Dere som føler dere smarte, har dere smarte kjærester?

[AnonymBruker]

Jeg er en som føler meg smart, kanskje er jeg ikke smart, men det er ikke så viktig. Når man føler seg smart så opplever man ofte at personene man diskuterer med virker mindre intelligente og at diskusjonene derfor gir lite.

Så det jeg lurer på er om dere som føler dere smarte har funnet kjærester dere ser på som like smarte som dere selv eller om dere har funnet kjærester dere oppfatter som mindre smarte og som ikke gir noe i diskusjoner.

Anonymous poster hash: a4a30...e01

[Timza]

For min del så syns jeg intelligens er ganske viktig hos en partner. Jeg orker ikke å måtte forklare ting på barneskole nivå for å få frem en beskjed eller et budskap, samt at man skal kunne klare å utfordre hverandre i gode diskusjoner syns jeg er viktig.

[Mumsen86]

Etter å ha vært sammen med samboeren min i åtte år (åtteårsdag i morgen faktisk) så drister jeg meg til å si at vi er omtrent like smarte begge to.

Det fikk vi også svar på da vi scoret nøyaktig det samme på mensatesten. Ettersom vi er dårlige vinnere begge to så var nok resultatet like greit :-)

Endret 19. april 2014 av Mumsen86

[AnonymBruker]

Det er jo greit å vite at det er vesentlig forskjell på intelligens og sosial intelligens. I tillegg kommer ting som hukommelse inn. Man kan godt være fullstendig amøbe på mensa-lignende tester og likevel fremstå som et særdeles oppegående menneske.

For meg er det kun det siste som gir virkelige utslag. Det er jo det man opplever når man har interaksjoner med andre mennesker.

Anonymous poster hash: 5ac19...dd2

[AnonymBruker]

Jeg er nok både smartere og mer reflektert enn min partner, og det er derfor ganske kjedelig å diskutere samfunnsspørsmål eller mer filosofiske spørsmål. Det føles ikke greit å innrømme dette, men slik er det nå engang. Ellers fungerer vi godt sammen, og dette er det beste forholdet jeg noen gang har vært i:)

Anonymous poster hash: f4121...879

[AnonymBruker]

Ja.

Jeg har forsøkt å date gjennomsnittlige menn, men klarte ikke å se dem som ekteskapsmateriale.

Da jeg møtte mannen min var han en likeverdig på det intellektuelle planet, og det gjorde (sammen med alle de andre gode egenskapene hans) at jeg falt pladask

Og så må jeg innrømme at jeg ønsket meg intelligente barn, noe vi har fått.

Anonymous poster hash: cc540...e2d

[AnonymBruker]

Nei, jeg sliter med å finne en mann som fungerer.

Anonymous poster hash: 1d696...085

[AnonymBruker]

De første par årene var vi kåte som kaniner og tilbragte mesteparten av tiden i sengen, foran TV-en og på cafeer og på tur og hadde ikke spesielt smarte diskusjoner, gikk kanskje i teater og på kino av og til, men hadde veldig få intellektuelle stimuli, så jeg ante egentlig ikke om mannen var smart eller ikke og det spilte heller ingen rolle. Etter hvert har det kommet mer frem at vi begge er smartinger, og vi har interessante diskusjoner over middagsbordet og krangler om de utroligste detaljer. Men det er bra sånn. Vi leser også samme aviser og tidsskrifter og har samme smak hva kulturtilbud angår.

Så da er det vel viktig da.

Anonymous poster hash: 2b6f4...e2e

[AnonymBruker]

De jeg var sammen med før var ganske barnslige og vi hadde ikke så mye til felles. Nå har jeg endelig funnet meg en fantastisk kjæreste som jeg kan snakke med om ting som skjer i verden og diskutere politikk med. Og han elsker historie akkurat som meg!

Anonymous poster hash: cb7b0...848

[AnonymBruker]

Jeg har høy IQ, han har aldri testet sin.

Jeg har lettere for å forstå logiske problemstillinger enn han har, så jeg regner med at han har lavere score.

Men dette er ikke noe problem for oss, det er ikke så ofte intelligens har betydning for hverdagen.

Interesser derimot har stor betydning, og jeg kunne ikke vært sammen med en person som hadde lte allmennkunnskap, som ikke var interessert i samfunn, teknikk og som ikke holdt seg oppdatert på nyhetene.

Men som sagt, dette har ingenting med intelligens å gjøre.

Jeg kjenner mange såkalt intelligente som er totalt uinteressante å ha en samtale med, fordi de ikke bryr seg om noe annet enn deres eget spesialfelt, og som har tilnærmet null allmennkunnskap.

Anonymous poster hash: 37b3d...9d6

[Gjest chisandra]

Når det kommer til intelligensnivå, leker like barn absolutt best.

[AnonymBruker]

Jeg har høy IQ, han har aldri testet sin.

Jeg har lettere for å forstå logiske problemstillinger enn han har, så jeg regner med at han har lavere score.

Men dette er ikke noe problem for oss, det er ikke så ofte intelligens har betydning for hverdagen.

Anonymous poster hash: 37b3d...9d6

Og her skrev jeg feil.

"Det er ikke så ofte IQ har betydning for hverdagen", skulle det stå.

Anonymous poster hash: 37b3d...9d6

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor smart jeg er, men jeg syns at det ikke står så aller verst til.

