Å leve med usikkerheten om man er "det beste kjæresten fikk"

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann som ikke akkurat har vært populær blant damene, og som hadde vært singel i mange år før han møtte meg. Det i seg selv er ikke noe problem, men jeg sliter litt med usikkerhet som resultat av tanker om at jeg kanskje var det "beste han fikk". Selv er jeg ikke modellpen, men har vært relativt populær blant det motsatte kjønn, og hadde flere "beilere" når vi ble sammen, så jeg tenker han er heldig som lever med vissheten om at jeg valgte ham, og ikke "tok til takke" i desperasjon. Jeg vet ikke helt hvorfor dette plager meg, men jeg har tidligere opplevd å date menn som ikke har hatt draget på damer, og som har forandret seg totalt når de (kanskje for første gang) opplevde å ha sjans på en populær dame, og plutselig var jeg ikke bra nok lenger.

Det er ikke noe spesielt kjæresten har gjort for å skape denne usikkerheten, men jeg merket at han i begynnelsen av forholdet satte pris på den ekstra oppmerksomheten han plutselig fikk når han ble sammen med meg (det er jo ikke et ukjent fenomen at damer tiltrekkes av menn med kjæreste), og ved et par anledninger "glemte"å fortelle at han hadde dame når han ble lagt an på. I tillegg blir jeg usikker nå han fremdeles føler behov for å gå på byen med single kompiser (ikke hver helg, men kanskje e mang i mnd). Er det noen andre som kjenner seg igjen i problemstillingen? Hvordan takler man denne usikkerheten?

Standardsvaret til jenter som er usikre på kjæresten er jo "men han valgte jo deg", men hva hvis han ikke hadde andre alternativer?

Anonymous poster hash: 35aed...1a8

[Gjest Gjest]

Vel, hvorfor valgte du ham, lurer jeg på etter og ha lest HI.

[AnonymBruker]

Vel, hvorfor valgte du ham, lurer jeg på etter og ha lest HI.

Fordi jeg ble forelsket. I tillegg er han snill og god, og veldig inkluderende. Jeg blir som regel alltid invitert med når han skal noe (også på byen med kompisene, noe jeg som regel takker nei til). Jeg har ingen grunn til å mistenke at han har vært eller kommer til å være utro, men likevel gnager denne usikkerheten litt. Hva skjer viss han plutselig skulle få sjans på en dame som er bedre enn meg?

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[AnonymBruker]

Fordi jeg ble forelsket. I tillegg er han snill og god, og veldig inkluderende. Jeg blir som regel alltid invitert med når han skal noe (også på byen med kompisene, noe jeg som regel takker nei til). Jeg har ingen grunn til å mistenke at han har vært eller kommer til å være utro, men likevel gnager denne usikkerheten litt. Hva skjer viss han plutselig skulle få sjans på en dame som er bedre enn meg?

Anonymous poster hash: 19623...5a1

Vel, sånn kan en jo tenke uansett hvem man er i et forhold med. Men som oftest så er man jo fornøyd med den partneren man har, og ser ikke hvorfor du skulle ha noen grunn til å bekymre deg! Men sånn er det å være i et forhold, masse usikkerhet..

Anonymous poster hash: efad9...dd9

[AnonymBruker]

Er du nå sikker på at han ikke er populær? Om han er en "rolig" mann så er det ikke sikkert han snakker så høyt om det eller at det skjer så synlig. Selv er jeg nok en rolig type på det planet og det er sikkert noen kvinner som tror at jeg aldri har noen beilere. Det har jeg dog, men jeg skriver ikke rapporter om det på facebook, når jeg er i en evt. beilerfase så tar jeg det helt privat med den det gjelder og avslutter om jeg ikke er interessert.

Anonymous poster hash: c317d...65f

[AnonymBruker]

Jeg bruker ikke "kjæreste kortet" på byen, jeg prater med folk uten en annen intensjon enn å prate og avviser dem om jeg syns er tråkker over en grense. Ikke fordi jeg har kjæreste men fordi jeg selv setter grenser for meg. Jeg føler aldri for å avvise å orate med andre oga av kjæresten.

