Liker ikke mamma....

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg er en jente på 22 år. Har flyttet hjemmefra og lever mitt eget liv, men nå i feriene tilbringer jeg de med min mor, søster og besteforeldre. Vi har en hytte sørover i landet hvor vi er store deler av feriene våre. Jeg elsker å tilbringe tiden min her, jeg har mange gode venner og besteforeldrene mine her, samt søsteren min som er veldig viktig for meg. I tillegg er dette stedet det eneste stedet jeg klarer å kalle hjemme.

Men jeg liker ikke mamma. Jeg liker ikke at mamma drikker så mye som hun gjør. Det eneste mamma snakker til meg om er om jeg kan gjøre ditt og gjøre datt. Ting jeg selvfølgelig skjønner at hun spør meg om, men det blir veldig sårt når det er det ENESTE hun sier til meg. Alle andre sitter rundt bordet og koser seg veldig og prater og ler, jeg blir sittende taus fordi det ikke "er plass" til meg også i samtalen.

Søsteren min er veldig pratsom og høylytt og tar stor plass, jeg har alltid falt bak hennes skygge. Dette har jeg ingen problemer med, vi ordner opp mellom oss fordi vi er geniunt gode venner, veldig nære og kan prate om alt.

Men mamma. Jeg liker ikke mamma. Hun drikker altfor mye, hun blir ekkel når hun er full. Jeg er 22 år og har sett mamma drita mange ganger, fra jeg var et lite barn, men i følge familien vår har hun ikke et alkoholproblem, hun bare er veldig glad i vin. Så på fredag begynte vi å drikke til lunsj. Og fortsatte. Visst var det en stor lunsj her i samfunnet som alle deltar i, men å sitte drita til middag er for meg uforståelig. Det ble selvfølgelig en krangel.. (Mamma endte opp med å skjelle meg ut og ta meg til side, si jeg burde skamme meg osv.) Jeg hverken startet eller avsluttet krangelen, den var mellom mamma og bestemor.

jeg drikker aldri med familien, og den siste tiden heller ikke med venner fordi jeg ikke liker personen jeg blir når jeg er ruset på alkohol. Jeg vil ikke bli som mamma.

I tillegg røyker alle inne. Jeg har nettopp sluttet å røyke (3 mnd siden) og synes at røyking lukter forferdelig vondt nå. De har heldigvis tatt litt hensyn, og lar meg sitte innerst ved bordet (!!!!!?!) så jeg ikke får så mye sigarettlukt på meg. De sier de er stolte av meg. Bak min rygg. Ikke til meg.

Nå er heldigvis ferien over for min del i dag og jeg reiser hjem. Men jeg skulle ønske at jeg klarte å omgås mamma over flere dager. Jeg liker henne ikke som person. Jeg syns hun gjør og har gjort så mye fælt. Tidligere har hun bla sagt at hun angrer på at hun fikk meg og søsteren min (sagt da hun var drita...). Jeg er så såret og jeg liker henne ikke pga hendelser som dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover. Jeg ønsker også å være en del av familien som har det hyggelig rundt bordet, men slik som det er nå klarer jeg ikke å se på mamma uten å bli irritert, lei meg, såret og sint. Hun har gjort så mye vondt mot meg, og allikevel kan hun lire av seg hvor drittunge JEG er og hvor vanskelig JEG er og at hun har vært en sååå flink mor osv osv.

Jeg føler meg som en 16-åring som fortsatt bor hjemme, forholdet mitt med mamma ødelegger masse i både livet mitt, selvfølelsen min og selvtilliten min. Jeg klarer bare ikke la være å bli lei meg. Jeg må dessverre omgås henne om jeg skal kunne reise ti ldet eneste stedet jeg klarer å kalle hjem.

Hva gjør jeg nå?

Hvordan kan dette bli bedre?

Hilsen

TS

Anonymous poster hash: b8010...e90

[Gjest Blomsterert]

Skjønner godt du er lei.

