Skape ny identitet som voksen

[AnonymBruker]

Idag innså jeg at jeg må endre store deler av atferden og personligheten min.

Jeg har alltid vært noe sosialt utilpass og lite tilpasningsdyktig i ulike miljøer, og har derfor feilet ofte sosialt gjennom hele livet. Det har sakte men sikkert ført til at jeg har blitt en person jeg ikke kan fordra. Jeg har blitt en av disse kvinnene som virker søt og snill på overflaten for folk flest - men som kan lire av meg slemme, bitre og giftige kommentarer om andre mennesker. Jeg har sagt så mye ufattelig stygt om familien min, vennene mine og kollegaene mine. Jeg har gitt dem skylden for så mye som egentlig var min egen feil. I tillegg har jeg vært så dum at jeg har delt altfor mye personlig om meg selv og mitt privatliv til menneskene jeg jobber og omgås med. Informasjon som egentlig ikke angår andre enn meg selv og mine nærmeste.

Nå er det slik at jeg skal flytte vekk om noen måneder, men jeg vil så gjerne vise miljøet rundt meg en ny meg og gi dem et nytt inntrykk. Jeg ønsker også å være en helt annen person når jeg skal starte blankt på et nytt sted med nye mennesker senere. Men hvor skal man starte? Det er liksom så mange ting ved meg selv som jeg må endre på så kort tid.

Hvordan skaper man en helt ny identitet, som jeg faktisk må gjøre i mitt tilfelle? Hva slags egenskaper setter familie, venner og kollegaer pris på hos en ung kvinne?

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 249d2...5e5

[AnonymBruker]

Hva verdsetter du selv i livet? Hvilken egenskaper liker du ved dine venner, familie og nærmeste? Snillhet, godhet, ærlighet, omsorgsfull, ansvarsbevisst, trofast, jordnær.

Hvis du tenker deg godt om finner du svarene Det er aldri for sent. Lykke til

Anonymous poster hash: 64c98...77a

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 249d2...5e5

Begynnelsen av 20-årene.

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

[Kattugla]

Hva verdsetter du selv i livet? Hvilken egenskaper liker du ved dine venner, familie og nærmeste? Snillhet, godhet, ærlighet, omsorgsfull, ansvarsbevisst, trofast, jordnær.

Hvis du tenker deg godt om finner du svarene Det er aldri for sent. Lykke til

Anonymous poster hash: 64c98...77a

Enig. Tenk over hvordan vil du selv ønsker å bli behandlet av andre, det bør også gi deg en pekepinne i riktig retning

[Gjest Blomsterert]

Du må lære deg å si fra. Du kan begynne med de du føler deg tryggest på.

Du VIRKER snill og grei, men kritiserer andre og snakker nedsettende om de bak deres rygg. Det er ganske typisk for defensive mennesker,-eller unnvikende om du vil. Du har innsett problemet, og vil endre disse sidene ved deg. Den eneste løsningen er å stå mer opp for deg selv.

Jo mer du sier fra, jo mindre behov har du for å snakke stygt om noen.

Tenk på dette, for du ER jo ikke en som liker å være som du er nå.

Tror det blir bra med en ny start, men en ny identitet får du jo ikke. Du må bare jobbe med din passiv aggressive måte å være på.

[Gjest Coolaid]

Men hvor skal man starte? Det er liksom så mange ting ved meg selv som jeg må endre på så kort tid.

Hvordan skaper man en helt ny identitet, som jeg faktisk må gjøre i mitt tilfelle? Hva slags egenskaper setter familie, venner og kollegaer pris på hos en ung kvinne?

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

Du kan starte med å tenke på hvilke standard du vil ha for deg selv i livet ditt. Hva som du mener er greit og hva som du mener ikke er greit. Sett litt krav til deg selv og si til deg selv at "dette er ikke noe jeg kan stå for" og motsatt.

Du skal heller ikke skape deg en helt ny identitet eller personlighet. Du er den du er. Det kan du ikke viske bort, men du kan fremheve de positive sidene hos deg selv, og ikke agere på de mer negative sidene hos deg selv. Jeg syns det virker litt skummelt om du prøver å utslette den du er, kanskje det bare er meg som misforstår.