Anonymous poster hash: ba524...4c7

[AnonymBruker]

Er du nå sikker på at han ikke er populær? Om han er en "rolig" mann så er det ikke sikkert han snakker så høyt om det eller at det skjer så synlig. Selv er jeg nok en rolig type på det planet og det er sikkert noen kvinner som tror at jeg aldri har noen beilere. Det har jeg dog, men jeg skriver ikke rapporter om det på facebook, når jeg er i en evt. beilerfase så tar jeg det helt privat med den det gjelder og avslutter om jeg ikke er interessert.

Anonymous poster hash: c317d...65f

Ja, jeg kjente ham en god stund før vi ble sammen (på det tidspunktet hadde jeg aldri sett for meg at jeg kom til å falle for ham), så jeg vet at han har slitt med dårlig selvtillit på det området og har vært ganske klønete på sjekkefronten. Han har også sagt selv at han ikke har draget og at han blir nervøs i nærheten av damer han liker.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[Gjest Blomsterert]

Du vil jo aldri få vite det, og at han ble smigret over oppmerksomheten i begynnelsen er ikke noe å tenke på. Du skjønner jo hvorfor, og han ble jo ikke videre interessert i de som la an på ham?

Han var jo ikke utro men valgte å ta vare på deg.

Det tar jo også litt tid for noen å utvikle sterke følelser. Hvis han viser at han elsker deg, så er det alt du trenger å forholde deg til :-)

At han går ut med kompiser en gang i måneden, er da vel ok?

[AnonymBruker]

Du vil jo aldri få vite det, og at han ble smigret over oppmerksomheten i begynnelsen er ikke noe å tenke på. Du skjønner jo hvorfor, og han ble jo ikke videre interessert i de som la an på ham?

Han var jo ikke utro men valgte å ta vare på deg.

Det tar jo også litt tid for noen å utvikle sterke følelser. Hvis han viser at han elsker deg, så er det alt du trenger å forholde deg til :-)

At han går ut med kompiser en gang i måneden, er da vel ok?

Så vidt jeg vet viste han ingen interesse for de som la an på ham, men de var heller ikke (no offense) hverken spesielt pene eller sjarmerende. At han henger med kompiser er helt OK, og noe jeg også oppmuntrer ham til å gjøre, synes bare det er litt rart at han fortsatt finner glede i å gå på byen med single kompiser som er flere år yngre enn ham og som går på byen for å sjekke damer, når han selv er 35 år og har kjæreste.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjente ham en god stund før vi ble sammen (på det tidspunktet hadde jeg aldri sett for meg at jeg kom til å falle for ham), så jeg vet at han har slitt med dårlig selvtillit på det området og har vært ganske klønete på sjekkefronten. Han har også sagt selv at han ikke har draget og at han blir nervøs i nærheten av damer han liker.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

Ser den, men det kan tenkes at han har draget på flere enn han innser. Du ble jo tross alt interessert i han, ikke sant?

Anonymous poster hash: c317d...65f

[Gjest Blomsterert]

Så vidt jeg vet viste han ingen interesse for de som la an på ham, men de var heller ikke (no offense) hverken spesielt pene eller sjarmerende. At han henger med kompiser er helt OK, og noe jeg også oppmuntrer ham til å gjøre, synes bare det er litt rart at han fortsatt finner glede i å gå på byen med single kompiser som er flere år yngre enn ham og som går på byen for å sjekke damer, når han selv er 35 år og har kjæreste.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

Ok. Han virker litt umoden. Men hvis han har vært singel i flere år, er det vel litt sånn inngrodd (u) vane for ham. Tipper han "roer"ned etterhvert.

[Ansjosen]

Jeg kan svare for hvorfor jeg ikke alltid nevner at jeg har kjæreste når jeg er på byen uten han, rett og slett fordi jeg syns det er ultrakleint med folk som nevner dette med at de er opptatt så fort noen snakker til dem, eller man snakker med noen. Når det kommer naturlig opp i samtalen så sier jeg det jo. Men jeg syns ikke det er sånt som "passer seg" å buse ut med sånn helt plutselig, rett og slett fordi jeg ikke hopper til konklusjoner om at alle av mostsatt kjønn vil noe mer enn å snakke med meg. Sånn har jeg alltid hatt det, og det kan jo hende jeg har gått glipp av noen beilere på den måten fordi jeg ikke har lest signalene rett (når jeg var singel).

