Vennepar med andre "interesser"

[AnonymBruker]

Hei!

JEg og min mann har et vennepar som vi har kjent i noen år, og som vi har et ganske tett forhold til. Er mye sammen, og koser oss sammen. Er alle sammen i 30-årene.

Samtidig har meg og min mann ganske andre interesser og preferanser enn dette andre paret. Vennene vil gjerne dra på kino og Peppes, mens jeg og mannen gjerne heller ville valgt teater og "skikkelig restaurant" (ikke svindyre greier, altså, vi har ganske lik økonomi). Når det er sagt, så har vennskapet gjort meg og min mann ganske mye åpnere. Vi kan godt kose oss på pizzarestaurant og slikt, og er positivt innstilt til å teste ut nye ting de har lyst til å ta oss med på/vise oss.

Problemet er bare at dette kun går én vei. Hvis vi foreslår noe de i utgangspunktet ikke har vært veldig glad i/aldri prøvd før, så blir vi bare møtt av negativitet og unnskyldninger. Man kan selvfølgelig ikke tvinge folk til noe de ikke vil, men jeg synes f.eks. ikke det er veldig urimelig at de kan prøve noe nytt også en gang i blant.

For noen uker siden var vi for eksempel hjemme hos dem. Jeg og venninna mi satt og skravlet i sofaen, mens mennene satt og så på tv og småpratet. Min mann foreslo forsiktig at de kunne bytte over til en serie han fulgte med på, som han trodde ville falle i smak hos mannen til vennina mi. Mannen til venninen min sa at "nja, jo, nei, går nå film x på kanal y nå da, så..." og prøvde å feie det vekk. Mannen min tok fjernkontrollen (var spøkefull og hyggelig hele tiden), og sa han var sikker på at han kom til å like serien. Endte med at det ble sutring over hvor dårlig det var i 30 minutter, før de byttet kanal...

Spesielt synes jeg det er litt trist på vegne av min mann. Når han andre velger en film, foreslår noe eller lignende, er min mann som oftest positiv, og lar være å vise negativitet eller lignende. Dette går sjelden andre veien.

I tillegg er de også ganske hjemmekjære. Selv om vi av og til går ut i lag (som nevnt overfor), er vi for det meste hjemme hos hverandre. Eller dvs. hos dem. Tror de har vært hos oss 3-4 ganger over 4-5 år... Og det har vi til en viss grad akseptert, for tror de er litt mer opptatt av "tryggheten" av sitt eget hjem enn oss. Men når vi da én gang i halvåret inviterer til middag, vinkveld eller lignende, og bare blir møtt med "Nei, altså, passer ikke helt, men dere kan jo komme hit dagen etter, da" og lignende, så blir jeg litt frustrert. Men vi har bitt det i oss og akseptert det, litt fordi min mann er litt, ja, typen som kan ha det kjekt i noen timer, og så får akutt behov for litt alenetid.

Håper ikke dette høres ut som sutring, men dette paret er nok våre nærmeste venner, og betyr mye for oss. Det jeg har nevnt nå er langt fra nok til å "slå opp" med dem, men jeg vet ikke helt om slike "dynamikker" er vanlige. Er det klaging og urimelig av meg/oss å forvente mer engasjement, positivitet og vilje til å prøve noen nye ting (som ikke langt på nær pusher noen grenser, spør du meg...)? Eller bør vi ta til takke med de vennene vi har, og enten akseptere dem eller ikke? Er som sagt glad i dem og setter pris tiden vår med dem, men føler at det hele tiden blir på deres premisser.

Anonymous poster hash: 08e71...d74

[AnonymBruker]

For meg virker det som om de egentlig ikke vil være med dere... Passer ikke i dag men kom til oss i morgen... JEG ville tatt hintet med en gang... De har vært hos dere 5 ganger på 5 år... Jada... Hva med å ta hintet?

Anonymous poster hash: b51aa...919

[AnonymBruker]

De koser nok sammen med dere, men dere er nok ikke så like, som du selv skriver ts Jeg hadde kanskje tatt opp litt av det du skriver her og snakket med dem. Tror det beste at de vet hva dere tenker. Det er snakk om ett venneFORHOLD, som i alle andre forhold er kommunikasjon veldig viktig.

Ta det opp med de, med en vennlig tone, så blir alt mye bedre skal du se

Anonymous poster hash: 98f71...f32

[Gjest Coolaid]

Hvorfor tviholde på et vennskap som ikke er likeverdig ? Selv om man har vært gode venner lenge kan man vokse fra hverandre. Kanskje forholdet må få nye forutsetninger ?

[TKP]

For meg virker det som om de egentlig ikke vil være med dere... Passer ikke i dag men kom til oss i morgen... JEG ville tatt hintet med en gang... De har vært hos dere 5 ganger på 5 år... Jada... Hva med å ta hintet?

