Redd hun skal ta livet sitt

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen råd i forhold til hva jeg skal gjøre. Min mor er psykisk syk og for to år siden prøvde hun å ta livet sitt. Hun har medisiner hun må gå på resten av livet men av og til lar hun være og ta disse og da blir hun veldig deprimert. Den siste tiden har jeg en mistanke om at hun har sluttet å ta medisinene sine, da hun bare ligger å gråter hele dagene og når folk kommer på besøk til henne må jeg lyve å si hun ikke er der for hun har det så vondt. Jeg er redd for at hun skal prøve å ta livet sitt igjen og lurer på hva jeg skal gjøre?

Hun har lovet meg at hun aldri kommer til å gjøre dette igjen men det er vanskelig å tro på når hun er sånn som dette. Jeg har også mindre søsken som gråter å lurer på hvorfor hun ikke har det bra, og det er slitsomt å måtte forklare de ting som jeg egentlig ikke skulle måtte. I tillegg har jeg ofte mareritt om at hun prøver å ta livet sitt, å jeg føler selv at jeg aldri vil ha barn for jeg er redd for å bli sånn som hun ettersom sykdommen hun har er arvelig. Noen råd til hva jeg kan eller bør gjøre? Har mange å snakke med men greier ikke snakke med noen om dette for jeg føler det er dårlig gjort ovenfor henne.

Anonymous poster hash: da192...61f

[AnonymBruker]

Barnevernet

Anonymous poster hash: 0ee43...239

[AnonymBruker]

Har vært i barnevernet siden hun ble syk og de er fult klar over at hun er det men er ikke så mye hjelp i dem.

Anonymous poster hash: da192...61f

[embla1807]

Snakk med henne om hva hun tenker om å begynne å gå til en psykolog? Eller så finnes det jo rehabiliteringssentre for mennesker med psykiske plager.. Men det er kanskje ikke så lett å få henne med på dette frivillig, vil jeg tro? Jeg syntes du burde snakke med noen andre voksne i familien, onkler, tanter, faren din eller lignende.

[embla1807]

Hvis hun har en sykdom som du sier, bør det finnes noen andre alternativer hvis medisinene ikke funker optimalt.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Medisinene funker, er bare at hun slutter å ta dem selv om dette er medisiner hun må ta resten av livet. Har ikke så mye familie å snakke med dette om og kan ikke fortelle det til venner for er veldig redd hva konsekvenser det får for hun om folk vet dette.

Anonymous poster hash: da192...61f

[embla1807]

Jeg skjønner, uff. Kan ikke være lett dette her. Minner meg veldig om svigermoren min utifra det du skriver, hun nekter hjelp.. Så er ikke så lett å gjøre noe med det.. Håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Nei er ikke lett, men får håpe det ordner seg ja. Takk for svar vertfall

Anonymous poster hash: da192...61f

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen råd i forhold til hva jeg skal gjøre. Min mor er psykisk syk og for to år siden prøvde hun å ta livet sitt. Hun har medisiner hun må gå på resten av livet men av og til lar hun være og ta disse og da blir hun veldig deprimert. Den siste tiden har jeg en mistanke om at hun har sluttet å ta medisinene sine, da hun bare ligger å gråter hele dagene og når folk kommer på besøk til henne må jeg lyve å si hun ikke er der for hun har det så vondt. Jeg er redd for at hun skal prøve å ta livet sitt igjen og lurer på hva jeg skal gjøre?

Hun har lovet meg at hun aldri kommer til å gjøre dette igjen men det er vanskelig å tro på når hun er sånn som dette. Jeg har også mindre søsken som gråter å lurer på hvorfor hun ikke har det bra, og det er slitsomt å måtte forklare de ting som jeg egentlig ikke skulle måtte. I tillegg har jeg ofte mareritt om at hun prøver å ta livet sitt, å jeg føler selv at jeg aldri vil ha barn for jeg er redd for å bli sånn som hun ettersom sykdommen hun har er arvelig. Noen råd til hva jeg kan eller bør gjøre? Har mange å snakke med men greier ikke snakke med noen om dette for jeg føler det er dårlig gjort ovenfor henne.

Anonymous poster hash: da192...61f

Hvor gammel er du, kjæres deg? Har moren din noen diagnose og går hun i behandling utenom at hun tar medisiner? Har det vært en skilsmisse, dødsfall, jobbkonflikter, familiekonflikter eller andre vanskelige ting i livet de siste årene for moren din, som kan forklare utløsingen av depresjonen og selvmordsforsøket?

Jeg kan trøste deg med at selv om enkelte typer depressive lidelser har en viss biologisk arvelighet, så er det likevel større sannsynlighet for å ikke arve dette. Og svært mange mennesker kan få midlertidige tunge depressive perioder grunnet vanskelige hendelser, men legger dette senere bak seg som et vondt minne.

Dersom du er redd for å få det samme, så kan du undersøke hvorvidt du er genetisk mer sårbar for depresjon enn gjennomsnittet ved å ta en gentest. Og dine barn vil ikke ha større risiko enn andre for å få en alvorlig depresjon, dersom du selv ikke utvikler dette.