At han syns det er kjekt å gå på byen med de single kompisene kan jo være fordi,utenom sjekkinga av damer så er det gøy. Han syns det er stas, på samme nivå som mange jenter syns jentetur er kjempestas.

Jeg tror det alltid, på tidspunkter vil være en eim av usikkerhet i et hvert forhold, man er mest eller minst forelsket litt på tur. Man alternerer litt på hvem som er mest redd for at den andre skal forsvinne Men alt i alt; selvom mange av oss som har vært langtidssingle for alle som ikke har vært det kan virke som vi "bør begynne å bli desperate" så er vel heller saken at man blir mindre desperat, fordi man innser at man klarer seg selv, og har det helt fint alene. Skulle det være slik at han ikke trives med deg hadde han neppe vært sammen med deg Om han finner noen bedre? Det tviler jeg på at han tenker noe på at han skal gjøre, han fant jo deg, og han fant deg så interessant at han var villig til å gjøre om på sin langtidssingle tilværelse for deg

[AnonymBruker]

Vel folk er forskjellige og verdsetter forskjellige ting.

Jeg datet en fyr en periode som hadde greit draget på damene men ikke akkurat var en ladies man. Han var ekstremt utadvendt, sosial, morsom og veldig dyktig i jobben sin med et stort nettverk, mye penger og var generelt veldig anerkjent. Han var litt lav og det de fleste vil kalle "middels" utseendemessig.

Jeg har alltid hatt et utseende som er godt over middels og får veldig mye oppmerksomhet fra menn. Jeg har datet menn tidligere som var mer klassisk kjekke men stort sett er jeg ikke ekstremt visuell - det er mest selvsikkerheten og det at han er en sosial vinner som trekker meg mot en mann. Jeg opplevde at han, og et par andre, mente jeg var utenfor hans liga. Jeg var derimot ikke redd for at han skulle få en "ny selvtillit" av at jeg ville date ham (hvilket jeg tror er hva du sikter til), for han var selvsikker nok allerede.

Det er forskjell på å ha ingen selvtillit og det å ha "middels" av det. Fenomenet du beskriver skjer noen ganger. En mann anser seg selv som en taper og får draget på damene, og blir deretter fristet til å dumpe kvinnen han er med for å ta for seg av alt som finnes der ute. Dette er fordi kvinner, i sjenerte menns oyne, er mystiske, uoppnåelige og litt utenfor rekkevidde. Når en mann blir mer selvsikker ser han etterhvert at kvinner er ikke så vanskelige og uoppnåelige som han hadde trodd. Det er som å studere et kunstverk i et glassmonter i et museum og en dag oppdage at glasset var en illusjon, skapt av egen usikkerhet. Jeg kjenner menn som har opplevd dette, bl.a. en kamerat, la oss kalle ham A, som var kjempesjenert som ung, mistet jomfrudommen som 24åring og nå dater kvinner som ville bli ranket som en "9" eller "10". Han jobbet med seg selv, gjorde karriere, utfordret den sosiale angsten og ble en vinner.

Dette gjelder mest veldig sjenerte menn. Menn som ikke klarer å sjekke opp kvinner i det hele tatt og bare krysser fingrene for at kvinnene selv skal ta initiativ. Som regel skjer ikke det, men jeg har en venninne som selv iblant tar initiativ og har gått igjennom det du beskriver. Den sjenerte fyren er selvsagt veldig villig til å date henne, han har ikke så mange muligheter, og når hun tar initiativ, leder det hele an, tenker han til slutt "denne kvinnen er villig til å date meg selv om jeg viser null selvtillit eller initiativ - dersom jeg faktisk jobber med meg selv kan jeg nok få en langt bedre". Menn vet at de må presse seg selv for å få den beste kvinnen de kan få. Lener de seg tilbake, får de kun det som kommer til dem. Når jeg fortalte dette til "A" sa han at dette er grunnen til at å sjekke opp sjenerte menn ofte er en mindre god ide. Man robber ham for presset han faktisk trenger for å utvikle seg.

En mann med helt ok selvtillit vil ikke ha det på samme måte. Hvis han må jobbe litt for kvinnen, og hun er utenfor hans liga, vil han uansett sette pris på henne.

