Etter 4 år sammen - er dette bare vennskap?

[student_90]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, der cirka halvparten av tiden har vært avstandsforhold. Vi ser hverandre cirka en gang i måneden, om ikke sjeldnere. Dette har egentlig fungert bra, helt til den siste tiden. Usikker på om forholdet vårt har gått over til å bare være vennskap, da jeg er usikker på om følelsene ikke er der lengre. Men jeg spør meg selv om det er naturlig etter to år med avstandsforhold, og at ting vil bli bedre og mer stabilt når vi får vi egentlig skal flytte sammen til sommeren.

Dette er en fantastisk bra mann. Behandler meg kjempefint, godt likt av alle, kjemien vår er bra, krangler så og si aldri, vi stoler på hverandre helt, og snakker om alt sammen.. Men jeg merker jeg savner noe mer. Jeg savner forelskelse(ikke nødvendigvis den nyforelskelsen, men hverdagsforelskelsen), og eventuelt en ny start for meg selv.

Jeg merker at hvis jeg er på besøk hos han, så går ting veldig bra, for der er det bare han jeg kjenner. Men hvis han er på besøk på hjemplassen min, føler jeg at jeg må skille mitt liv uten han og mitt liv med han, da jeg er så vane med å leve det livet alene. Jeg takler det ganske dårlig...

Det siste året har jeg hatt problemet med bekkenmuskulaturen, slik at jeg kan ikke ha sex. Dette er noe jeg jobber med, og vi har egentlig også taklet det fint. Men dette kan jo være en grunn til at vi har sklidd litt fra hverandre. Blitt mer venner, ift kjærester..

Jeg vet at det er typisk jenter å lengte etter det vi ikke har, framfor å fokusere på det vi har. Det er mulig jeg er en negativ kjerring som overreagerer på mye, siden det er mange valg å ta når studielivet er over. Men likevel føler jeg at følelsene har endret seg, men det vil kanskje være dumt å "gi opp" før man faktisk har prøvd samboerlivet sammen? "Det er bedre å angre på noe man har gjort, framfor noe man ikke har gjort"; eller? Noen som har noen lignende erfaringer, da man plutselig skal ta flere valg som påvirker framtiden?

Jeg sa til kjæresten min at jeg trengte litt tid for å tenke, men jeg tror ikke jeg klarer å ta et "drastisk" valg.

[AnonymBruker]

Samboerskap er ikke noe man gir "en sjanse", det er en stor beslutning. Det er vanskelig og upraktisk å flytte fra hverandre når det er gjort og nettopp derfor blir mange i forhold som ikke går fremover fordi tiden bare går.

Du må bli sikker på at dette er riktig og at dette er en fremtidig ektemann for at du skal kunne ta en slik beslutning. Uten sex er selvsagt et forhold mer vennskapelig.

Du er 23 ser det ut til og hatt denne typen siden du var 19. Du har noe å tenke på her - man ender sjelden opp med tenåringsforelskelsen og du burde tenke over hvorvidt dette er det rette.

Anonymous poster hash: 913eb...d62

[AnonymBruker]

Samboerskap er ikke noe man gir "en sjanse", det er en stor beslutning. Det er vanskelig og upraktisk å flytte fra hverandre når det er gjort og nettopp derfor blir mange i forhold som ikke går fremover fordi tiden bare går.

Du må bli sikker på at dette er riktig og at dette er en fremtidig ektemann for at du skal kunne ta en slik beslutning. Uten sex er selvsagt et forhold mer vennskapelig.

Du er 23 ser det ut til og hatt denne typen siden du var 19. Du har noe å tenke på her - man ender sjelden opp med tenåringsforelskelsen og du burde tenke over hvorvidt dette er det rette.

Anonymous poster hash: 913eb...d62

Jeg er enig i at dette virker som en tenåringsforelskelse som sjelden varer, og jeg tror også at dette ikke er mannen TS skal bli gammel sammen med. Jeg er ikke enig i at det å bo sammen trenger å være så drastisk. Det er litt hva man gjør det til. Dere kan gjerne prøve å bo sammen en stund og se hva som skjer. Så lenge det er lagt opp til at det er enkelt å komme seg ut (f.eks. den ene flytter inn hos den andre), så er det ikke så drastisk.

Anonymous poster hash: df3ac...e25