Er jeg ekstrem ensom?

[AnonymBruker]

Hei, jeg føler meg veldig ensom, jeg har ingen venner og kollegaer jeg kan tilbringe tid sammen med. Jeg har en mor og far, som jeg bruker å se en gang i uka, også ser jeg terapeuten min sånn cirka 1-2 ganger hver måned. Jeg er 100% i jobb, men også der er jeg veldig alene, det er lite sosialisering i jobben, og jeg jobber i hovedsaklig i en separert avdeling hvor det nesten aldri er mennesker. Det er alt jeg har av et sosial liv. Jeg har sosial angst og tør ikke å møte nye mennesker. Føler at overhode ikke lever, jeg bare eksisterer. Prøvde å søke hjelp på DPS for 3 år siden men fikk ikke noe hjelp. Terapeuten jeg går til har jeg funnet selv, men der føler jeg fremgangen har fullstendig stagnert, føles ut som jeg går dit nå bare for å sosialisere.

Jeg får så vondt å være så mye alene.. Nå i påsken er også en slik tid, nå har jeg ikke snakket med et menneske siden onsdag, og kommer sikkert ikke til å snakke med noen igjen før til tirsdag, når jeg er på jobb. Etter en operasjon jeg hadde for rundt 2 år siden, klarte jeg ikke å gå den første uka og skulle egentlig heller ikke vært alene, men jeg har jo ingen, dengang tok det 15 dager før jeg fikk snakket med noen ansikt til ansikt etter operasjonen, da var det terapeuten min som antageligvis syntes så synd på meg som besøkte meg. Det er vel ikke meningen at jeg skal leve slik? Føles ut som jeg stadig setter verdensrekorder i ensomhet

Anonymous poster hash: 7a4b2...f0d

[Gjest navnelapp]

Tek du initiativ sjølv då? Har du vurdert å bli besøksvenn gjennom frivilligsentralen? Driv du med idrett eller andre hobbyar og kan bli kjent med folk på den måten? Har du vurdert aktivitetsvenner.no? Det kjem ingen og ringer på døra, veit du.

[AnonymBruker]

Tek du initiativ sjølv då? Har du vurdert å bli besøksvenn gjennom frivilligsentralen? Driv du med idrett eller andre hobbyar og kan bli kjent med folk på den måten? Har du vurdert aktivitetsvenner.no? Det kjem ingen og ringer på døra, veit du.

Nei, har liksom ingen hobbyer. Fyller tiden med filmer, videospill og tv-serier..

På aktivitetsvenner.no var det lite liv. Frivilligsentralen vet jeg ikke om jeg tør å gå til, virker utrolig skummelt.

ts

Anonymous poster hash: 7a4b2...f0d

[AnonymBruker]

Jeg er nok på grensen også til å sette ny verdensrekord i å være ensom.... Tenker samme tanker som det du gjør. Ikke kjekt. Prøver å ta f.eks kontakt her på KG med folk men får aldri svar tilbake..

Anonymous poster hash: d57d3...294

[Gjest navnelapp]

Nei, har liksom ingen hobbyer. Fyller tiden med filmer, videospill og tv-serier..

På aktivitetsvenner.no var det lite liv. Frivilligsentralen vet jeg ikke om jeg tør å gå til, virker utrolig skummelt.

ts

Anonymous poster hash: 7a4b2...f0d

Du kan jo ringe først, og høyre om dei treng folk, eller har nokre aktivitetar som du kan vere med på. Då blir det litt mindre skummelt.

[AnonymBruker]

Ensomhet er jo en kjip følelse. Har selv slitt med depresjon, noe som førte til isolasjon og deretter ensomhet og den tomhetsfølelsen du beskriver. Jeg mistet veldig mange venner, men har til slutt klart å komme tilbake. Jeg kan kun basere rådene ut i fra meg selv, og det er ikke sikkert de kommer til å hjelpe deg. Du beskriver at fremgangen har stagnert og at du ikke føler du får noe ut av behandlingen lenger? Det finnes diverse hjelpetelefoner, som f.eks. Mental Helses hjelpetelefon eller Kirkens SOS, som du kan ringe - bare for å søke råd om det blir for skummelt å møte opp på en hjelpesentral personlig. Internett er jo også en fin plass å knytte kontakter på - selv om det riktignok kan føles kunstig. I det minste fører det kanskje til en bekjent du kan møte i det virkelige liv. Det er ihvertfall en start. Ikke sammenlikn deg for mye med de rundt deg heller.

En ting som hjalp meg var fysisk aktivitet. Dørstokkmila blir riktignok ekstra lang når man gjør aktiviteter alene, men om man begynner i det små, går det som regel greit. Den fysiske aktiviteten forbedrer selvbildet, og bare det å komme seg ut litt, steg for steg, vil jo også kanskje bidra til å minske den sosiale angsten - for kanskje du knytter bekjentskaper der? Sett deg mål, men ikke vær for ambisiøs i starten - utvid heller målene etterhvert.

Det skjedde i det minste i mitt tilfelle. Riktignok var det som regel spreke turgåere i 60-70-årene i første omgang, men bare det å "være på hils" med noen man møter regelmessig på tur er jo en liten oppløftning. Man må også bare bygge videre de kontaktene man har og by på seg selv. Det er forskjell på å være alene og det å være ensom. Har du to nære venner fremfor femten fjerne venner, ville jeg foretrukket de to nære vennene.