Det kommer an på nettopp hvor dårlig stilt tingene var til å begynne med.

Anonymous poster hash: 88976...ded

[AnonymBruker]

Vel folk er forskjellige og verdsetter forskjellige ting.

Jeg datet en fyr en periode som hadde greit draget på damene men ikke akkurat var en ladies man. Han var ekstremt utadvendt, sosial, morsom og veldig dyktig i jobben sin med et stort nettverk, mye penger og var generelt veldig anerkjent. Han var litt lav og det de fleste vil kalle "middels" utseendemessig.

Jeg har alltid hatt et utseende som er godt over middels og får veldig mye oppmerksomhet fra menn. Jeg har datet menn tidligere som var mer klassisk kjekke men stort sett er jeg ikke ekstremt visuell - det er mest selvsikkerheten og det at han er en sosial vinner som trekker meg mot en mann. Jeg opplevde at han, og et par andre, mente jeg var utenfor hans liga. Jeg var derimot ikke redd for at han skulle få en "ny selvtillit" av at jeg ville date ham (hvilket jeg tror er hva du sikter til), for han var selvsikker nok allerede.

Det er forskjell på å ha ingen selvtillit og det å ha "middels" av det. Fenomenet du beskriver skjer noen ganger. En mann anser seg selv som en taper og får draget på damene, og blir deretter fristet til å dumpe kvinnen han er med for å ta for seg av alt som finnes der ute. Dette er fordi kvinner, i sjenerte menns oyne, er mystiske, uoppnåelige og litt utenfor rekkevidde. Når en mann blir mer selvsikker ser han etterhvert at kvinner er ikke så vanskelige og uoppnåelige som han hadde trodd. Det er som å studere et kunstverk i et glassmonter i et museum og en dag oppdage at glasset var en illusjon, skapt av egen usikkerhet. Jeg kjenner menn som har opplevd dette, bl.a. en kamerat, la oss kalle ham A, som var kjempesjenert som ung, mistet jomfrudommen som 24åring og nå dater kvinner som ville bli ranket som en "9" eller "10". Han jobbet med seg selv, gjorde karriere, utfordret den sosiale angsten og ble en vinner.

Dette gjelder mest veldig sjenerte menn. Menn som ikke klarer å sjekke opp kvinner i det hele tatt og bare krysser fingrene for at kvinnene selv skal ta initiativ. Som regel skjer ikke det, men jeg har en venninne som selv iblant tar initiativ og har gått igjennom det du beskriver. Den sjenerte fyren er selvsagt veldig villig til å date henne, han har ikke så mange muligheter, og når hun tar initiativ, leder det hele an, tenker han til slutt "denne kvinnen er villig til å date meg selv om jeg viser null selvtillit eller initiativ - dersom jeg faktisk jobber med meg selv kan jeg nok få en langt bedre". Menn vet at de må presse seg selv for å få den beste kvinnen de kan få. Lener de seg tilbake, får de kun det som kommer til dem. Når jeg fortalte dette til "A" sa han at dette er grunnen til at å sjekke opp sjenerte menn ofte er en mindre god ide. Man robber ham for presset han faktisk trenger for å utvikle seg.

En mann med helt ok selvtillit vil ikke ha det på samme måte. Hvis han må jobbe litt for kvinnen, og hun er utenfor hans liga, vil han uansett sette pris på henne.

Det kommer an på nettopp hvor dårlig stilt tingene var til å begynne med.

Anonymous poster hash: 88976...ded

Du traff spikeren på hodet med dette innleget, det er akkurat dette fenomenet jeg sikter til. Jeg tenker ofte at jeg hadde følt meg tryggere med en mann som hadde god selvtillit når jeg møtte ham, og som hadde mye erfaring med damer fra før. På den måten ville jeg følt at han virkelig valgte meg fordi han falt for meg, og at han ikke (satt på spissen) så på meg som en god erfaring, og en mulighet til å skaffe seg noe enda bedre med tiden. Det er rart hvordan oppmerksomhet kan gå til hodet på folk som tidligere ikke har væt bortskjemt med det.