Å forandre seg gjør man gjennom ¨å handle. Altså handling foran ord og tanker. Dersom du skal gå etter hva du tror andre vil at du skal oppfylle av egenskaper og kvaliteter er du inne på en vei som gjør deg ulykkelig. Start heller med å finne en egen rettesnor som jeg nevnte i sted. Stol på deg selv.

[MissEi]

Følg denne så tror jeg du er på god vei;)

Hva verdsetter du selv i livet? Hvilken egenskaper liker du ved dine venner, familie og nærmeste? Snillhet, godhet, ærlighet, omsorgsfull, ansvarsbevisst, trofast, jordnær.

Hvis du tenker deg godt om finner du svarene Det er aldri for sent. Lykke til

Anonymous poster hash: 64c98...77a

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å gi noen gode svar her. Jeg har selv totalforvandlet personligheten min av lignende grunner som deg, og det har vært en laaang vei og det har tatt lang tid (4 år) og jeg har fortsatt skritt igjen som må gås. Jeg tror du må bare fokusere på hva du er innerst inne samt hva du ønsker å være og jobbe deg til en mellomting.

Anonymous poster hash: 37b07...77b

[AnonymBruker]

Det at du har innsett dette selv sier meg at du egentlig ikke er noen slem person. Alle har vi våre ting. Ting som det tar tid å fikse på. Men du vil føle deg litt bedre for hver gang du lar vær å si noe stygt. Etterhvert som du føler deg bedre vil du også se at du får lyst til å si fine ting. Ikke vær kjip med deg selv hvis du faller i gamle vaner, det viktigste her i livet er ikke å prøve å være perfekt, men å prøve å finne tilbake til stien hver gang du mister den. Jeg trodde lenge jeg også måtte bli en helt annen, men det handler om å akseptere de kjipe sidene ved seg selv også. Alle er vi så mangt, heldigvis!

Anonymous poster hash: 999a4...eb1

[Knirke]

Jeg kjenner meg igjen i det du snakker om. Les denne boken: http://www.chimpparadox.co.uk/, Den vil gi deg en aha-opplevelse, det garanterer jeg.

[AnonymBruker]

Idag innså jeg at jeg må endre store deler av atferden og personligheten min.

Jeg har alltid vært noe sosialt utilpass og lite tilpasningsdyktig i ulike miljøer, og har derfor feilet ofte sosialt gjennom hele livet. Det har sakte men sikkert ført til at jeg har blitt en person jeg ikke kan fordra. Jeg har blitt en av disse kvinnene som virker søt og snill på overflaten for folk flest - men som kan lire av meg slemme, bitre og giftige kommentarer om andre mennesker. Jeg har sagt så mye ufattelig stygt om familien min, vennene mine og kollegaene mine. Jeg har gitt dem skylden for så mye som egentlig var min egen feil. I tillegg har jeg vært så dum at jeg har delt altfor mye personlig om meg selv og mitt privatliv til menneskene jeg jobber og omgås med. Informasjon som egentlig ikke angår andre enn meg selv og mine nærmeste.

Nå er det slik at jeg skal flytte vekk om noen måneder, men jeg vil så gjerne vise miljøet rundt meg en ny meg og gi dem et nytt inntrykk. Jeg ønsker også å være en helt annen person når jeg skal starte blankt på et nytt sted med nye mennesker senere. Men hvor skal man starte? Det er liksom så mange ting ved meg selv som jeg må endre på så kort tid.

Hvordan skaper man en helt ny identitet, som jeg faktisk må gjøre i mitt tilfelle? Hva slags egenskaper setter familie, venner og kollegaer pris på hos en ung kvinne?

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

Jeg tenker at du på ingen måte må tenke at du må forandre din grunnpersonlighet eller skape en ny identitet..! Du må rett og slett forsøke å være deg selv på ditt beste, en person du selv hadde ønsket å være venn med- men samtidig akseptere at du nok aldri vil bli ufeilbarlig eller perfekt som person- og innse at det er helt greit .