Om du har overskudd og tid, er jo hobbyer og andre aktiviteter, eks. dugnadsarbeid, frivillighet, osv. gode steder å møte likesinnede. Selv fant jeg min plass i frivillig arbeid og dugnad. Og du bør informere terapeuten om at du føler at fremgangen stagnerer dersom det ikke er gjort, for kanskje terapeuten vil se på andre muligheter og tenke litt bredere. Husk at de kan ikke lese tanker. Problemet med ensomhet, som riktignok er vanskelig å bekjempe alene, er at man må selv ta stegene for å komme ut av den. Ja, det er et samfunnsproblem, men det er vanskelig å legge merke til de som faktisk er ensomme. Mange har dessverre nok med sitt. Jeg kunne fortelle fastlegen min i måneder om hvor ensom og alene jeg var - men til syvende og sist er det jeg og du som må ta de stegene. Jeg måtte gjøre meg selv tilgjengelig og ikke isolere meg så mye. Har du snakket med dine foreldre om dette?

Iløpet av den tiden jeg var ensom, følte jeg at jeg også mistet litt av mine sosiale antenner. Det oppstod jo en del kleine situasjoner da jeg forsøkte å gjøre smalltalk for å bli kjent med mennesker igjen, men et annet råd er å ikke begynn å snakke om dine problemer umiddelbart. Før også dagbok over de positive aspektene ved livet ditt, lag en oversikt over mål og fremgang - og om du går på en bommert eller feiler er det ingen skam - vær heller stolt over at du forsøkte, og så prøver du på nytt. Eller så kan du snu ensomheten til noe positivt. Har du en oppgave eller interesse, kan du flytte fokus fra savnet til interessen din.

Anonymous poster hash: a4321...2b3

[Gjest navnelapp]

Ensomhet er jo en kjip følelse. Har selv slitt med depresjon, noe som førte til isolasjon og deretter ensomhet og den tomhetsfølelsen du beskriver. Jeg mistet veldig mange venner, men har til slutt klart å komme tilbake. Jeg kan kun basere rådene ut i fra meg selv, og det er ikke sikkert de kommer til å hjelpe deg. Du beskriver at fremgangen har stagnert og at du ikke føler du får noe ut av behandlingen lenger? Det finnes diverse hjelpetelefoner, som f.eks. Mental Helses hjelpetelefon eller Kirkens SOS, som du kan ringe - bare for å søke råd om det blir for skummelt å møte opp på en hjelpesentral personlig. Internett er jo også en fin plass å knytte kontakter på - selv om det riktignok kan føles kunstig. I det minste fører det kanskje til en bekjent du kan møte i det virkelige liv. Det er ihvertfall en start. Ikke sammenlikn deg for mye med de rundt deg heller.

En ting som hjalp meg var fysisk aktivitet. Dørstokkmila blir riktignok ekstra lang når man gjør aktiviteter alene, men om man begynner i det små, går det som regel greit. Den fysiske aktiviteten forbedrer selvbildet, og bare det å komme seg ut litt, steg for steg, vil jo også kanskje bidra til å minske den sosiale angsten - for kanskje du knytter bekjentskaper der? Sett deg mål, men ikke vær for ambisiøs i starten - utvid heller målene etterhvert.

Det skjedde i det minste i mitt tilfelle. Riktignok var det som regel spreke turgåere i 60-70-årene i første omgang, men bare det å "være på hils" med noen man møter regelmessig på tur er jo en liten oppløftning. Man må også bare bygge videre de kontaktene man har og by på seg selv. Det er forskjell på å være alene og det å være ensom. Har du to nære venner fremfor femten fjerne venner, ville jeg foretrukket de to nære vennene.

Om du har overskudd og tid, er jo hobbyer og andre aktiviteter, eks. dugnadsarbeid, frivillighet, osv. gode steder å møte likesinnede. Selv fant jeg min plass i frivillig arbeid og dugnad. Og du bør informere terapeuten om at du føler at fremgangen stagnerer dersom det ikke er gjort, for kanskje terapeuten vil se på andre muligheter og tenke litt bredere. Husk at de kan ikke lese tanker. Problemet med ensomhet, som riktignok er vanskelig å bekjempe alene, er at man må selv ta stegene for å komme ut av den. Ja, det er et samfunnsproblem, men det er vanskelig å legge merke til de som faktisk er ensomme. Mange har dessverre nok med sitt. Jeg kunne fortelle fastlegen min i måneder om hvor ensom og alene jeg var - men til syvende og sist er det jeg og du som må ta de stegene. Jeg måtte gjøre meg selv tilgjengelig og ikke isolere meg så mye. Har du snakket med dine foreldre om dette?

Iløpet av den tiden jeg var ensom, følte jeg at jeg også mistet litt av mine sosiale antenner. Det oppstod jo en del kleine situasjoner da jeg forsøkte å gjøre smalltalk for å bli kjent med mennesker igjen, men et annet råd er å ikke begynn å snakke om dine problemer umiddelbart. Før også dagbok over de positive aspektene ved livet ditt, lag en oversikt over mål og fremgang - og om du går på en bommert eller feiler er det ingen skam - vær heller stolt over at du forsøkte, og så prøver du på nytt. Eller så kan du snu ensomheten til noe positivt. Har du en oppgave eller interesse, kan du flytte fokus fra savnet til interessen din.

Anonymous poster hash: a4321...2b3

Dette. Utruleg bra innlegg. Kudos for at du klarte å kome deg ut av det!