Vært sammen i 23 år…ferdig? Så vondt at jeg går i biter.

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 23 år og gift i 16 og har to barn. Han var 19 da vi blev sammen og flyttet direkte fra mor sammen med meg

For en uke siden sa han at han vill skilles. Vi har ikke hatt det helt greit de siste årene. Jeg er ferdig med flere års studier, han har byttet til en jobb med mye mer ansvar. I tillegg har jeg en bagasje med en ganske stygg barndom som jeg ikke gjort opp med. Et av barna våre er også ganske stri, og jeg og han krangler en del. Noe mannen min prøver å "fikse på" og gjør ting egentlig litt verre uten å mene det.

På grunn av det stygge i barndommen har jeg ikke noe særlig med min "ordentlige" familie å gjøre. Jeg har alltid måttet klare meg selv og har blitt ganske "hard". Har ikke fortalt noen når jeg blir såret, jeg kan være ganske rapp i kommentarene. Mange ganger stygt når jeg føler jeg blir sviktet, såret eller tråkket på. Han har trengt meg for å få energi, men istedenfor har jeg tatt den fra han…

Fordi jeg ikke hatt en ordentlig barndom ville jeg at vi skulle være A4. Noe ikke noen av oss egentlig er. Men jeg fikk en skikkelig eyeopener av dette. Jeg har oppdaget at jeg elsker han akkurat som han er. Vil ikke forandre på noe. Noe jeg vil forandre på er meg. Jeg har bestilt time til psykolog og har også sagt at jeg har bestemt meg for å bli mer positiv, åpen, sårbar og snill. Jeg har begynt å øve, skikkelig. Jeg tenker meg for så det jeg ikke sier kan oppfattes som sårende (dette gjelder til alle, ikke kun mannen min) og det hjelper en god del. Jeg føler meg bedre fast jeg er i startfasen. Jeg har gitt slipp på alle hemningene.

Mannen min har altså sagt at han er helt ferdig med meg. Ikke noen følelser igjen. Han trenger tid kun for seg selv. Der han ikke har noen som han føler maser eller noen tider å være hjemme. Jeg ser behovet hans etter min væremåte til tider….Men etter hvordan jeg har reagert på denne prosessen så er han blitt rimelig overrasket sier han. Jeg finnes jo ikke sint på han. Jeg er åpen til de fleste om situasjonen og hva jeg skal ta tak i (noe de sikkert skjønt fra før). Vi er enige i at ikke barna skal bli lidende i det heletatt. NOe som har skjedd er at vi snakker egentlig mer sammen enn vi gjort siden jeg begynte å studere og etter vi fikk barn. Vi gikk noen dager rundt og ting var vondt og skikkelig rart. (jeg må bo her til jeg får kjøpt meg en leilighet) Men så sa vi begge at det føles skikkelig unaturlig ut. Vi har i 23 år gitt hverandre kjærtegn og koset så det er vanskelig å ikke gjøre det. Ettersom jeg slipt alle sperrer så har også han gjort det. Vi har sex sammen og sover sammen. Han har vært på kondomeriet og kjøpt ting. Sexen har alltid vært bra, men ikke så ofte. Men nå har vi fortalt hverandre hemmeligheter (og hans var mye "større" enn mine) vi leker ut disse tingene. Vi ler og snakker mer enn noen gang.

Jeg tror han virkelig trenger tiden alene. Han trenger også å se at jeg forandret på det "stygge" fra de siste par årene. Jeg sier at jeg må kjempe for de 23 årene vi hatt og han sier at det kan jeg godt om det er lettere for meg. Men han tror ikke følelsene vil komme tilbake. Likevel har han på litt over en uke gått fra at - "ser ikke noe positivt" til …"jeg er stolt over måten du taklet dette på"…"ser jo ikke på deg negativt men ikke positivt heller". Han sier også f.eks "de er jo ikke som oss"…det er en del "vi" i det han sier (vet ikke om det er en vane, eller om han gjør det ubevisst)

Jeg går til tider i kjelleren og klarer ikke å hverken tenke eller puste. Men jeg har tenkt å prøve å vinne han tilbake.

Hva tenker dere når dere ser dette. Er han han helt ferdig? Ønsketenker jeg om at det blir bra på "andre siden" av dette? Kan man få følelser tilbake som er enten i dvale eller døde? Jeg tror jo all negativiteten han tenke om i starten er en måte å mobilisere seg for å tørre ta skrittet…men …jeg vet ikke. Er bare så utrolig lei meg. Redd. Samtidig er jeg sterk når vi er sammen og jeg har mitt "prosjekt" om å vinne han tilbake. Har dere noen lignende erfarenheter?

Anonymous poster hash: 49b93...f79

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som din mann for tiden, og det jeg tenker (basert på min egen situasjon) er at dere bør flytte fra hverandre en stund, men at dere (han) kanskje vil finne tilbake til hverandre. Jeg tror at når man først har kommet inn i den tankegangen han har er det ikke så lett å komme seg ut igjen uten å starte helt på nytt; få tid til å kjenne litt på savn, muligens anger (for at det er slutt), og å få leve ut det man har sett for seg skal bli bedre ved å gå ut av forholdet.

Du risikerer selvfølgelig at han ikke kommer tilbake, at han trives bedre alene, men da er du jo ikke verre stilt enn nå. Fortsett å gjøre som du gjør, pass bare på at de endringene du gjør er positive for deg og ikke bare gjennomføres for å tekkes ham.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 83103...920

[Gjest Tingelinling]

Jeg har et inntrykk av at når en mann sier at hen er ferdig, så er han det. Det MÅ jo ikke være sånn i dette tilfellet.