-TS-

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[AnonymBruker]

Du traff spikeren på hodet med dette innleget, det er akkurat dette fenomenet jeg sikter til. Jeg tenker ofte at jeg hadde følt meg tryggere med en mann som hadde god selvtillit når jeg møtte ham, og som hadde mye erfaring med damer fra før. På den måten ville jeg følt at han virkelig valgte meg fordi han falt for meg, og at han ikke (satt på spissen) så på meg som en god erfaring, og en mulighet til å skaffe seg noe enda bedre med tiden. Det er rart hvordan oppmerksomhet kan gå til hodet på folk som tidligere ikke har væt bortskjemt med det.

-TS-

Anonymous poster hash: 19623...5a1

Jeg forstår 100% at du tenker slik. Og det er en grunn til det - nettopp fordi menn, bevisst eller underbevisst, linker sin selvtillit til sin evne til å få attraktive kvinner.

Jeg så en Seinfeld-episode som illustrerte nettopp dette. Elaine dater en mann som er lege, eller slik ser det i hvert fall ut. Hun finner ut at han enda ikke har tatt siste eksamen og er ikke sertifisert. Hun påvirker ham til å endelig få lisens og når han faktisk blir lege, slår han opp med henne. Hun lurer på hvorfor, og han sier at han alltid visste at den dagen han faktisk ble lege ville han slå opp med kvinnen han var sammen med og finne en bedre. Nettopp fordi en mann med solid inntekt dater vakrere kvinner enn en med under middels, og en mann med suksess har en flottere kone enn en student.

Dette er selvsagt en humoristisk ekstremversjon Men det at noen faktisk har sett femomenet (en mann, attpåtil) gjorde at jeg tenkte mer over det.

Jeg har selv datet menn som er noen år eldre og som i stor grad har gjort deg ferdig med den viktigste delen av sin utvikling - sosialt, mht. selvtillit, og profesjonelt. Dette er ikke noe jeg bevisst har tenkt over, ettersom selvtillit er den aller viktigste faktoren jeg ser etter hos en mann - jeg er mer seksuelt tiltrukket av en trygg, sosialt selvsikker mann enn en som bare er kjekk.

Hva du selv tenker vet ikke jeg, men det er en beslutning du selv må ta. Hvorvidt du faktisk ser opp til ham, respekterer ham og er lykkelig for å ha ham, eller om han bare er "god nok".

Anonymous poster hash: 88976...ded

[Eriks]

Vel folk er forskjellige og verdsetter forskjellige ting.

Jeg datet en fyr en periode som hadde greit draget på damene men ikke akkurat var en ladies man. Han var ekstremt utadvendt, sosial, morsom og veldig dyktig i jobben sin med et stort nettverk, mye penger og var generelt veldig anerkjent. Han var litt lav og det de fleste vil kalle "middels" utseendemessig.

Jeg har alltid hatt et utseende som er godt over middels og får veldig mye oppmerksomhet fra menn. Jeg har datet menn tidligere som var mer klassisk kjekke men stort sett er jeg ikke ekstremt visuell - det er mest selvsikkerheten og det at han er en sosial vinner som trekker meg mot en mann. Jeg opplevde at han, og et par andre, mente jeg var utenfor hans liga. Jeg var derimot ikke redd for at han skulle få en "ny selvtillit" av at jeg ville date ham (hvilket jeg tror er hva du sikter til), for han var selvsikker nok allerede.

Det er forskjell på å ha ingen selvtillit og det å ha "middels" av det. Fenomenet du beskriver skjer noen ganger. En mann anser seg selv som en taper og får draget på damene, og blir deretter fristet til å dumpe kvinnen han er med for å ta for seg av alt som finnes der ute. Dette er fordi kvinner, i sjenerte menns oyne, er mystiske, uoppnåelige og litt utenfor rekkevidde. Når en mann blir mer selvsikker ser han etterhvert at kvinner er ikke så vanskelige og uoppnåelige som han hadde trodd. Det er som å studere et kunstverk i et glassmonter i et museum og en dag oppdage at glasset var en illusjon, skapt av egen usikkerhet. Jeg kjenner menn som har opplevd dette, bl.a. en kamerat, la oss kalle ham A, som var kjempesjenert som ung, mistet jomfrudommen som 24åring og nå dater kvinner som ville bli ranket som en "9" eller "10". Han jobbet med seg selv, gjorde karriere, utfordret den sosiale angsten og ble en vinner.