Jeg tror ikke at samboeren min er dum, men han er ikke så veldig interessant å diskutere med og det skorter litt på allmennkunnskapen hans. Noe som er litt irriterende, men han har andre kvaliteter som gjør at jeg har blitt.

Anonymous poster hash: f247e...24f

[Sapientia]

Jeg er vel relativt intelligent, oppfattes i alle fall slik av de fleste som kjenner meg. Er litt nerd.

Typen kan beskrives på samme måte. Siden jeg nå er med en jeg faktisk kan snakke konstruktivt med om diverse temaer innen vitenskap, historie og enkelte andre felt så kunne jeg ALDRI tenke meg å være med en uten denne typen intelligens og kunnskaper igjen. Vi har kunnskaper på litt ulike områder noe som er helt perfekt for da kan vi både snakke konstruktivt og lære noe nytt samtidig

[AnonymBruker]

Jeg har iq på 136, han har iq på 108. Det merkes mer og mer etter som årene går, og har vært grunnlaget for mange problemer. Opplever det noen ganger som om han ikke skjønner noe. Bare tull så klart. Så har man sosial intelligens der han ville scoret langt over meg på en evt test. På sett og vis utfyller vi hverandre, det handler om å akseptere forskjeller.

Anonymous poster hash: 172d4...73f

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er litt merkelig å si at man føler seg "smart", for i alle fall for min del så gjør jeg ikke det. Det er mer som om "alle andre" føles ekstremt trege og simple. At de sliter med å se det store bildet eller "skjønne tegningen". Jeg vet at jeg er smart, veldig smart (99,9 prosentil IQ), men for min del så går jeg ikke konstant rundt og føler meg bedre enn alle andre, men syntes heller det er trist at folk trenger så lange og intrikate forklaringer for å skjønne hva jeg mener eller snakker om.

Og det tror jeg egentlig er et ganske viktig skille, for meg er noe av det mest fornøyelige som finnes å helt enkelt være sammen med mennesker på mitt eget nivå. Når jeg ikke er den smarteste personen i rommet. Det er en følelse jeg trenger å føle med jevne mellomrom, men om den følelsen kommer fra kjæresten, jobben eller venner det er ikke så nøye.

Kortversjon:
Jeg trenger å ha like smarte eller nesten like smarte mennesker som meg selv i livet mitt som jeg regelmessig omgåes. Men så lenge jeg har venner som bor i nærheten og som jeg møter ofte som jeg oppfatter som å være det trenger jeg ikke at kjæresten er det.

Anonymous poster hash: ac4f0...693

[Apocalypse]

Jeg er nok både smartere og mer reflektert enn min partner, og det er derfor ganske kjedelig å diskutere samfunnsspørsmål eller mer filosofiske spørsmål. Det føles ikke greit å innrømme dette, men slik er det nå engang. Ellers fungerer vi godt sammen, og dette er det beste forholdet jeg noen gang har vært i:)

Anonymous poster hash: f4121...879

Kjenner meg igjen her.

Jeg er smartere enn kjæresten min, men det er ikke sånn at jeg setter meg selv høyere enn ham av den grunn, han er ikke uintelligent heller. Vi har kunnskap og erfaring fra forskjellige områder, og dermed har vi mange interessante samtaler, og i tillegg er vi ganske nerdete begge to og har samme interesser. Jeg har andre mennesker rundt meg som jeg kan diskutere vitenskap, samfunn osv med, og jeg føler ikke at forholdet mangler noe.

Kjæresten min har andre kvaliteter som jeg mangler, han er en mye bedre menneskekjenner enn meg, og også mer stabil og tålmodig, så vi utfyller vel hverandre på et vis. Jeg har møtt mer intelligente menn, men de har vært lite sosialt kompetente og jeg kunne aldri ha vært i et forhold med dem. Jeg har over gjennomsnittet IQ og kjæresten min er nok ganske normal, men føler ikke det er noe problem for oss, jeg trives veldig godt i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg føler meg smart, synes at samboer er mye smartere enn meg, og han synes at det er jeg som er mye smartere enn ham, hehe

kjeder meg lett med folk som ikke oppfordrer meg intellektuelt, så jeg kunne ikke ha vært sammen med noen som jeg oppfatter som ikke smart nok til å oppfordre hjernen min. Jeg kan omgås litt med dem noen ganger, men som regel er edet hvis vi er i en gruppe (arbeidskollegaer, vennegjeng osv) eller om vi har felles interesse og at vedkommmende er på en måte spesiell for meg for å kompensere: spennende, morsmo osv.

Det betyr imidlertid ikke at jeg har mindre respekt for dem

Anonymous poster hash: 3b5cd...2d0

[Gjest Tingelinling]

kjeder meg lett med folk som ikke oppfordrer meg intellektuelt, så jeg kunne ikke ha vært sammen med noen som jeg oppfatter som ikke smart nok til å oppfordre hjernen min.

Anonymous poster hash: 3b5cd...2d0

Ouch?

[LexSuperior]

Jeg har vært i et par forhold som jeg har følt har gått skeis fordi at vi ikke har matchet på det intellektuelle planet, men det har hatt med et helhetlig bilde å gjøre. De har kanskje gitt uttrykk for større ambisjoner som ikke helt har vært sanne eller blitt realisert i tillegg til at diskusjonene har dabbet av og vært lite spennende for meg. Da har jeg opplevd å ha så lite til felles med personen at det ikke har fungert.