var det å gå hjemme uaktuelt. Vi har ikke råd, og jeg mistrivdes.

Men jeg mener det beste for barnet og de voksene er:

-6 mnd lengre betalt fødselspermisjon

-at minst tre av disse månedene er forbeholdt far, og at de IKKE kan tas samtidig med mors.

-MYE billigere barnehageplasser

-at men faktisk FÅR plass i barnehage.

Dette ville for vårt vedkommende ført til at pappa'n var hjemme i 7 måneder, og at vi kunne redusert stillingene våre, slik at dagen ikke ble så lang i barnehagen.

Noe som ville gjøre både barn og foreldre mer opplagte i de få timer man har sammen. Men selv så elsket jeg å være i barnehagen da jeg var liten. Og jeg ser hvor glad sønnen min er når han kommer til dagmamma om morgenen, og når vi henter ham om ettermiddagen. (Vi er priviligerte som har en flott dagmamma, og far begynner på jobb kl 12 hver 4. uke. Slik at far og sønn får litt tid sammen om morgenen.)

Men jeg er av den mening at barna har godt av å være sammen med andre barn, og at jeg hadde brutt sammen om jeg hadde gått hjemme lengre. Neste gang skal far få mye lenger tid av permisjonen. Det er bedre at sønnen min ser en mamma som trives og har det bra. Noen passer bare ikke for å være hjemmeværende. (Jada, jeg trente på SATS m/baby, gikk på baby-kino, åpen barnehage, barselgruppe osv. men likevel var dette en tid som slet på meg.)

[Kanutte]

For min del var det ikke bare økonomien som avgjorde at jeg skulle begynne jobbe. Jeg vanntrives med å gå hjemme selv om jeg har et barn (nå 2 1/2). Det har til dels med at jeg ikke er spesielt huslig av meg, men først og fremst fordi det ikke var noen i min omgangskrets som gikk hjemme. For oss er det bedre at jeg er ute i jobb.

Jeg har heldigvis en jobb med mange ferier (lærer) og tar sønnen min mye ut av barnehagen de ukene.

_________________

Kanutte1212[ Dette Innlegg er endret av: Kanutte den 2002-03-06 20:33 ]