Ensom student

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite helt hvor jeg skal starte men: jeg er student, og jeg føler meg fryktelig ensom mesteparten av tiden. Og dette innlegget blir nok fryktelig rotete og langt..

Det er bare så komplisert i hodet mitt. Jeg skal gifte meg med en vidunderlig kar, og når jeg er med han føler jeg meg ikke ensom som i helt alene. Når vi ble forlovet ble jeg derimot stikk motsatt av overlykkelig og forelsket, og havnet ganske langt nede av flere grunner. For det første så fant jeg ut at jeg ikke har noen som virkelig står meg nær nok til å være forlover. Videre så var det ingen som ville snakke med meg om dette, jeg satt inne og boblet av lykke og hadde ingen å få det ut med.

Min teori først og fremst er at jeg alltid har slitt med at jeg aldri kommer nærme nok innpå de jeg blir kjent med - og omvendt - jeg er overfladisk med de fleste. Dette bunner nok i en trøblete ungdomsstid der jeg rett og slett mistet hele vennegjengen min. Siden da har venner kommet - og gått. Jeg tenker at alle alltid har noen som er bedre venn, og så reduserer jeg meg selv til en bekjent. Det har også noe med at enkelte jeg plutslieg blir veldig god venn med, viser seg å være av typen hvor du gir lillefingeren, og så stjeler de begge hendene dine og du vet ikke helt hvordan du skal smyge deg unna..

Jeg har jo venner. Det er sjelden rolige helger, og folk dukker opp ved større fester jeg inviterer til, men ikke mindre. Det er svært, svært få jeg møter på tomannshånd.

Ingen omtrent, inviterer meg med på noe på tomannshånd, foruten to gutter (hvor den ene er kjempehyggelig, mens den andre er smått litt creepy) og ei jente.

Alltid har jeg unnskyldt meg med at jeg ikke er som "alle andre". Jeg er litt som en potet, som kan være både mainstream jentete med perleøredobb og designerveske, jeg kan være skikkelig nerdete med dataspill, fantasyfilmer og lignende, jeg kan være sporty og friluftsmenneske, og jeg er både barnslig og seriøs. Jeg kan se ut som en rockabillyjente en dag, emoaktig en annen og rosablogger neste. Jeg føler at jeg alltid faller mellom to stoler: enten er jeg FOR jentete og jålete, eller så er jeg for sær og spesiell, eller så er jeg bare.. kjedelig.

Så. For ikke å legge ut for mye mer nå: hvor begynner man med å ikke føle seg så ensom? Hvordan komme nærmere noen? Hvordan rett og slett holde på venner når de ikke helt virker så interessert? Er det noen stikkord, noen væremåter, MÅ man på død og liv gi ti komplimenter og være enig med alle i alt? Eller morsom og gæern? Og hva hvis man har brent fryktelig mange broer (jeg har for eksempel mistet en hel "vennegjeng" de siste månedene rett og slett fordi jeg ikke har følt meg inkludert, og dermed bare latt være å ha noe som helst kontakt).

Og er jeg den eneste?

Anonymous poster hash: 6d607...844

[Gjest BettyBoop]

Vanskelig å vite helt hvor jeg skal starte men: jeg er student, og jeg føler meg fryktelig ensom mesteparten av tiden. Og dette innlegget blir nok fryktelig rotete og langt..

Det er bare så komplisert i hodet mitt. Jeg skal gifte meg med en vidunderlig kar, og når jeg er med han føler jeg meg ikke ensom som i helt alene. Når vi ble forlovet ble jeg derimot stikk motsatt av overlykkelig og forelsket, og havnet ganske langt nede av flere grunner. For det første så fant jeg ut at jeg ikke har noen som virkelig står meg nær nok til å være forlover. Videre så var det ingen som ville snakke med meg om dette, jeg satt inne og boblet av lykke og hadde ingen å få det ut med.

Min teori først og fremst er at jeg alltid har slitt med at jeg aldri kommer nærme nok innpå de jeg blir kjent med - og omvendt - jeg er overfladisk med de fleste. Dette bunner nok i en trøblete ungdomsstid der jeg rett og slett mistet hele vennegjengen min. Siden da har venner kommet - og gått. Jeg tenker at alle alltid har noen som er bedre venn, og så reduserer jeg meg selv til en bekjent. Det har også noe med at enkelte jeg plutslieg blir veldig god venn med, viser seg å være av typen hvor du gir lillefingeren, og så stjeler de begge hendene dine og du vet ikke helt hvordan du skal smyge deg unna..