Moren din er problemet. Kan søsteren din forsøke å snakke med henne? Eller om dere to sammen snakker med henne?

Men for å være ærlig, så tror jeg ikke moren din endrer seg. Hun får jo også støtte i famimien på at hun ikke har et alkoholproblem. Det har hun så lenge hun ikke kan kontrollere inntaket, og også når hun sier tullete/sårende ting i fylla.

Du får kanskje holde deg litt unna, selv om jeg skjønner at det ikke er lett.

Spør de hvorfor du ikke vil komme, får du svare som sant er. At du ikke orker fulle folk fra lunsj, og syns det er utrivelig.

Så får det være litt opp til dem hva de gjør med det. Høres ikke hyggelig ut i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Kutt kontakten.

Anonymous poster hash: 3cd7e...e87

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så veldig mange som liker alkoholikere som skriker slemme ting om både personligheten og utssende deres.

Anonymous poster hash: 71e09...1b3

[Gjest Coolaid]

Hva gjør jeg nå?

Hvordan kan dette bli bedre?

Hilsen

TS

Anonymous poster hash: b8010...e90

Du kan starte med å sette ta ansvar for deg selv og relasjonen. Ta kontroll og ha et forhold til din mor på dine premisser. Altså at du avgjør hvor mye kontakt dere har, samt når og hvor. Da kan du velge å treffe henne i situasjoner hvor hun for eksempel ikke kan bruke alkohol eller være full.

En stor del av problemet ditt er at du vil at forholdet til din mor skal fungere hjemme hos henne, og over flere dager. Det er ikke lett akkurat nå, og kanskje kan det må bli sånn for alltid - i hvert fall helt til hun slutter å drikke.

Som nevnt tidligere. Ta kontroll over relasjonen og ha et forhold som du syns er ok. Husk at du ikke kan forandre andre mennesker, men du kan bestemme selv hvordan du forholder deg til dem.

Det er leit det du opplever.

[MissEi]

Ta en pause fra dem? Ikke reis til henne de neste feriene?

[AnonymBruker]

Hvis du virkelig har fått nok av dette så gjør du følgende:

holder deg strek, har troen på deg selv, ikke synes synd på deg selv, finner deg en kjæreste som du kan leve livet mitt. Du kan rett og slett ikke forandre moren din, men du kan forandre livet ditt. Finn deg en gutt som du kan ha det gøy med, så får moren din leve sitt eget liv.

Anonymous poster hash: 40818...85b

[AnonymBruker]

Min datter tok tyren ved hornene og sa til meg at hun ble utrygg når jeg drakk selv om jeg ikke alltid ble beruset. Det satte en støkk i meg og jeg har alltid senere spurt om det er greit om jeg tar ett eller to glass vin til maten. Det hun sa har gjort at jeg har holdt meg til høyst to, tre glass ved anledninger som julaften og familieselskaper.

Når det gjelder at din mor har sagt ting du føler eller vet er urett ville jeg konfrontert henne med når hun er edru.

Det er trist om du må kutte ut kontakt med familien, din far og søsken, men prøv å skap en bedre dialog med din mor på tomannshånd og si at det vil bli resultatet fordi du ofte har følt at hun har vært sårende mot deg og at det har preget din holdning til alkohol.

Anonymous poster hash: a6a18...b35

[Betasuppe]

Hva gjør jeg nå?

Hvordan kan dette bli bedre?

Hilsen

TS

Anonymous poster hash: b8010...e90

Du drar ikke dit mer, og forteller henne som det er. At du ikke liker hun. "verre" er det ikke.

Jeg forstår ikke at du gidder å være der, med en brautete søster, en slem og Harry mor og krangler oppå der.

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle svar hittil. Det har gått greiere i dag siden mamma var borte halve dagen, og jeg har hatt mange timer for meg selv. Under svarer jeg på noe som har kommet frem fra dere. Vit at jeg setter pris på alle innspill, men jeg må forklare litt også.