Dette gjelder mest veldig sjenerte menn. Menn som ikke klarer å sjekke opp kvinner i det hele tatt og bare krysser fingrene for at kvinnene selv skal ta initiativ. Som regel skjer ikke det, men jeg har en venninne som selv iblant tar initiativ og har gått igjennom det du beskriver. Den sjenerte fyren er selvsagt veldig villig til å date henne, han har ikke så mange muligheter, og når hun tar initiativ, leder det hele an, tenker han til slutt "denne kvinnen er villig til å date meg selv om jeg viser null selvtillit eller initiativ - dersom jeg faktisk jobber med meg selv kan jeg nok få en langt bedre". Menn vet at de må presse seg selv for å få den beste kvinnen de kan få. Lener de seg tilbake, får de kun det som kommer til dem. Når jeg fortalte dette til "A" sa han at dette er grunnen til at å sjekke opp sjenerte menn ofte er en mindre god ide. Man robber ham for presset han faktisk trenger for å utvikle seg.

En mann med helt ok selvtillit vil ikke ha det på samme måte. Hvis han må jobbe litt for kvinnen, og hun er utenfor hans liga, vil han uansett sette pris på henne.

Det kommer an på nettopp hvor dårlig stilt tingene var til å begynne med.

Anonymous poster hash: 88976...ded

Har ikke så mye å utsette på resonnementet i eksemplene du beskriver, men spørsmålet er hvor relevant rådet er for TS? En mann med topp selvtillit og gode kvaliteter vil ikke gå for en middels dame. Samtidig forutsetter du at det er ekstremt vanlig for menn å forbedre seg i stor grad. Jeg vil tror det er mange flere som ikke forbedrer seg i stor grad enn det er som går fra sjenert og veik til sjarmør. Det er dermed gode arbitrasjemuligheter for kvinner som vil ha gode menn som ikke er frempå mtp. sjekking. De kan få en partner med bedre kvaliteter enn vanlig fordi mannen er for sjenert til å nå sitt fulle potensiale på damefronten.

[AnonymBruker]

Jeg forstår 100% at du tenker slik. Og det er en grunn til det - nettopp fordi menn, bevisst eller underbevisst, linker sin selvtillit til sin evne til å få attraktive kvinner.

Jeg så en Seinfeld-episode som illustrerte nettopp dette. Elaine dater en mann som er lege, eller slik ser det i hvert fall ut. Hun finner ut at han enda ikke har tatt siste eksamen og er ikke sertifisert. Hun påvirker ham til å endelig få lisens og når han faktisk blir lege, slår han opp med henne. Hun lurer på hvorfor, og han sier at han alltid visste at den dagen han faktisk ble lege ville han slå opp med kvinnen han var sammen med og finne en bedre. Nettopp fordi en mann med solid inntekt dater vakrere kvinner enn en med under middels, og en mann med suksess har en flottere kone enn en student.

Dette er selvsagt en humoristisk ekstremversjon Men det at noen faktisk har sett femomenet (en mann, attpåtil) gjorde at jeg tenkte mer over det.

Jeg har selv datet menn som er noen år eldre og som i stor grad har gjort deg ferdig med den viktigste delen av sin utvikling - sosialt, mht. selvtillit, og profesjonelt. Dette er ikke noe jeg bevisst har tenkt over, ettersom selvtillit er den aller viktigste faktoren jeg ser etter hos en mann - jeg er mer seksuelt tiltrukket av en trygg, sosialt selvsikker mann enn en som bare er kjekk.

Hva du selv tenker vet ikke jeg, men det er en beslutning du selv må ta. Hvorvidt du faktisk ser opp til ham, respekterer ham og er lykkelig for å ha ham, eller om han bare er "god nok".

Anonymous poster hash: 88976...ded

Jeg har litt motsatt problem, og har av en eller annen grunn en tendens til å bli forelsket i de litt mer sjenerte, usikre guttene, som faller litt utenfor det folk flest vil anse som attraktivt. Fordelen er at jeg som regel har sjans, ulempen er som nevnt at det er vanskelig å vite om fyren virkelig liker meg, eller om han bare "tok det han fikk". Jeg er altså tiltrukket av og respekterer denne mannen, men innerst inne gnager denne usikkerheten litt. Jeg misunner litt de som er sammen med noen som har stor selvtillit og er attraktiv blant det motsatte kjønn, på denne måten får man jo bekreftet hver dag at kjæresten valgte å bli sammen med nettopp deg fordi han liker deg bedre enn alle de andre han har sjans på.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[AnonymBruker]

Det var forressten jeg, TS, som skrev innlegget over.