Jeg har jo venner. Det er sjelden rolige helger, og folk dukker opp ved større fester jeg inviterer til, men ikke mindre. Det er svært, svært få jeg møter på tomannshånd.

Ingen omtrent, inviterer meg med på noe på tomannshånd, foruten to gutter (hvor den ene er kjempehyggelig, mens den andre er smått litt creepy) og ei jente.

Alltid har jeg unnskyldt meg med at jeg ikke er som "alle andre". Jeg er litt som en potet, som kan være både mainstream jentete med perleøredobb og designerveske, jeg kan være skikkelig nerdete med dataspill, fantasyfilmer og lignende, jeg kan være sporty og friluftsmenneske, og jeg er både barnslig og seriøs. Jeg kan se ut som en rockabillyjente en dag, emoaktig en annen og rosablogger neste. Jeg føler at jeg alltid faller mellom to stoler: enten er jeg FOR jentete og jålete, eller så er jeg for sær og spesiell, eller så er jeg bare.. kjedelig.

Så. For ikke å legge ut for mye mer nå: hvor begynner man med å ikke føle seg så ensom? Hvordan komme nærmere noen? Hvordan rett og slett holde på venner når de ikke helt virker så interessert? Er det noen stikkord, noen væremåter, MÅ man på død og liv gi ti komplimenter og være enig med alle i alt? Eller morsom og gæern? Og hva hvis man har brent fryktelig mange broer (jeg har for eksempel mistet en hel "vennegjeng" de siste månedene rett og slett fordi jeg ikke har følt meg inkludert, og dermed bare latt være å ha noe som helst kontakt).

Og er jeg den eneste?

Anonymous poster hash: 6d607...844

Jeg tenker litt sånn st du må bli flinkere til å dlippe folk inn. Tenk på hvordan du klarte å holde på kjæresten din. Da må du jo kunne bruke ca samme strategi når du skal holde på en venn?

[pandafudge]

Jeg tenker litt sånn st du må bli flinkere til å dlippe folk inn. Tenk på hvordan du klarte å holde på kjæresten din. Da må du jo kunne bruke ca samme strategi når du skal holde på en venn?

Ja, den ser jeg, men det er så utrolig mye lettere med gutter! Som var et poeng jeg glemte å ta med: Jeg har omtrent bare guttevenner. De er enkle, dømmer deg ikke og jeg slipper den følelsen av å måtte konstant være interessant, eller kjenne på "konkurransen" som jenter (de fleste, men ikke alle, jeg har vært borti) har..

[Gjest BettyBoop]

Ja, den ser jeg, men det er så utrolig mye lettere med gutter! Som var et poeng jeg glemte å ta med: Jeg har omtrent bare guttevenner. De er enkle, dømmer deg ikke og jeg slipper den følelsen av å måtte konstant være interessant, eller kjenne på "konkurransen" som jenter (de fleste, men ikke alle, jeg har vært borti) har..

men guttevenner er vel fint å ha det? Og det fins hyggelihe jenter og. Ikke alle er bitcher. Gi noen en sjans.

[Hannebanan]

Ja, den ser jeg, men det er så utrolig mye lettere med gutter! Som var et poeng jeg glemte å ta med: Jeg har omtrent bare guttevenner. De er enkle, dømmer deg ikke og jeg slipper den følelsen av å måtte konstant være interessant, eller kjenne på "konkurransen" som jenter (de fleste, men ikke alle, jeg har vært borti) har..

Kan ikke en av guttevennene være forlover?

[AnonymBruker]

Du høres veldig ut som meg egentlig. Jeg ble også sittende igjen uten så mange venner etter litt problemer i ungdomsårene, og nå er det vanskelig å få dyptgående vennskap. Folk har liksom sine venner, og jeg bil "ekstra" hvilket ofte føles som "til overs". Jeg har i grunnen ingen tips til deg, siden jeg åpenbart sliter med det samme selv, men jeg opplevde i alle fall at det ble litt lettere da jeg begynte å åpne meg litt mer, slippe folk litt lenger inn.

Jeg synes uansett du høres flott ut. Å være litt "potet", som du kaller det, er jo positivt. Da kan man ha nerdekvelder og jentete kvelder om hverandre. Det er jo drømmen

Anonymous poster hash: 6bbf2...5b5

[Gjest BettyBoop]

Kan ikke en av guttevennene være forlover?

ja det går an det, ts