En liten ensomhetsutblåsning..

[AnonymBruker]

Prøver det gamle trikset "få det ut" for å se om det kan hjelpe meg litt, siden hodet har gått helt i lås i kveld..

Jeg er så innmari alene! Forholdet jeg hadde vært i i noen år forsvant for i underkant av et år siden, og med det forsvant også alle jevnaldrende, vage bekjentskaper jeg hadde og kunne hatt en mulighet til å bli bedre kjent med. Etter det har jeg prøvd å ta kontakt med folk jeg har vært bekjent med i tidligere stadier av livet (ingen vennskap har tatt slutt fordi jeg prioriterte kjærligheten, bare så det er sagt, de har "fadet" ut etter hvert som vi har sluttet på samme skoler, sluttet å bo på samme steder osv.). De sier ting som "så koselig at du tar kontakt" og så lager vi en eller annen avtale og så kommer de ikke, og heller ikke neste gang, eller neste gang der igjen.. Eller så svarer de ikke i det hele tatt. De har aldri vært gode venner av meg, så jeg klandrer dem ikke sånn sett, men det er så innmari sårt. Men jeg prøver i hvert fall å ta litt tak på de måtene jeg kan siden "ensomhetsbegeret er fullt", men når jeg ikke lykkes så føles det egentlig bare enda verre..

Nå sitter jeg her med en helt enorm lyst til å spille noe, yatzy, monopol, tv-spill, hva som helst, men har absolutt ingen å ringe eller spørre. Og det er så vondt. Et familiemedlem ringte meg tidligere i dag, og jeg ble overlykkelig, for kanskje de ville finne på noe, men neida, det var bare et praktisk spørsmål.. Jeg vet at noen få i familien min kunne ha funnet på noe med meg hvis jeg var ærlig med dem, men det er så nederlag å innrømme at man er så ensom at å henge med for eksempel en 30 år eldre tante hadde vært helt topp..

Jeg har ulike aktiviteter jeg driver med, men alle der er foreldregenerasjonsalder og oppover, jeg tar gjerne en prat med dem, men jeg ringer dem ikke akkurat for å finne på noe heller.. Noen av medstudentene mine vil gjerne finne på noe, men bare hvis det innebærer at jeg kan lese oppgavene deres og rette dem, eller forklare ting og tang fra pensum. Spør jeg dem om å ta en tur på cafe eller noe annet så blir jeg bare avvist, og det er det siste jeg trenger mer av.

Påsken begraves i pensum og romaner, og det er fint med disiplin og å slippe skippertak og sånn, men det er ikke så gøy at det er det eneste jeg kommer på å gjøre akkurat nå. Det er ikke sånn livet bør føles i tjueårene.. Skal sies at jeg normalt er veldig flink til å finne på noe i mitt eget selskap da, men akkurat nå har det bare gått helt i lås, og den vonde følelsen ligger jo "under" hele tiden.. Jeg må få fikset meg noen venner! ..eller i alle fall noen å være sammen med innimellom, jeg vet bare ikke hvordan.

Anonymous poster hash: 2c6b8...d3c

[Gjest Chloe87]

Hvor bor du??

[AnonymBruker]

Har det på samme måte som deg! Er også student!

Hvilken by studerer du i?

Anonymous poster hash: 49d07...e13

[EnKoppTe]

Jeg har det også litt sånn for tiden, så vet godt hvordan det føles! Syns det er så synd og dårlig at det skal være sånn! Samtidig tror jeg at en del går gjennom sånne faser. Kanksje du bare har en "sånn" periode? Håper vi finner noen, vi også. God påske til deg

[AnonymBruker]

Bor og studerer et par timer sør for Oslo

Anonymous poster hash: 2c6b8...d3c

[pandafudge]

Kjenner meg fryktelig godt igjen! Det er bare så vanskelig å vite hvor man skal begynne... Og det blir verre jo mer man tenker og funderer på det også :/