Anonymous poster hash: 19623...5a1

[Gjest Gjest]

Hvorfor skaffer slike usikre folk som TS seg kjæreste egentlig?? De har jo i realiteten et så digert selvutvikling at de ikke har tid til annet på fritiden de neste fem årene....

[Zilas]

Vel folk er forskjellige og verdsetter forskjellige ting.

Jeg datet en fyr en periode som hadde greit draget på damene men ikke akkurat var en ladies man. Han var ekstremt utadvendt, sosial, morsom og veldig dyktig i jobben sin med et stort nettverk, mye penger og var generelt veldig anerkjent. Han var litt lav og det de fleste vil kalle "middels" utseendemessig.

Jeg har alltid hatt et utseende som er godt over middels og får veldig mye oppmerksomhet fra menn. Jeg har datet menn tidligere som var mer klassisk kjekke men stort sett er jeg ikke ekstremt visuell - det er mest selvsikkerheten og det at han er en sosial vinner som trekker meg mot en mann. Jeg opplevde at han, og et par andre, mente jeg var utenfor hans liga. Jeg var derimot ikke redd for at han skulle få en "ny selvtillit" av at jeg ville date ham (hvilket jeg tror er hva du sikter til), for han var selvsikker nok allerede.

Det er forskjell på å ha ingen selvtillit og det å ha "middels" av det. Fenomenet du beskriver skjer noen ganger. En mann anser seg selv som en taper og får draget på damene, og blir deretter fristet til å dumpe kvinnen han er med for å ta for seg av alt som finnes der ute. Dette er fordi kvinner, i sjenerte menns oyne, er mystiske, uoppnåelige og litt utenfor rekkevidde. Når en mann blir mer selvsikker ser han etterhvert at kvinner er ikke så vanskelige og uoppnåelige som han hadde trodd. Det er som å studere et kunstverk i et glassmonter i et museum og en dag oppdage at glasset var en illusjon, skapt av egen usikkerhet. Jeg kjenner menn som har opplevd dette, bl.a. en kamerat, la oss kalle ham A, som var kjempesjenert som ung, mistet jomfrudommen som 24åring og nå dater kvinner som ville bli ranket som en "9" eller "10". Han jobbet med seg selv, gjorde karriere, utfordret den sosiale angsten og ble en vinner.

Dette gjelder mest veldig sjenerte menn. Menn som ikke klarer å sjekke opp kvinner i det hele tatt og bare krysser fingrene for at kvinnene selv skal ta initiativ. Som regel skjer ikke det, men jeg har en venninne som selv iblant tar initiativ og har gått igjennom det du beskriver. Den sjenerte fyren er selvsagt veldig villig til å date henne, han har ikke så mange muligheter, og når hun tar initiativ, leder det hele an, tenker han til slutt "denne kvinnen er villig til å date meg selv om jeg viser null selvtillit eller initiativ - dersom jeg faktisk jobber med meg selv kan jeg nok få en langt bedre". Menn vet at de må presse seg selv for å få den beste kvinnen de kan få. Lener de seg tilbake, får de kun det som kommer til dem. Når jeg fortalte dette til "A" sa han at dette er grunnen til at å sjekke opp sjenerte menn ofte er en mindre god ide. Man robber ham for presset han faktisk trenger for å utvikle seg.

En mann med helt ok selvtillit vil ikke ha det på samme måte. Hvis han må jobbe litt for kvinnen, og hun er utenfor hans liga, vil han uansett sette pris på henne.

Det kommer an på nettopp hvor dårlig stilt tingene var til å begynne med.

Anonymous poster hash: 88976...ded

Veldig bra resonnement! Jeg tror faktisk det gjelder begge kjønn når jeg tenker over det. Husker at jeg hadde en diskusjon om dette med dama etter et par gin tonic. Avsluttet diskusjonen med å si at jeg ikke konkurrerer om andreplass.