Noen positive kjærlighetshistorier?

[AnonymBruker]

Noen her som vil dele sin historie?

Noen som har truffet sin ungdomskjæreste,møttes i senere tid eller rett og slett har vært så heldig å ha samme kjæreste i mange år ?

Anonymous poster hash: ae014...d48

[AnonymBruker]

Har ikke møtt min store kjærlighet enda, men har troen. Spesielt etter å ha jobbet på sykehjem, der man snakker med eldre og hører deres historier, om tider der man fikset forhold og kjempet for kjærligheten og sammholdet, i stede for å skifte ut partner ved hver hump i veien. Et ektepar i 90 årene hadde vert gift siden krigen, gikk til frokost sammen hver dag, han dro ut stolen for hun, de tøyset med hverandre og var partnere. Det er ting verdt å kjempe for, verdt å holde ut for, synes nå jeg :-)

Anonymous poster hash: 20611...bfe

[Froz1]

Mine besteforeldre møttes under krigen da han var postmann!

De var gift i nesten 60 år og fantastiske folk. Alltid holdt hender, hun fikk blomster og han fikk hjemmelaget mat hver dag. Da hun døde var han ikke forberedt selv etter hennes lange sykeleie. Han som alltid har vært frisk snakket på at han ikke kunne leve uten henne, og plutselig fikk han hjerteproblemer og døde kun 8 måneder etter henne.

Selv om jeg mistet besteforeldrene mine ganske plutselig, var de gamle og jeg syntes det var en flott kjærlighetshistorie å tenke på. Håper jeg kan oppleve det samme

[AnonymBruker]

Aaahh.. Hva skjedde med romanse og ridderlighet?

Anonymous poster hash: 20611...bfe

[AnonymBruker]

Kjærligheten mellom to gamle mennesker, som har vært sammen fra de var unge og fortsatt elsker hverandre, er noe av det vakreste og mest rørende jeg vet om. Både besteforeldrene mine og foreldrene mine har opplevd slik kjærlighet.

Leste om et slikt ektepar i Dagbladet for et par dager siden:

http://www.dagbladet.no/2014/04/20/nyheter/utenriks/kjerlighet/32893229/

Anonymous poster hash: f3a7d...c0f

[Gjest Blomsterert]

I tidlig tenårene var jeg rundt og sang på forskjellige institusjoner ol. I regi av Pinsemenigheten. Vi var flere ungdommer, og to av dem var SÅ forelsket. De var også de to eldste på sytten og nitten år, og alle likte dem fordi de var så ..milde begge to. Selv om de var veldig unge, så fikk de gifte seg etter ett år. Hele koret var med i verdens fineste bryllupp. Vi hadde også pizza kveld hos de i det lille huset de hadde leid. Det var så koselig der.

De fikk etterhvert fire barn selv. Senere er de blitt fosterforeldre til flere barn.

Alle barna de har oppdratt har klart, og klarer seg bra. Selfølgelig er det også flaks. Det er MYE jobb som krever innsikt, ,tålmodighet og struktur . Men jeg tror kjærligheten mellom disse to er så stor at den omfavner alle rundt dem.

[AnonymBruker]

Ble sammen med mannen min da vi begge var 19 år, er fortsatt sammen, 15 år etter. Vi holder fortsatt hender når vi legger oss for natten.

Vi fokuserer på alt vi har som er bra, og som fungerer, og skryter av hverandre og "oss" oss i mellom. Andre ser på oss som "Paret" som alltid vil være sammen, og det gjør vi selv også.

Vi har vært over oss av forelskelse i hverandre, og forelskelsen varte i mange år- antagelig fordi vi hele tiden har vært flinke til å gjøre våre egne ting, ikke bare sitte oppå hverandre. Fortsatt kan forelskelse sige over oss, men mest er det en dyp kjærlighet og respekt for hverandre- vi ønsker den andre godt.

Anonymous poster hash: e6b78...8c9

[tussi84]

Kan fortelle min egen historie. Jeg og kjæresten min traff hverandre for ti år siden da vi begge var russ. Det var omtrent kjærlighet ved første blikk og vi ble sammen altfor fort. Vi var nok ganske umodne i den alderen begge to og spesielt jeg hadde masse bagasje å bære på som han ikke taklet. Det førte til at det ble slutt mellom oss etter ca ti mnd. Var et veldig tungt og sjokkerende brudd. Vi stoppet å ha kontakt med hverandre. Gikk hver vår vei og etablerte oss med nye forhold på hver vår kant med personer som viste seg og ikke være bra for oss. Jeg tenkte ofte på han selv om jeg var i et forhold og så på han som min livs kjærlighet som jeg hadde mistet for godt. Jeg hadde det greit med han nye jeg hadde et forhold til lenge og elsket han også men på langt nær like mye som ungdomskjæresten min. Forholdet jeg hadde ble også slutt i fjor vinter.