Men du og dine søsken skal uansett ikke måtte gå og bekymre dere om dette, kjære deg...! Kontakt noen du kan snakke med som kan veilede deg videre, og forsøk å overtale din mor til å dra til legen sammen med deg eller et annet familiemedlem. Er det svært alvorlig så finnes det noe som heter psykiatrisk ambulerende team i de fleste kommuner som kan søkes opp, og som kan foreta hjemmebesøk hos din mor og gjøre en vurdering.

Ønsker dere all lykke til .

Du kan ringe:

LPPs rådgivningstelefon for pårørende: 22 49 19 22 LPPs rådgivningstelefon for pårørende innen psykisk helse og rus tilbyr rådgivning om pårørendes rettigheter og behov, og om hjelpeapparatet.

www.piosenteret.no

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

Trenger du noen å snakke med? Noen som har tid til lytte,

noen som kan gi deg råd og informasjon? Hjelpetelefonen er

et døgnåpent tilbud.

Barn og unge som trenger noen å snakke med kan ringe til

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

eller sende en melding via nettsidene: www.korspahalsen.no

Anonymous poster hash: faa7b...030

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, kjæres deg? Har moren din noen diagnose og går hun i behandling utenom at hun tar medisiner? Har det vært en skilsmisse, dødsfall, jobbkonflikter, familiekonflikter eller andre vanskelige ting i livet de siste årene for moren din, som kan forklare utløsingen av depresjonen og selvmordsforsøket?

Jeg kan trøste deg med at selv om enkelte typer depressive lidelser har en viss biologisk arvelighet, så er det likevel større sannsynlighet for å ikke arve dette. Og svært mange mennesker kan få midlertidige tunge depressive perioder grunnet vanskelige hendelser, men legger dette senere bak seg som et vondt minne.

Dersom du er redd for å få det samme, så kan du undersøke hvorvidt du er genetisk mer sårbar for depresjon enn gjennomsnittet ved å ta en gentest. Og dine barn vil ikke ha større risiko enn andre for å få en alvorlig depresjon, dersom du selv ikke utvikler dette.

Men du og dine søsken skal uansett ikke måtte gå og bekymre dere om dette, kjære deg...! Kontakt noen du kan snakke med som kan veilede deg videre, og forsøk å overtale din mor til å dra til legen sammen med deg eller et annet familiemedlem. Er det svært alvorlig så finnes det noe som heter psykiatrisk ambulerende team i de fleste kommuner som kan søkes opp, og som kan foreta hjemmebesøk hos din mor og gjøre en vurdering.

Ønsker dere all lykke til .

Du kan ringe:

LPPs rådgivningstelefon for pårørende: 22 49 19 22 LPPs rådgivningstelefon for pårørende innen psykisk helse og rus tilbyr rådgivning om pårørendes rettigheter og behov, og om hjelpeapparatet.

www.piosenteret.no

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

Trenger du noen å snakke med? Noen som har tid til lytte,

noen som kan gi deg råd og informasjon? Hjelpetelefonen er

et døgnåpent tilbud.

Barn og unge som trenger noen å snakke med kan ringe til

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

eller sende en melding via nettsidene: www.korspahalsen.no

Anonymous poster hash: faa7b...030

Hvis noen av dere er mindreårige og moren deres er i så dårlig forfatning som du beskriver og i tillegg har et selvmordsforsøk bak seg, og dere ikke har en far i bildet eller andre nære som kan stille opp, så hadde jeg kontaktet barnevernet igjen om jeg var deg.

Anonymous poster hash: faa7b...030

[mie23]

Snakk med legen hennes.

[Hulderen]

Hvis du går på skole, så snakk med helsesøster. Hun skal kunne gi deg råd om hvor dere kan få hjelp.

[AnonymBruker]

Hadde hun tatt medisinene sine hvis noen kom og ga dem, eller måtte se hun tok dem? Tenker evt på hjemmesykepleie.

Anonymous poster hash: 4ed76...9ef

[AnonymBruker]

TS, du skriver at du har mange å snakke med, men du vil ikke det av hensyn til moren din. Hvis noen av dem du kan snakke med er voksne personer, synes jeg du skal snakke med dem umiddelbart. Din mor er veldig syk og trenger hjelp, og du og dine søsken trenger hjelp fra en voksen, hvis dere ikke har en far i bildet.

Du ringer også Mental Helses hjelpetelefon, som nevnes av AB over her. De har taushetsplikt og du kan snakke med dem om alt du tenker på og de kan vise deg veien videre. Ring dem umiddelbart. De er døgnåpne. Tlf: 116 123

Anonymous poster hash: 4fa57...f17

[AnonymBruker]

TS, ser du får bedre råd over her. Du må ikke bære dette alene, ta kontakt med enten helsesøster, lege eller barnevernet. Du skal ikke ha ansvaret for din mor. Det skulle vært omvendt.

Anonymous poster hash: 922f0...c2f

Endret 22. april 2014 av Alice i Eventyrland

[Norbertine]

Tråden er ryddet for råd som kan være skadelige.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

Hadde tilsvarende situasjon med min far da jeg var i tenårene. Vi bodde alene. Snakket med kontakten min i barneværnet om dette, han tok kontakt med legen og det ble ordnet slik at hjemmesykepleien kom hjem morgen og kveld for å gi han medisinene hans.

Men for å få hjelp så MÅ man prate med noen!

Lykke til videre og en stor klem fra en som har kjent på det samme!

Anonymous poster hash: 2113e...ab6