Skjønner godt du er lei.
Moren din er problemet. Kan søsteren din forsøke å snakke med henne? Eller om dere to sammen snakker med henne?
Men for å være ærlig, så tror jeg ikke moren din endrer seg. Hun får jo også støtte i famimien på at hun ikke har et alkoholproblem. Det har hun så lenge hun ikke kan kontrollere inntaket, og også når hun sier tullete/sårende ting i fylla.
Du får kanskje holde deg litt unna, selv om jeg skjønner at det ikke er lett.
Spør de hvorfor du ikke vil komme, får du svare som sant er. At du ikke orker fulle folk fra lunsj, og syns det er utrivelig.
Så får det være litt opp til dem hva de gjør med det. Høres ikke hyggelig ut i det hele tatt.

Vi har prøvd å prate med mamma sammen tidligere, det går aldri bra... Jeg vet at mamma aldri kommer til å forandre seg - dessverre. Jeg prøver å holde meg unna så mye som mulig, men jeg elsker denne plassen (her hvor besteforeldrene mine bor hvor vi er nå) og er avhengig av å være her for min egen del også(Dette er det eneste stedet jeg kan kalle hjem). Dessverre er mamma her også. Jeg prøver å holde meg på avstand, men da får jeg med en gang "hvorfor er du så sur a?"-slengt i trynet... Jeg er ikke sur, jeg er bare lei meg og trenger litt alenetid i løpet av et døgn... Det forstår dessverre ikke mamma.

Du kan starte med å sette ta ansvar for deg selv og relasjonen. Ta kontroll og ha et forhold til din mor på dine premisser. Altså at du avgjør hvor mye kontakt dere har, samt når og hvor. Da kan du velge å treffe henne i situasjoner hvor hun for eksempel ikke kan bruke alkohol eller være full.

En stor del av problemet ditt er at du vil at forholdet til din mor skal fungere hjemme hos henne, og over flere dager. Det er ikke lett akkurat nå, og kanskje kan det må bli sånn for alltid - i hvert fall helt til hun slutter å drikke.

Som nevnt tidligere. Ta kontroll over relasjonen og ha et forhold som du syns er ok. Husk at du ikke kan forandre andre mennesker, men du kan bestemme selv hvordan du forholder deg til dem.

Det er leit det du opplever.

Hjemme i dagliglivet har jeg minst mulig kontakt med mamma, så det er ikke så ille i hverdagen. Der kan jeg komme på middag en gang i blant og det er hyggelig, men aldri noe mer enn det. Jeg får dessverre ikke møtt henne i settinger uten alkohol, da hun kan drikke et glass vin til tirsdags-episoden på TV2 og hun drikker i ferier. Vi er ikke hjemme hos mamma nå, men hos mine besteforeldre. Det er ikke snakk om at hun ikke drikker om jeg feks ønsker at hun ikke skal gjøre det. Om jeg reagerer og spør om hun kan la være å drikke begynner hele familien bare å le og tulle med meg, for ingen har jo noen problemer.....

Jeg holder på med å forandre min relasjon til mamma. å slippe forventninger jeg har til henne, å lære å akseptere at hun ikke innfrir de. Jeg jobber med dette med psykologen min hjemme i byen, og har allerede kommet et stykke på vei, men jeg sliter litt (siden rom ikke ble bygget på en dag altså).

Du drar ikke dit mer, og forteller henne som det er. At du ikke liker hun. "verre" er det ikke.

Jeg forstår ikke at du gidder å være der, med en brautete søster, en slem og Harry mor og krangler oppå der.