sommeren i fjor finner jeg min ungdomskjæresten på facebook. Jeg lurer på om jeg skal skrive til han eller ikke siden vi ikke har hatt kontakt på ni år. Lurer på om han i det hele tatt svarer. Jeg skriver til han og det ender opp med at vi skriver til hverandre mye de neste par ukene. Jeg har ingen baktanker egentlig og trodde alle følesene var vekk. Vi bestemmer oss for å møtes hos han. Vi har en hyggelig kveld uten at noe skjer. Jeg legger merke til at kjemien og tiltrekningen oss i mellom er der fortsatt men tørr egentlig ikke håpe på noe.

en uke senere etter mye prat ender jeg på besøk hos han igjen. Det ender med at vi har sex og oppfører oss som ingenting har hendt mellom oss. Jeg bobler av rus på en måte..

dette her skjer også en gang til og han forteller meg at han ikke er ute etter et forhold nå. Jeg skjønner ikke tegnene hans og vet ikke om jeg skal gi opp eller kjempe for han.

Vi begynner noen uker etter dette å date selv om vi egentlig er all inklusive før dette. Han forstår det ikke helt enda. Etter ca tre uker med dating så blir vi kjærester igjen. Vi har nå vært sammen i 8 mnd min livs kjærlighet og jeg. Følesene vi engang hadde for hverandre var ikke borte etter ni år fra hverandre.

Vi føler begge at vi er den rette for hverandre og at dette er den store kjærligheten og at dette forholdet vil vare. Vi er voksne nå og har tro på forholdet vårt. Jeg tror dette virkelig er ekte kjærlighet.

[MarianneE]

Da jeg var 18 traff jeg en jeg likte.

Han var 23, virket så spennende!

Vi ble kjærester, og han reiste til Stavanger siden han bodde der pga utdanning.

Det var 50 mil unna...

Han flyttet heldigvis hjem igjen etter halvannet år, og vi flyttet sammen.

Nå er jeg 35 og han fylte 41 igår.

Vi er hverandres bestevenner, vi er avhengig av hverandre og kan knapt puste uten den andre.

Han er dårlig på å kjøpe blomster, men hver kveld når vi legger oss varmer han dyna mi først.

Jeg prøver hver morgen og stå opp først så jeg kan lage frokost til ham, og vi ender noen ganger opp med å diskutere hvem som skal gjøre mest for hverandre så den andre skal ha det best mulig.

Vi er hissige begge to, og kan fly opp i sinne i to minutter, så klemmer vi og finner ut at dette var en dum ting å bli så sure for.

Jeg har kanskje ikke en perfekt mann- men jeg har den mannen som er perfekt for meg.

Må bare legge til at han er faktisk min første kjæreste, og den eneste jeg har hatt sex med.

Endret 22. april 2014 av MarianneE

[AnonymBruker]

Så koselig å lese at det er noen som får det til 😊 Det må være en fantastisk følelse å være så trygg og samtidig elske en person så høyt.

Anonymous poster hash: ae014...d48

[Babi]

Vi møttes i 2003. Jeg var 17, han var i starten av 20-årene. Han var kamerat med kameraten til ei venninne av meg. Kjærlighet ved første blikk der Men jeg var skeptisk på grunn av hans noe utagerende livsstil. Han prøvde og prøvde å nærme seg meg mens jeg bare skøv han unna. Jeg hadde følelser for han men klarte å trykke dem ned og fortrenge. Vårt siste møte før vi mistet kontakten 3 år senere, husker jeg ikke. Heller ikke mye av tiden fra vi var venner.

Vi møttes igjen nå i desember da vår felles venninne fant han på Facebook og ønsket å gjenoppta kontakten. Da spurte han etter meg Hun spurte meg om lov til å gi han nr mitt. Jeg ble helt paff - etter så mange år husket han meg Så begynte jeg og han å prate på sms. Han hadde forandret seg totalt og endret livsstilen. Jeg så hvor like vi egentlig var. Det var full klaff med en gang - og begge visste at vi hører sammen. Da vi møttes ble vi enda mer sikker på det. Fire dager etter var vi forlovet, og kort tid etter flyttet jeg inn hos ham og nå leier vi egen leilighet 4 måneder sammen, lykkelig sammen og gleder oss til bryllupet

Endret 22. april 2014 av Babi