Å dele personlige ting om seg selv med venner og enkelte kolleger skal man kunne gjøre uten å måtte frykte at det benyttes negativt. Særlig i det sistnevnte tilfellet, så har kolleger en viss ulovfestet gjensidig lojalitetsplikt, og de i ledende stillinger taushetsplikt om personlige forhold hos ansatte.

Men jeg lurer litt på hva du egentlig har sagt om andre som du nå tenker at er giftig og stygt?

Og hva har du klandret andre for, som du nå innser at har vært din egen feil?

Det er naturligvis veldig bra dersom du har kommet til en slik erkjennelse dersom den faktisk stemmer, og ikke bare er et resultat av selvbebreidelse grunnet underliggende depresjon. Stemmer dette, så har du allerede kommet et stykke på vei ved å innse dette.

De du mener har opplevd sidene ved deg som du ikke er så stolt av, er det nok ikke så enkelt å gi et annet inntrykk i løpet av kort tid. Men ta tiden til hjelp, så vil de gradvis oppdage og se at du har vokst som person .

Anonymous poster hash: 52160...95d

[AnonymBruker]

TS igjen, fikk lyst til å oppdatere her.

Forandringen har dessverre ikke gått så bra som ønsket, og jeg har gjort mange tabber. Jeg har baksnakket andre og klandret dem for mine problemer, snakket stygt om min egen familie til andre kollegaer, og såret moren min gjentatte ganger. Vært slem mot min nærmeste venninne har jeg også. Kort oppsummert så er jeg ganske venneløs i disse dager, og mange av de jeg har jobbet sammen ønsker ikke kontakt med meg - de aksepterer ikke forespørslene mine på Facebook og vil ikke omgås meg.

Jeg har prøvd mange ganger å være vennligsinnet, og har i noen korte perioder vært flink til å la være å tale stygt om andre. Men ikke lenge nok.

Nå føler jeg meg utrolig rar og mislykket, og er redd for at det kanskje ikke er håp for meg? Jeg er 22 år og er fortsatt ikke i stand til å forandre meg selv og har til tross for å ha bodd og jobbet på flere steder og gått på flere skoler, aldri lyktes sosialt.

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

[AnonymBruker]

Idag innså jeg at jeg må endre store deler av atferden og personligheten min.

Jeg har alltid vært noe sosialt utilpass og lite tilpasningsdyktig i ulike miljøer, og har derfor feilet ofte sosialt gjennom hele livet. Det har sakte men sikkert ført til at jeg har blitt en person jeg ikke kan fordra. Jeg har blitt en av disse kvinnene som virker søt og snill på overflaten for folk flest - men som kan lire av meg slemme, bitre og giftige kommentarer om andre mennesker. Jeg har sagt så mye ufattelig stygt om familien min, vennene mine og kollegaene mine. Jeg har gitt dem skylden for så mye som egentlig var min egen feil. I tillegg har jeg vært så dum at jeg har delt altfor mye personlig om meg selv og mitt privatliv til menneskene jeg jobber og omgås med. Informasjon som egentlig ikke angår andre enn meg selv og mine nærmeste.

Nå er det slik at jeg skal flytte vekk om noen måneder, men jeg vil så gjerne vise miljøet rundt meg en ny meg og gi dem et nytt inntrykk. Jeg ønsker også å være en helt annen person når jeg skal starte blankt på et nytt sted med nye mennesker senere. Men hvor skal man starte? Det er liksom så mange ting ved meg selv som jeg må endre på så kort tid.

Hvordan skaper man en helt ny identitet, som jeg faktisk må gjøre i mitt tilfelle? Hva slags egenskaper setter familie, venner og kollegaer pris på hos en ung kvinne?

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

Det er lettere å forandre seg i et helt nytt miljø. Nå var ikke jeg som deg, men jeg var ei sjenert innadvent jente i barne og ungdomskole årene. Da jeg flyttet vekk for å gå skole så forandret jeg meg veldig. Ble sikrerer på meg selv, og ble litt mere utadvendt. Hadde jeg bodd på hjemplassen å gått skole hadde jeg nok sikkert slitt med å være den usikre, sjenrte jenta.

Så når du flytter og starter på nytt, så skal du se det blir lettere å forandre seg.