Jeg drar hit fordi jeg elsker besteforeldrene mine og søsteren min. Søsteren min er min nærmeste person, selv om hun tar litt større plass i sosiale settinger. Jeg elsker denne plassen vi ferierer. Problemet mitt er mamma, ikke noe annet. Jeg kan ikke fortelle min egen mor at jeg ikke liker henne. Sånn fungerer ikke vår familie, om jeg sier noe sånt kommer alle til å gå i mot meg.

TIl slutt vil jeg si at mamma ikke er full hver dag hele tiden. Hun fungerer fint på jobb, feks. Det er i feriene hun drikker hver bidige kveld og gjerne fra klokken 17.00, sammen med min søster og besteforeldre (og andre venner som er her nede...) Mamma er snill også, hun lager påskeegg til meg og søsteren(selv om vi er 26 og 22...), hun lager middag med oss og vi får spise mat hun har handlet inn osv. Søsteren min faller mellom to stoler, fordi hun går godt overens med mamma, mens jeg ikke gjør det. De er gode venninner, men søss er fullstendig klar over at mamma ikke bare er snill og god, men hun klarer å omgå henne fordetom. Jeg klarer dessverre ikke det.

Det er ikke noe alternativ å kutte kontakten med min mor helt. Da kutter jeg også ut hjemplassen min og all familie på mammas side. Pappa forstår heldigvis meg, og passer på meg, men de er skilt og mamma hater at jeg er så mye med pappa. (Når jeg skriver dette føler jeg meg som en 16-åring med nyskilte foreldre... De ble skitl da jeg var 11...).

Jeg skulle bare ønske at mamma var en snill person som genuint brydde seg om barna sine, og ikke følte at vi var i veien eller håpløse drittunger. Jeg har ikke selvtillit lenger fordi mamma har kalt meg så mye stygt, jeg er veldig veldig veldig lei meg og forteller dette ikke til noen andre enn psykologen min (vel, unntatt her på KG da...). Prater litt med søsteren min om det, men unngår det som regel på ferie fordi jeg ikke ønsker å lage noe store krangler....

jeg ELSKER plassen jeg kaller hjem, jeg elsker besteforeldrene mine og søsteren min og alle de andre vennene jeg har her nede. Men mamma ødelegger alt hele tiden, og jeg føler meg så hjelpesløs når hun er i nærheten. Jeg lar henne dessverre fortsette å ha makt over meg og følelsene mine, selv om jeg prøver å lære meg at hun ikke skal få det. Det er kanskje akkurat der jeg trenger litt tips og råd; hvordan jeg kan lære meg å leve "under samme tak" i et par dager uten å la det gå innpå meg, om dere skjønner?

Oi, nå ble det langt igjen....

Jeg får ikke forandret mamma, men jeg får forandret min relasjon til henne. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Anonymous poster hash: b8010...e90

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i ting du forteller her. Det jeg har lært er det samme som andre sier over her og som du selv sier: at man ikke får forandret noen men at man kan forandre sine egne forventninger til denne personen. Det er veldig vondt og sårt når ens egen mor ikke respekterer deg og forstår hva hun gjør mot deg. Jeg skjønner godt at du sliter med selvtillit med mer. Det tar tid å komme over skuffelse og ting som sårer. Etterhvert vil du få ditt eget liv og du vil kunne klare å føre et liv slik du selv ønsker.Det handler i lengden om å være forberedt på hvordan det vil være når dere ses, og ikke ta ting personlig (dette tar tid). Husk at du trenger ikke se henne mer enn du selv vil, noen ganger må du kanskje ofre det å besøke hjemstedet for å bevare din egen selvfølelse. Det hele handler om å finne ut av hva som fungerer for deg og ikke, og det vil ta tid. Det er ikke gjort i en hånd-vending. Og noen ganger vil det kanskje føle som om du ikke klarer mer. Men du sier du er 22 år og det er en bragd å ha kommet frem til de konklusjonene du har gjort i så ung alder. Du må ta deg selv på alvor, og ikke føl at du må gi noe som helst av deg selv til noen som ikke ser deg eller respekterer deg, selv om det er din egen mor. Det har tatt meg mange år å forstå at selv om mine foreldre er mine foreldre vil det ikke si at det er de som nødvendigvis egner seg best til å være en del av mitt liv. Det har vært utrolig tungt å innse dette, nettopp fordi jeg trodde disse var de som skulle gi meg trygghet og støtte meg i livet. Å distansere seg og omgi seg med positive mennesker som forstår deg er det beste du kan gjøre. Det er kjempefint at du går til psykolog, det viser til at du er en super-sterk og fornuftig jente!!!