Anonymous poster hash: b51aa...919

Joda, ser at det kan virke sånn utfra det jeg skrev. Men jeg føler vi har et gjensidig vennskap. De inviterer også oss til seg på eget initiativ, og virker alltid oppriktig glad for å møtes. Praten går lett, alle er i godt humør og alt sånt; er bare at vi som oftest er villige til å prøve ting de foreslår, mens de aldri, eller svært sjelden, kan prøve noe VI foreslår.

Jeg og den andre dama har også et ganske tett vennskap, føler jeg. Vi ringes som oftest minst én gang i uken, og skravler fort noe timer. Er ofte hun som ringer, og hun kan også invitere meg over på egenhånd, for litt "jentetid". Vil nok si at det var jeg som "startet" vennskapet en gang i tiden, ved at det var jeg som tok kontakt, initiativ og kom på besøk, men oppfatter det nå som at vi har et vennskap som begge parter setter pris på (både som enkeltpersoner og par).

Hadde skjønt poenget ditt om det var slik at de aldri ville komme til oss, aldri inviterte oss, og virket fullstendig uinteresserte når vi møttes. MEn slik er det ikke.

edit: Jeg er trådstarter, forresten. Tror jeg kom borti anonym-boksen når jeg postet første innlegg.

edit igjen: Til dere to etter første svar: Jo, jeg ser at det kanskje blir å tviholde på noe som ikke er optimalt. Men vi har ikke så veldig mange venner, og ikke noen som vi er så nære og trygge på som disse. At ting da ikke er perfekt, det kan vi leve med. Men jeg blir litt oppgitt over at vi prøver og prøver, mens de alltid skal ha ting slik de alltid har vært. Min mann mener at vi bare må akseptere at de er sånn, og enten "take it or leave it", mens jeg heller mer (som en av dere nevner) mot å prate med dem om det, evt. kun ta det opp mellom oss damene. MEn er litt redd for å støte dem, føler godt vi (hvertfall vi damene) kan åpne oss og snakke og om ting som er litt private og såre. Men om jeg konfronterer henne med noe litt mer direkte, som er litt ubehagelig, så når jeg sjelden frem. F.eks. løy (og det vet jeg) hun til meg for omlag 2 år siden, og når jeg konfrontere (og det var på en fin/rolig måte!) henne med det, så nektet hun plent (men istedenfor å bli sur, så var hun ekstra hyggelig i ukesvis etterpå..). Har lagt det bak meg, men blitt litt skeptisk for hvor "voksen" hun er i slike situasjoner.

Endret 19. april 2014 av TKP

[Gjest Jørild]

Noen er bare mer hjemmekjære, glad i pizza og trygge serier. Andre ikke. Du må nok bare godta at de er slik.

[Guybrush]

Kan dere ikke finne noen andre venner også da som deler de interessene dere har? Istedet for å prøve å endre folk mener jeg man skal akseptere folk slik de er i større grad. Jeg har noen venner som jeg kan prate med om tunge ting. Andre som er utrolig morsomme å dra ut på byen med. osv. Sjeldent noen oppfyller alt man er ute etter.

[AnonymBruker]

Tok meg friheten til å kommentere innimellom her, jeg.

Hei!

JEg og min mann har et vennepar som vi har kjent i noen år, og som vi har et ganske tett forhold til. Er mye sammen, og koser oss sammen. Er alle sammen i 30-årene.

Samtidig har meg og min mann ganske andre interesser og preferanser enn dette andre paret. Vennene vil gjerne dra på kino og Peppes, mens jeg og mannen gjerne heller ville valgt teater og "skikkelig restaurant" (ikke svindyre greier, altså, vi har ganske lik økonomi). Når det er sagt, så har vennskapet gjort meg og min mann ganske mye åpnere. Vi kan godt kose oss på pizzarestaurant og slikt, og er positivt innstilt til å teste ut nye ting de har lyst til å ta oss med på/vise oss. Som folk flest i 30-årene har nok dine venner prøvd. De er ikke 20-og-noe. 30-åringer som liker pizza og Peppes vet at det finnes alternativ (med mindre de har bodd under en sten) og har prøvd dem og vraket dem. At dere liker noe annet er uvesentlig. Dere får prøve å velge et sted der begge kan bli fornøyde. Enkel mat med tilvalg? Eventuelt slutte å gå ut med dem?

Problemet er bare at dette kun går én vei. Hvis vi foreslår noe de i utgangspunktet ikke har vært veldig glad i/aldri prøvd før, så blir vi bare møtt av negativitet og unnskyldninger. Man kan selvfølgelig ikke tvinge folk til noe de ikke vil, men jeg synes f.eks. ikke det er veldig urimelig at de kan prøve noe nytt også en gang i blant.

