Min mor har ødelagt selvtilitten min

[AnonymBruker]

Da jeg var rundt 7 år gammel begynte jeg å bli bevisst på mitt eget utseende. Husker at jeg på den alderen kunne stå og se meg i speilet, og tenke at: "Nesa mi er nesten perfekt. Jeg har fin nese." Disse tankene ble imidlerid fort avskrevet som usannheter pga. av diverse uttalelsr fra mamma: (Hun har gjentatt noe i den duren mange ganger helt siden jeg var liten.)

- Du og jeg er så like, vi har nesten samme nese. Skulle virkelig ønske at jeg hadde en smalere nese, de er heldige de som har det.

Min mor har stadig har gått rundt å klaget over at hun er så stygg og tykk. (Hun er litt overvektig, men ikke mye.) Samtidig har hun hele tiden påpekt hvor like vi er. At jeg har arvet de kraftige kinnbeina hennes osv.

Husker en gang spurte mamma om jeg var pen. Da sa hun at jeg var helt anminnelig, men kanskje ikke spesielt fin. Greit nok at jeg kanskje ikke er noen sto "skjønnhet", for de er de tross alt ikke mange av. Men jeg trenger likevel bekreftele fra mine nære. Hvorfor kunne hun ikke bare si at: "Ja, du er pen.!"? Tror hun har en ide om at hun ikke skal "sy puter under armene på barn" og gjøre dem svevende, men det har nok slått litt feil ut... Jeg føler meg egentlig som ei veldig fin jente, og får ofte høre at jeg er fin av menn, men klarer liksom ikke helt å tro på det fordi det jo er en vedtatt sannhet at jeg er ei grå mus. Dessuten tenker jeg gjerne at det jeg ser i speilet ikke stemmer med virkeligheten.

Min mor har også vært veldig kroppsfokusert - under hele oppveksten, og enda. Hun har snakket konstant om slanking, vekt, at hun skal slanke seg (noe hun aldri har klart å gå helt inn for og klare.) Samtidig er hun svært kritisk til hvordan andre ser ut (selv bruker hun ikke et gram sminke, og ser ikke bra ut. Så det er egentlig veldig rart at hun er så bevisst på dette.) Hun har flere ganger kommentert venninner (etter at de har dratt), bekjente og forbipasserende. Kommentarene går mye i :

- Hun har svært kraftig beinbygning

- Hun var litt tett ja.

- Hun ser utrent ut

- Hun hadde sprettrumpe osv.

Hun har også stadig bemerket at jeg er litt tett - men slank - og at jeg har "negerrumpe" m.m. Husker en gang at jeg fortalte at jeg veide 62 kg. Hennes respons var:

"Ikke mer? Det samme veier ***, og hun er jo veldig slank, hun ser tynnere ut enn deg."

Jeg har vært et offer for "kroppsanalyse" gjennom oppveksten, og dette har gjort noe med selvbilde mitt. Selv om jeg egentlig er fornøyd med utseende mitt, og også for positive tilbakemeldinger på fest osv, så har jeg en slik usikkerhet som ødelegger for meg. Jeg tenker at "ser han ikke at jeg bare er middelmålig?".

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, måtte bare få det ut. Er det flere her inne som har erfaringer med en slik usikkerhet pga. av enkelte mennesker? Eller som rett og slett ikke har fått bekreftelse i heimen?

Takk dere som har noe å komme med! :D

(19 år gammel jente)

Anonymous poster hash: 4a950...a05

[Gjest revestrekjenta]

Høres spesielt ut.

[Thinkerbell.]

Du høres ut som ei reflektert jente som er klar over at det er mora di som har et problem. Du må bare jobbe med selvbildet ditt. Hun kan neppe endres!

[AnonymBruker]

Moren din har en veldig sær måte å forholde seg til utseende på, og har nok gjort det vanskeligere for deg enn nødvendig.

Men heldigvis kan du bruke ditt vett og forstand til å velge hvordan du vil forholde deg til det, og hvordan du vil gå videre. Menneskehjernen kan endre på mye hvis du er klok og bevisst- lykke til!

Anonymous poster hash: 5d1f1...449

[vimsefrøken]

Jeg syns det er veldig trist når mødres dårlige selvbilde går ut over barna.

Mulig din mor mente hun gjorde det til ditt eget beste med å ikke

"sy puter under armene" på barna som du skrev, men jeg syns at

foreldres viktigste oppgave er å bygge opp barna sine, gi dem selvtillit.

Hvorfor janteloven alltid skal gjelde om at "du skal ikke tro at du er noe"

er for meg helt uforståelig. Du skal tro at du er noe, du skal like deg selv,

og du skal ha selvtillit til å gå gjennom livet lykkelig. Det er da man blir

en suksess.

Mitt beste råd kan bare være å forsøke å bygge opp din egen selvtillit,

selv om det ikke er lett. Vær fornøyd med den du er, og tenk på hva

DU syns er fint med deg selv, og forsøk å glemme din mors ord

[Sjokoladenøtt]

Noen må ha klona mødrene våre og oss. Har vært igjennom eksakt samme greia :/ Jeg kom meg ut av det til slutt når jeg flytta for meg selv og gikk til psykolog. Fikk "plutselig" vite at jeg hadde spiseforstyrrelser og hele pakken, så det har satt sine spor kan man si. Tror ikke alle foreldre skjønner at det er mye verre når de snakker slik om barna sine, enn om det er ukjente mennesker. Foreldrene ser man jo opp til som oftest. Så slike kommentarer kan gjøre mye skade..

Man må bare drite i hva de sier fornoe, de sliter med et eller annet selv Det beste er å komme seg bort fra personen som er slik mot deg, jeg flyttet 10 timer unna moren min. Ganske bevisst også, så jeg slapp mye kontakt med henne. Det ødela mye mer enn det gjorde godt når jeg bodde hos henne, og forholdet vårt er bedre nå som vi har mindre kontakt

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært tynn og lang, nå idag er jeg 21 år og slank med litt muskler, da jeg var lita så ga moren min meg alltid styggr blikk, kalte meg tjukk (!!), og stygg, slo meg for jeg aldri var bra nok for henne. Jeg flyttet ut som 16 åring for å slippe mer av dette.

Det er jo moren min, selv om man hater henne for det hun gjør så er man jo glad i henne og på en måte tror på henne, jeg fikk spiseforstyrrelser og havnet på sykehus og holdt på å dø av det for jeg ble så mager.

Men poenget mitt her er, man må bare reise seg, se på det positive med segselv, jobb med det man ikke liker, jeg lærte av den gangen på sykehuset, dette bare pga at moren min er spesiell? Ikke verdt det!

Jeg har lært av alt dette, mener at jeg er en sterkere kvinne nå idag pga det. :-)

Anonymous poster hash: 10da9...540