Min giftige søster

[AnonymBruker]

Hun er to år yngre enn meg, og da vi var rundt puberteten kunne hun bruke intime episoder hvor hun hadde kommet bardus (hva heter det igjen) på meg hvor jeg da holdt på med å,barbere mine edlere deler,(unnskyld uttrykket men slik var det)hvorpå hun truet med å rope ut hva hun hadde sett ,til de voksne slik at hun på den måten kunne oppnå å få viljen sin.

Videre har hun brukt samme bavn som min yngste datter på sin datter og krever at vi plutselig skal begynne å bruke dobbeltnavnet på vår(selv om vi aldri har pleid de,hun er 10 år eldre enn hennes og så skal vi liksom plutselig begynne med det,mener hun,for det er jo så fint må vite,og at vi må jo bruke det,ja listen av argumenter er laaaang .)

Hun har fortalt hele min aborthistorikk (jeg har dessverre betrodd henne mye i svake øyeblikk før jeg ble sterk,og kom meg til psykolog) i familieselskap,bare at hun lot som om det gjaldt en perifer venninne av seg,og hun sørget for at jeg hørte alt(innforstått med at hun koste seg når hun merket at jeg skalv av angst vel vitende om at hun kunne røpe alt når som helst)

Da vi ikke hadde selskap i vår datters konfirmasjon(kun vi foreldre og søsken som gikk ut og spiste) utbrøt hun høyt til sine:"vi får gå og kjøpe oss ei pølse vi da", og alltid dette megetsigende overbærende tonefallet,liksom så synd på meg det er...

Kunne nevnt mye mere for det er så godt som alltid syrlige nei ,giftige bemerkninger som får oss,,meg og mine til å føle seg dårlige slik at vi har blitt tvunget til å holde oss mest mulig unna henne. Det er ikke bare en situasjon nå og da men er noe hele tiden og i sum blir det ekstremt kleint.

Tonefallet hennes gir meg frysninger og jeg er overbevist om at hun enten er narcissist eller iallefall har psykopatiske trekk. Det er nok at hun sier jahaaa....drar på det og setter blikket i deg og stillheten,den dårlige stillheten som kommer når hun mønstrer en med blikket sitt. Især når en tar litt til motmæle.. Grøss!

Hun har en egen evne til å få folk til å ikke komme med motforestillinger når hun opptrer irrellevant,da setter hun blikket i dem og ja selv mine foreldre lar henne komme først hva vilje angår,i ett og alt. Slik har det alltid vært og hun bruker skam som virkemiddel i mye .

Min psykolog så bllde av henne og mente at hun så ut som en person som ikke var lett å komme utenom. Jeg synes det var så beskrivende. Sjefinna kaller mannen henne.

Det er også først etter at jeg gikk til psykolog jeg ble var og klar over de uheldige mekanismene hun fremkaller .

Tidligere,,før jeg begynte hos psykolog,evnet jeg kun å se på meg selv som en person med svært lav selvfølelse.

Å holde meg unna har gitt meg en helt ny og god energi. Jeg måtte starte helt på nytt,lære å føle og kjenne etter igjen ,og det er fantastisk og det blir klarere og klarere at jeg ikke kan ta henne inn i livet mitt igjen,da jeg kjenner det vil strupe meg.

Jeg måtte kjenne etter at jeg ikke var sprø:for menneskene på jobben min får meg slettes ikke til å føle meg dårlig og ikke vennene mine men hun gjør. Det samme gjentok seg og jeg bar nødt til å passe på meg selv kjente jeg. Jeg må gjenta det for meg selv regelmessig for å skjønne at slik er faktisk situasjonen.

I hennes øyne er jeg syk og hun nøler ikke med å fortelle andre om det. I mine øyne har HUN personlighetsforstyrrelser men jeg forteller ikke bekjente om det, bare jeg kan holde avstand til henne så er det godt nok for meg og mine.

Noen som har opplevd lignende?

Anonymous poster hash: 4f0ad...e25

[AnonymBruker]

ut i fra det du forteller her virker det som at dette er en jente som er vant med å få viljen sin i alt og har aldri fått noen grenser. At hun er en person som er villig til å gå veldig langt for å få noe.

Har ikke opplevd dette selv, men har en bror som ikke har noe respekt ovenfor meg. han er venn med min mann så de henger ofte sammen. men i det siste har vi begge fått så nok at vi har nesten kuttet han ut i vårt sosial liv. har tidligere sendt en melding til han der jeg forklarte han hva som ville skje hvis han fortsatt silk han holder på. ikke at det hjalp noe særlig. grunnen til at jeg sendte meldingen er fordi det ikke går an å si noe til han face to face.

Jeg tror han begynner å kjønne alvoret nå som vi har aktivit begynt å kutte han ut vi invterer han ikke lenger i besøk osv... han til og med har sagt unnskyld en gang da vi har sa i fra når han har gjort noe dumt.

kanskje dette er noe du kan gjøre. få mannen din på ditt lag og la han hjelpe deg. skriv en langt melding/e mail om hvordan hun oppfører seg og hvilke konsekvenser det vil få.

eg kan garanterer deg at hun vil reagere kraftig på dette, men det er her du må være sterk og sette klare konsekvenser. ikke la henne bruke den informasjonen hun har på deg som et våpen. vær heller åpen om det før hun åpner kjæften sin.kom henne i forkjøpet for å si det slik, uten at hun vet det.

når hun da prøver å bruke dette mot deg så er det bare å si vær se god. sett i gang å drit deg ut, for dette forteller mer om deg enn om meg...

håper dette hjalp litte grann. btw eg jobber i en barnehagen og ser dette her ofte. et barn krever å få viljen sin av foreldrene og når de kommer i barnehagen får vi gjennomgå til ti tusen. har blitt kalt det ene og det andre, blitt bitt og klort og og mye annet, men den dag i dag er jeg en av de få som får respekt av disse barna. fordi jeg satte grenser og ga de konsekvenser.

Anonymous poster hash: a7344...539