For noen uker siden var vi for eksempel hjemme hos dem. Jeg og venninna mi satt og skravlet i sofaen, mens mennene satt og så på tv og småpratet. Min mann foreslo forsiktig at de kunne bytte over til en serie han fulgte med på, som han trodde ville falle i smak hos mannen til vennina mi. Mannen til venninen min sa at "nja, jo, nei, går nå film x på kanal y nå da, så..." og prøvde å feie det vekk. Mannen min tok fjernkontrollen (var spøkefull og hyggelig hele tiden), og sa han var sikker på at han kom til å like serien. Endte med at det ble sutring over hvor dårlig det var i 30 minutter, før de byttet kanal... Her synes jeg du/dere er rimelig nedlatende. Det kan hende de ikke ser serier? Det kan hende de har sett noe av den før og vet de hater denne serien men ikke vil støte dere som liker den med å si de synes den er rævva? Igjen: dette er snakk om voksne mennesker. Og dere bare kidnapper fjernkontrollen og skal drive voksenopplæring og utviding av horisonter?

Spesielt synes jeg det er litt trist på vegne av min mann. Når han andre velger en film, foreslår noe eller lignende, er min mann som oftest positiv, og lar være å vise negativitet eller lignende. Dette går sjelden andre veien.

I tillegg er de også ganske hjemmekjære. Selv om vi av og til går ut i lag (som nevnt overfor), er vi for det meste hjemme hos hverandre. Eller dvs. hos dem. Tror de har vært hos oss 3-4 ganger over 4-5 år... Og det har vi til en viss grad akseptert, for tror de er litt mer opptatt av "tryggheten" av sitt eget hjem enn oss. Men når vi da én gang i halvåret inviterer til middag, vinkveld eller lignende, og bare blir møtt med "Nei, altså, passer ikke helt, men dere kan jo komme hit dagen etter, da" og lignende, så blir jeg litt frustrert. Men vi har bitt det i oss og akseptert det, litt fordi min mann er litt, ja, typen som kan ha det kjekt i noen timer, og så får akutt behov for litt alenetid.

Håper ikke dette høres ut som sutring, men dette paret er nok våre nærmeste venner, og betyr mye for oss. Det jeg har nevnt nå er langt fra nok til å "slå opp" med dem, men jeg vet ikke helt om slike "dynamikker" er vanlige. Er det klaging og urimelig av meg/oss å forvente mer engasjement, positivitet og vilje til å prøve noen nye ting (som ikke langt på nær pusher noen grenser, spør du meg...)? Eller bør vi ta til takke med de vennene vi har, og enten akseptere dem eller ikke? Er som sagt glad i dem og setter pris tiden vår med dem, men føler at det hele tiden blir på deres premisser.

Ethvert vennskap må skje på egne premisser. Dvs: dere må godta vennene deres akkurat sånn de er. Og de må gjøre det samme i retur. Har det slått deg at de kanskje beinholder på eget hjem fordi de alt føler at dere bøller dem nok slik det er? At de føler at dere har litt mindre overtaket når de er hjemme hos seg selv? At de kanskje ville kommet på besøk om de ikke var sikre på at dere serverer mat som skal være "ny" og filmer de ikke er komfortable med?

Anonymous poster hash: 08e71...d74

Anonymous poster hash: 6520a...16c

[AnonymBruker]

Har det helt likt som deg TS, bortsett fra at vi er noe yngre og vårt vennepar har to barn. Jeg satser litt på at når vi har fått barn så kan vi begynne å bytte på litt mer likt. Men jeg syns det er veldig kjipt. Vi er litt sånn at vi feks stikker innom de en kveld hvis vi er i området, det gjør de aldri til oss. De liker også "safe" ting, spesielt mannen i forholdet og alle må vi tilpasse oss han.

Vi avventer nå og ser om det blir bedre når deres barn blir eldre, eller vi får barn.

Men hvis det ikke skjer så hadde det nok vært mest naturlig for meg å ta det opp med venninna mi, ikke sammen som en gruppe liksom. Kanskje du og kan gjøre det?

Anonymous poster hash: fb152...ce2

[Gjest Gjest_Calavi]

Jeg er veldig enig i det flere skriver her - man skal akseptere folk for hvem de er. Om dere interesserer dere for forskjellig ting, så ville jeg heller funnet noen andre å dra på teater med f.eks. Høres ikke ut som de er åpne for så mye nytt, og da må man nesten bare godta det. Men, det at de stort sett prøver å unngå å komme på besøk synes jeg du kan ta opp forsiktig - enten med begge, eller venninnen din alene. Om noen av mine venner satt inne med tanker som dette, så skulle jeg ønske de sa ifra. Det kan jo være en grunn til at de ønsker å være hjemme, eller at de rett og slett ikke er klar over det. Da gir du de/hun en sjanse til å forklare, og dere kan slutte å irritere dere over dette.

Endret 20. april 2014 av Calavi