På vegne av min beste venn.(langt)

[AnonymBruker]

Min aller beste venn sliter utrolig mye. Han sliter med sin mor, og sliter med ansvarsfølelsen han får pga hun krever så mye, og de andre søsknene bor langt unna. Jeg kaller han Rolf, og hun Unni.

Jeg har fått inntrykk av at det er noe som virkelig ikke stemmer her, dette ble bare forsterket da en av søstrene hans fortalte at hun ikke lengre snakker med Unni, nettopp fordi hun rett og slett ødelegger livene deres(og har gjort det siden de var små). Unni fikk den første av tre barn da hun var femten, og fikk de to andre tett etter hverandre. Hun er ikke direkte slem, men hun er en hypokonder uten like. Hun lider av en kronisk sykdom(som kan forbedres av trening og fysisk aktivitet), men det virker som om hun ønsker å ha alle sykdommer som over hodet mulig, for sympatien sin del. Jeg føler at det har skjedd noe i barndommen med denne Unni og Rolf, for det er noe som skurrer så vanvittig. I tiden under skilsmissen mellom Unni og faren til Rolf var det mye kaos, hun påsto at ene datteren og faren hadde mishandlet henne. Dette tror jeg ikke litt på en gang. Oppmerksomhetssyk kaller jeg det. Her viste ikke Rolf stakkars hva han skulle gjøre, og ble flyttet sammen med Unni til en leilighet(Rolf var vel kanskje 15(?). Alle "barna" sier de ikke husker noe av barndommen, og bare det er et lite rødt flagg for min del.

Vi var myyye på besøk der før, men en blir så lei. Det eneste Unni prater om er seg selv, og hvor fælt hun har det. Hun jobber ikke, trener ikke, er skjeldent ute. Hun sitter kun ikke å ser på tv, røyker og drikker brus. Også lurer hun på hvorfor hun er så dårlig! Hun tar også masse piller. MASSE. Her snakker vi om det hun får tak i, kjøper nå pakke paracet ihvertfall annenhver dag(oftere noen ganger), samt at hun også knasker de hun får på resept i tide og utide(Der i blant mye paralgin forte og diverse andre sterke saker).

Jeg tviler ikke på at hun har vondt av sykdommen, det er ikke det. Det som plager meg er at hun nekter å gjøre noe for å få det bedre. I begynnelsen hadde jeg så mye sympati at det nesten rant over for meg, så jeg forhørte meg med andre som også lider av det samme. De både jobber, trener og har barn/dyr, og sliter ikke på langt nær så mye som hun gjør. Nettopp fordi de holder seg aktive. Vi har prøvd å få henne med på turer med hundene, trening og bare lufteturer så hun slipper å sitte i sin egen røykos hele dagen, men det nytter ikke. Ingen vilje til å bli bedre.

Hun orker ikke å gå noen plasser, så derfor blir kompisen min brukt som privatsjåfør, der spiller hun på samvittigheten hans så langt det lar seg gjøre, til han rett og slett ikke gidder maset mer. Hun maser fra han er ferdig på jobb, til langt ut på natt. Det vises at det sliter på Rolf. Hun låner også penger kontinuerlig, da hun kun får støtte fra NAV.

Ved en anledning sendte hun melding på kvelden, og mer eller mindre sa at hun ble å ta livet av seg, og det var hans feil. Da ble jeg så sinna at jeg rett og slett ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg, og siden da har jeg ikke hatt noen særlig samtale med henne, ei heller bryr jeg meg stort. Sier hun hopp, så hopper han til slutt, pga hun ikke gir seg med maset og kun spiller på samvittighet.

Hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke dette tullet mer, det er til å bli gal av. Det er kanskje verdt å nevne at det er MYE sykdom innad familien. Der i blant lider noen av nære familiemedlemmer av Schizofreni og personlighetsforstyrrelser, samt at det er mye "meg, meg, meg" blant hunkjønnene.

Ble langt dette, men trenger litt utenforstående meninger...... Blir sikker å komme flere tilleggsopplysninger etterhvert, vanskelig å huske alt.

Anonymous poster hash: 804c3...7b9

[Gjest Malanthor]

Vel. Hva skal jeg si annet enn stakkars Rolf?

Du kan jo prøve og sette deg ned og ha en lengre alvorsprat angående den forferdelige røya med han. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av det, men visse bånd er ikke så lett og bryte selv om det eksisterer mange gode grunner.

Er bra du bryr deg ihvertfall.