Anonymous poster hash: 1c259...b27

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver. Året jeg var 22 var det vanskligste i mitt liv. Jeg gikk gjennom et vanskelig brudd, mista mange venner og følte jeg måtte bygge opp livet mitt på nytt. Jeg var snill og vennlig utad men slet mye psykisk og baksnakka for mye. Nå har det gått fem år og jeg må fortsatt jobbe med endel ting hver dag. Hvem vil jeg egentlig være? Hadde jeg fått en ny sjanse, hvordan ville jeg levd da? Hva liker jeg best med de perdonene jeg ser opp til? Masse lykke til.

Anonymous poster hash: c1a93...af6

[AnonymBruker]

Det er lettere å forandre seg i et helt nytt miljø. Nå var ikke jeg som deg, men jeg var ei sjenert innadvent jente i barne og ungdomskole årene. Da jeg flyttet vekk for å gå skole så forandret jeg meg veldig. Ble sikrerer på meg selv, og ble litt mere utadvendt. Hadde jeg bodd på hjemplassen å gått skole hadde jeg nok sikkert slitt med å være den usikre, sjenrte jenta.

Så når du flytter og starter på nytt, så skal du se det blir lettere å forandre seg.

Anonymous poster hash: 1c259...b27

Leste ikke alle innlegga før jeg postet, og ser nå du sliter enda med å bli et bedre menneske..

Anonymous poster hash: 1c259...b27

[AnonymBruker]

TS her.

Det som er verst av alt er jo at jeg VET at jeg ikke skal si stygge ting eller utlevere meg selv for mye, men gjør det allikevel. Jeg må virke utrolig sosialt tilbakestående og gi inntrykk av å ha lite selvinnsikt, og uttrykker falsk glede over andres suksess. Men jeg misliker jo meg selv og mine feil så mye at det gjør vondt langt inni margen.

Og jeg er jo egentlig ganske sint og bitter fordi jeg føler at jeg mislykkes med alt i livet mitt; både sosialt, økonomisk, og akademisk.

Anonymous poster hash: 70db8...4f4

[AnonymBruker]

TS, dette innlegget var som om det skulle vært skrevet av meg selv. Jeg er også 22. Jeg sliter med mye, som gjør at jeg er slik, og det må gjøres noe med. Snart skal jeg til psykolog og så ta ett skritt av gangen. Mest av alt skulle jeg ønske at jeg hadde noen andre som var som meg, som jeg kunne prate med og forbedre meg sammen med. Men akk, det er jo ikke akkurat mange som vil omgås med meg, trist nok..

Anonymous poster hash: 3b4d5...48a

[Gjest brutal_mann]

Ok TS, dt første du må slutte med er å være sint på deg selv og klandre deg selv. Det gjør deg bare mer frustrert og holder deg i en negativ sirkel. Det andre du må gjøre er å oppsøke psykolog. Du har nok såpass mange og dype traumer at du vil trenge mye og lang hjelp for å få bearbeidet dem.

Det som er til en stor fordel for deg selv er at du er klar over dine egne problem og at du er villig til å løse dem. Det betyr at det er store muligheter for deg for å komme deg videre. Ellers så ville jeg nok vært åpen og ærlig om akkurat denne problemstillingen til dine nærmeste.

[Mrs Smith]

TS her.Det som er verst av alt er jo at jeg VET at jeg ikke skal si stygge ting eller utlevere meg selv for mye, men gjør det allikevel. Jeg må virke utrolig sosialt tilbakestående og gi inntrykk av å ha lite selvinnsikt, og uttrykker falsk glede over andres suksess. Men jeg misliker jo meg selv og mine feil så mye at det gjør vondt langt inni margen.Og jeg er jo egentlig ganske sint og bitter fordi jeg føler at jeg mislykkes med alt i livet mitt; både sosialt, økonomisk, og akademisk. Anonymous poster hash: 70db8...4f4

Jeg tror kanskje grunnen til at du snakker så mye stygt om andre er fordi du ikke liker deg selv. Har du noengang vært glad i deg selv? Endret 10. august 2014 av Mrs Smith