Anonymous poster hash: 032e5...aad

[Gjest Malanthor]

Det er jo fint mulig at hun ikke er likanes person. Verden er full av mennesker som ikke er noe og spare på, er vel ikke umulig at moren din er en slik en.

Jeg kan ikke fordra alkoholiserte foreldre selv. De burde faan ta meg aldri satt barn til verden hvis de ikke klarer og kontrollere seg i forhold til alkoholen. Men altså i ditt tilfelle er det jo bra ellers hadde du ikke sittet her.

Du kan først snakke med søsteren din, så kan dere i felleskap snakke med moren din. Hvis det ikke fungerer har du alltids muligheten til og bryte tvert med henne senere.

[Betasuppe]

TS her.

Jeg drar hit fordi jeg elsker besteforeldrene mine og søsteren min. Søsteren min er min nærmeste person, selv om hun tar litt større plass i sosiale settinger. Jeg elsker denne plassen vi ferierer. Problemet mitt er mamma, ikke noe annet. Jeg kan ikke fortelle min egen mor at jeg ikke liker henne. Sånn fungerer ikke vår familie, om jeg sier noe sånt kommer alle til å gå i mot meg.

Anonymous poster hash: b8010...e90

Jeg synes du fortsatt skal la være å møte opp der... Du kan vel møte bestemoren din uten å ha moren din i nærheten? Feks. besøke henne på egenhånd?

Det er en ærlig sak å si at du ikke liker moren din når hun er full... Det kan du lett si.

Og hvis alle kommer til å gå i mot deg pga noe slikt, så er de kanskje ikke så fantastiske personer som du mener de er.

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg er en jente på 22 år. Har flyttet hjemmefra og lever mitt eget liv, men nå i feriene tilbringer jeg de med min mor, søster og besteforeldre. Vi har en hytte sørover i landet hvor vi er store deler av feriene våre. Jeg elsker å tilbringe tiden min her, jeg har mange gode venner og besteforeldrene mine her, samt søsteren min som er veldig viktig for meg. I tillegg er dette stedet det eneste stedet jeg klarer å kalle hjemme.

Men jeg liker ikke mamma. Jeg liker ikke at mamma drikker så mye som hun gjør. Det eneste mamma snakker til meg om er om jeg kan gjøre ditt og gjøre datt. Ting jeg selvfølgelig skjønner at hun spør meg om, men det blir veldig sårt når det er det ENESTE hun sier til meg. Alle andre sitter rundt bordet og koser seg veldig og prater og ler, jeg blir sittende taus fordi det ikke "er plass" til meg også i samtalen.

Søsteren min er veldig pratsom og høylytt og tar stor plass, jeg har alltid falt bak hennes skygge. Dette har jeg ingen problemer med, vi ordner opp mellom oss fordi vi er geniunt gode venner, veldig nære og kan prate om alt.

Men mamma. Jeg liker ikke mamma. Hun drikker altfor mye, hun blir ekkel når hun er full. Jeg er 22 år og har sett mamma drita mange ganger, fra jeg var et lite barn, men i følge familien vår har hun ikke et alkoholproblem, hun bare er veldig glad i vin. Så på fredag begynte vi å drikke til lunsj. Og fortsatte. Visst var det en stor lunsj her i samfunnet som alle deltar i, men å sitte drita til middag er for meg uforståelig. Det ble selvfølgelig en krangel.. (Mamma endte opp med å skjelle meg ut og ta meg til side, si jeg burde skamme meg osv.) Jeg hverken startet eller avsluttet krangelen, den var mellom mamma og bestemor.

jeg drikker aldri med familien, og den siste tiden heller ikke med venner fordi jeg ikke liker personen jeg blir når jeg er ruset på alkohol. Jeg vil ikke bli som mamma.

