Forlate samboeren?

[AnonymBruker]

Jeg sliter. Jeg er helt fortapt og rådvil. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg og samboeren min har vært sammen i fire år, og det siste året sånn omtrent har det vært helt ok. Vi krangler nesten aldri, men har nesten ikke sex heller.

Hun er noen år yngre en meg, og jeg føler at intellektuellt er vi på helt forskjellige plan. Jeg merker at hub forsøker henge med når jeg forteller om mine synspunkt og meninger om ting, men merker hun ikke forstår. Ikke at hun er dum eller noe, men hjernene våre fungerer bare anderledes.

Jeg føler at der vi nå er i livet ønsker jeg ikke å være, jeg vet bare ikke hvor jeg heller skulle vært.

Jeg sliter en del med depresjon og negative tanker, og er redd at hele denne situasjonen kanskje er noe jeg bare skaper i hodet mitt fordi jeg nekter meg selv å være lykkelig.

Så til kjernen, vi er ikke lykkelige. Jeg tror vi kanskje ikke passer sammen og at jeg trenger tid alene, til å reise, vokse, få nye inntrykk og rett og slett finne meg selv.

Samtidig er jeg så ufattelig glad i henne, og tviler ikke på at jeg elsker henne. Hun mener jeg er "the one" og vil gjøre alt i sin makt for å beholde meg. Men hun er heller ikke lykkelig. Og jeg kjenner jeg er redd for å støte vekk den ene personen i verden som virkelig tilber bakken jeg går på.

Jeg er også livende redd for å bli alene, jeg er utrolig sjenert og usikker, og sliter med å få gode venner. Jeg har egentlig ingen nære. Redd for å falle inn i dyp depresjon.

Vi har jo snakket mye om fremtiden, hus og barn osv. Jeg trodde jeh var klar og enig, men i det siste har dette skremt meg.

Til informasjon er vi begge jenter, og den siste tiden har jeg også blitt usikker på om jeg ønsker denne fremtiden med en annen dame. Ikke at jeg egentlig tviler på seksualiteten min (jeg er bifil til informasjon). Men kanskje ønsker jeg det fordi det er enklere og forventet? Eller er det fordi jeg egentlig foretrekker menn?

Jeg har også vært utro. Veldig nylig. Møtte en mann på værst tenkelige tidspunkt, og det endte til sengs. Han var og er fult klar over situasjonen. Jeg ønsker ikke noe forhold til han, men akkurat da var han noen jeg trengte. Jeg angrer, men ikke fullhjertet. Dette får meg også til å tvile på mine egne følelser. Samt at hun fortjener så mye bedre.

Jeg føler meg også tvunget til å fortelle hva som hat skjedd om vi skal gå videre med forholde. Og det verste er at jeg tror hun vil "tilgi" meg og godta det.

Så.

Jeg er redd jeg ikke kan leve uten. Og redd jeg aldri blir "meg selv" og en bedre person med.

Jeg trenger ingen moralpreken. Vet godt at det jeg har gjort er galt.

Trenger bare råd til å finne veien videre. Og beklager om dette ble langt og rotete. Føles som om det er 1000 ting til jeg burde tilføye.

Jeg er til informasjon 25 år.

Anonymous poster hash: 80e94...a64

[Gjest Blomsterert]

Hei.

Av det du skriver virker det som om det ikke er følelsene, men annet som skurrer.

Eller det er kanskje mangel på følelser også iom du var utro og ikke angrer dypt.

Du skriver at du er redd for å bli alene. Men det skal ikke være grunn til å holde sammen. Dessuten ender ofte slike forhold hvor en blir fordi en ikke tør være alene, i utroskap. Du vil vel helst ikke at det ender med det? Selv om det er en ørliten sjanse siden du allerede har vært det, og vil fortelle.

At du er sikker på at hun tilgir, gjør at jeg tror dere er mer avhengige av hverandre som personer, og ikke kjærester.

Forholdet er ikke bra, men du får velge om du vil fortsette og være usikker og deprimert,eller gå. Tror faktisk du blir verre i et slikt forhold, enn om du går og møter utfordringene.

Eller dere kan gå i parterapi.

Det er vel de valgene du har.

[AnonymBruker]

Har følt en stund at vi er mer bestevenner enn kjærester. Det er ikke gjennsidig.

Samtidig er jeg redd hodet mitt spiller meg et puss. Jeg ble fortalt en gang at når ting går bra for meg ødelegger jeg det ubevist fordi jeg nekter meg selv være lykkelig.

Men jeg klarer ikke bli enig med meg selv. Magefølelsen min sier meg ingenting.

Jeg kan selvfølge velge å gi forholdet mer tid. Men er redd det skal gjøre ting verre. Og at det gir min partner for mye håp.

Ting har jo skrantet en stund uten å egentlig Være dårlig. Og vi har jo begge sagt og tenkt at ting blir bedre når vo får by leilighet, om vi bare vi fant på mer ting sammen, om vi bare var flinkere til å ta vår del av husarbeid... men jeg vet ikke om det helt stemmer lenger.

Ts

Anonymous poster hash: 80e94...a64

[Medusa13]

Det virker iallefall ikke som om denne kjæresten din hjelper deg med å få opp selvtilliten din. Er hun veldig dominerende? Hadde du de samme problemer før du møtte henne eller har det kommet i løpet av forholdet?

[AnonymBruker]

Hun et støttende og forståelsesfull, og ikke dominerende.

Men ser nok ikke ting helt slik som jeg gjør. Om vi går fra hverandre vil være verdens undergang for henne, i følge hun selv.

Jeg har vel alltid hatt de samme problemene, går litt perioder. Sliter med å finne veien helt ut av det.

Jeg har heller "aldri" vært singel, og tror kanskje jeg kunne hatt godt av det. Selv om det skremmer egentlig vannet av meg. De korte stundene jeg har vært der har jeg ikke fungert særlig bra. Men så er jeg jo nå noen år eldre.

Ts

Anonymous poster hash: 80e94...a64