I tillegg røyker alle inne. Jeg har nettopp sluttet å røyke (3 mnd siden) og synes at røyking lukter forferdelig vondt nå. De har heldigvis tatt litt hensyn, og lar meg sitte innerst ved bordet (!!!!!?!) så jeg ikke får så mye sigarettlukt på meg. De sier de er stolte av meg. Bak min rygg. Ikke til meg.

Nå er heldigvis ferien over for min del i dag og jeg reiser hjem. Men jeg skulle ønske at jeg klarte å omgås mamma over flere dager. Jeg liker henne ikke som person. Jeg syns hun gjør og har gjort så mye fælt. Tidligere har hun bla sagt at hun angrer på at hun fikk meg og søsteren min (sagt da hun var drita...). Jeg er så såret og jeg liker henne ikke pga hendelser som dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover. Jeg ønsker også å være en del av familien som har det hyggelig rundt bordet, men slik som det er nå klarer jeg ikke å se på mamma uten å bli irritert, lei meg, såret og sint. Hun har gjort så mye vondt mot meg, og allikevel kan hun lire av seg hvor drittunge JEG er og hvor vanskelig JEG er og at hun har vært en sååå flink mor osv osv.

Jeg føler meg som en 16-åring som fortsatt bor hjemme, forholdet mitt med mamma ødelegger masse i både livet mitt, selvfølelsen min og selvtilliten min. Jeg klarer bare ikke la være å bli lei meg. Jeg må dessverre omgås henne om jeg skal kunne reise ti ldet eneste stedet jeg klarer å kalle hjem.

Hva gjør jeg nå?

Hvordan kan dette bli bedre?

Hilsen

TS

Anonymous poster hash: b8010...e90

Jeg kan trøste deg med at du absolutt ikke er den med problemer her TS.

Du har nok dessverre en dysfunksjonell familie, og mange som dekker over din mors alkoholproblemer selv om de har sett det.

Kan og din søster overtale din mor til å skaffe hjelp tror du- gi henne brosjyrer om dette osv? Og kan dere få flere med på denne tanken?

Anonymous poster hash: 2d60f...da4

[AnonymBruker]

Hei igjen, TS her. Takk igjen for tilbakemeldinger. Jeg skal se på det nærmere i kveld når jeg har kommet meg hjem til leiligheten igjen.

Jeg synes du fortsatt skal la være å møte opp der... Du kan vel møte bestemoren din uten å ha moren din i nærheten? Feks. besøke henne på egenhånd?

Det er en ærlig sak å si at du ikke liker moren din når hun er full... Det kan du lett si.

Og hvis alle kommer til å gå i mot deg pga noe slikt, så er de kanskje ikke så fantastiske personer som du mener de er.

Bestemoren min bor her, og mamma er her som regel i helgene, jeg har ikke mulighet til å dra hit utenom helger og ferier pga jobb og studier.... Bestemor har ikke anledning til å farte inn til byen heller, så det er kun i ferier jeg ser henne, og da med mor på slep...

Jeg tør ikke si til mamma at jeg syns det er ubehagelig at hun er full. Hun begynner bare å le og si at "det får jeg da tåle", jeg er jo tross alt voksen og det er jo ikke noe farlig..

Jeg kan trøste deg med at du absolutt ikke er den med problemer her TS.

Du har nok dessverre en dysfunksjonell familie, og mange som dekker over din mors alkoholproblemer selv om de har sett det.
Kan og din søster overtale din mor til å skaffe hjelp tror du- gi henne brosjyrer om dette osv? Og kan dere få flere med på denne tanken?

Anonymous poster hash: 2d60f...da4

Jeg er klar over at familien min er dysfunksjonell. Jeg skulle inderlig ønske den ikke var det. Å gi brosjyrer til mamma er nok ikke effekt, for hun har jo ikke noe problem i følge henne selv. Og hun har det jo (utad) kjempebra, det er jo jeg som har problemet (i følge henne...).

Så jeg stanger rett og slett huet litt i veggen. Var deilig å få luftet ut på KG. Jeg skal vurdere å ta det opp med mamma, men jeg vet at det blir totalt kaos igjen. Jeg gruer meg allerede til sommeren fordi det blir krangler og mas og dritt og hele pakka... Uff, jeg vil så gjerne at vi skal kunne ha det hyggelig...! Alle sammen. Det ER jo hyggelig når hun ikke er full og når vi ikke krangler - jeg vil jo gjerne at det skal fungere mellom oss alle sammen....

Uff nei nå skal jeg sette meg i bilen med henne, blir interessante timer hjem til byen igjen (og hun har selvfølgelig IKKE drukket, da hadde jeg jo aldri satt meg inn i bilen med henne. Hun er ikke så gæern).

Anonymous poster hash: b8010...e90

[Betasuppe]

Bestemoren min bor her, og mamma er her som regel i helgene, jeg har ikke mulighet til å dra hit utenom helger og ferier pga jobb og studier.... Bestemor har ikke anledning til å farte inn til byen heller, så det er kun i ferier jeg ser henne, og da med mor på slep...

Jeg tør ikke si til mamma at jeg syns det er ubehagelig at hun er full. Hun begynner bare å le og si at "det får jeg da tåle", jeg er jo tross alt voksen og det er jo ikke noe farlig..

Anonymous poster hash: b8010...e90

Hvis bestemoren din er glad i deg, og henne ikke minst, så burde hun ta et alvorsord med moren din da... Er ikke bestemoren din moren til moren din?

Anyways, den eneste måten å gjøre dette på er å kutte / minimere kontakten med moren din. Du liker henne ikke, og hun har ikke respekt for dine følelser. Hun er nok en narsissist. Jeg skjønner ikke at du gidder. Blod er ikke alltid tykkere enn vann for å si det sånn. Ville du ikke funnet mer glede i å møte / skaffe venner?

[miaw]

Min datter tok tyren ved hornene og sa til meg at hun ble utrygg når jeg drakk selv om jeg ikke alltid ble beruset. Det satte en støkk i meg og jeg har alltid senere spurt om det er greit om jeg tar ett eller to glass vin til maten. Det hun sa har gjort at jeg har holdt meg til høyst to, tre glass ved anledninger som julaften og familieselskaper.

Når det gjelder at din mor har sagt ting du føler eller vet er urett ville jeg konfrontert henne med når hun er edru.

Det er trist om du må kutte ut kontakt med familien, din far og søsken, men prøv å skap en bedre dialog med din mor på tomannshånd og si at det vil bli resultatet fordi du ofte har følt at hun har vært sårende mot deg og at det har preget din holdning til alkohol.

Anonymous poster hash: a6a18...b35

Det datteren din gjorde her synes jeg hørtes bra ut. Hva om du gjør det samme TS? Si det rett ut at dersom hun skal drikke seg full så vil ikke du være tilstede. Selv om du kanskje ikke liker moren din ellers, så blir det kanskje lettere å omgås henne når hun er edru? Kanskje dere klarer å inngå et kompromiss, at du kan tilbringe begrenset tid med moren din dersom hun ikke blir full.

[AnonymBruker]

Ojda! Nå lurer jeg på om du har samme mammaen som jeg har, bare at min er hakket verre...

Anonymous poster hash: 210d3...c69