Årsaken til at dere nå har sex og et mer "avslappet" forhold til hverandre er kanskje nettopp det at han vet at du skal flytte ut? Han blir mer fri, rett og slett og ting er ikke lenger så farlige.

Du kan godt bygge opp ditt nye liv rundt kampen om å få ham tilbake, men hvorfor ikke bare starte på scratch igjen? Bli ferdig med barndommen, finn deg selv uten at du er en del av et "vi".

Livet har mye godt å by på. Husk alltid det!

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 23 år og gift i 16 og har to barn. Han var 19 da vi blev sammen og flyttet direkte fra mor sammen med meg

For en uke siden sa han at han vill skilles. Vi har ikke hatt det helt greit de siste årene. Jeg er ferdig med flere års studier, han har byttet til en jobb med mye mer ansvar. I tillegg har jeg en bagasje med en ganske stygg barndom som jeg ikke gjort opp med. Et av barna våre er også ganske stri, og jeg og han krangler en del. Noe mannen min prøver å "fikse på" og gjør ting egentlig litt verre uten å mene det.

På grunn av det stygge i barndommen har jeg ikke noe særlig med min "ordentlige" familie å gjøre. Jeg har alltid måttet klare meg selv og har blitt ganske "hard". Har ikke fortalt noen når jeg blir såret, jeg kan være ganske rapp i kommentarene. Mange ganger stygt når jeg føler jeg blir sviktet, såret eller tråkket på. Han har trengt meg for å få energi, men istedenfor har jeg tatt den fra han…

Fordi jeg ikke hatt en ordentlig barndom ville jeg at vi skulle være A4. Noe ikke noen av oss egentlig er. Men jeg fikk en skikkelig eyeopener av dette. Jeg har oppdaget at jeg elsker han akkurat som han er. Vil ikke forandre på noe. Noe jeg vil forandre på er meg. Jeg har bestilt time til psykolog og har også sagt at jeg har bestemt meg for å bli mer positiv, åpen, sårbar og snill. Jeg har begynt å øve, skikkelig. Jeg tenker meg for så det jeg ikke sier kan oppfattes som sårende (dette gjelder til alle, ikke kun mannen min) og det hjelper en god del. Jeg føler meg bedre fast jeg er i startfasen. Jeg har gitt slipp på alle hemningene.

Mannen min har altså sagt at han er helt ferdig med meg. Ikke noen følelser igjen. Han trenger tid kun for seg selv. Der han ikke har noen som han føler maser eller noen tider å være hjemme. Jeg ser behovet hans etter min væremåte til tider….Men etter hvordan jeg har reagert på denne prosessen så er han blitt rimelig overrasket sier han. Jeg finnes jo ikke sint på han. Jeg er åpen til de fleste om situasjonen og hva jeg skal ta tak i (noe de sikkert skjønt fra før). Vi er enige i at ikke barna skal bli lidende i det heletatt. NOe som har skjedd er at vi snakker egentlig mer sammen enn vi gjort siden jeg begynte å studere og etter vi fikk barn. Vi gikk noen dager rundt og ting var vondt og skikkelig rart. (jeg må bo her til jeg får kjøpt meg en leilighet) Men så sa vi begge at det føles skikkelig unaturlig ut. Vi har i 23 år gitt hverandre kjærtegn og koset så det er vanskelig å ikke gjøre det. Ettersom jeg slipt alle sperrer så har også han gjort det. Vi har sex sammen og sover sammen. Han har vært på kondomeriet og kjøpt ting. Sexen har alltid vært bra, men ikke så ofte. Men nå har vi fortalt hverandre hemmeligheter (og hans var mye "større" enn mine) vi leker ut disse tingene. Vi ler og snakker mer enn noen gang.

Jeg tror han virkelig trenger tiden alene. Han trenger også å se at jeg forandret på det "stygge" fra de siste par årene. Jeg sier at jeg må kjempe for de 23 årene vi hatt og han sier at det kan jeg godt om det er lettere for meg. Men han tror ikke følelsene vil komme tilbake. Likevel har han på litt over en uke gått fra at - "ser ikke noe positivt" til …"jeg er stolt over måten du taklet dette på"…"ser jo ikke på deg negativt men ikke positivt heller". Han sier også f.eks "de er jo ikke som oss"…det er en del "vi" i det han sier (vet ikke om det er en vane, eller om han gjør det ubevisst)

Jeg går til tider i kjelleren og klarer ikke å hverken tenke eller puste. Men jeg har tenkt å prøve å vinne han tilbake.

Hva tenker dere når dere ser dette. Er han han helt ferdig? Ønsketenker jeg om at det blir bra på "andre siden" av dette? Kan man få følelser tilbake som er enten i dvale eller døde? Jeg tror jo all negativiteten han tenke om i starten er en måte å mobilisere seg for å tørre ta skrittet…men …jeg vet ikke. Er bare så utrolig lei meg. Redd. Samtidig er jeg sterk når vi er sammen og jeg har mitt "prosjekt" om å vinne han tilbake. Har dere noen lignende erfarenheter?

Anonymous poster hash: 49b93...f79

Jeg har vært i ditt sted. Mannen hadde ingen følelser igjen, orket ikke mer av vårt "kjedelige" A4-liv. Og så viste det seg at han hadde forelsket seg i en annen og innledet et forhold til henne..

Ingen her inne vet om mannen din er på samme sted som min eksmann men jeg ville hatt den tanken i bakhodet var jeg deg. Det er få menn som ønsker å flytte fra familien sin hvis det ikke er en annen inne i bildet.

Anonymous poster hash: ef305...e4f

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som din mann for tiden, og det jeg tenker (basert på min egen situasjon) er at dere bør flytte fra hverandre en stund, men at dere (han) kanskje vil finne tilbake til hverandre. Jeg tror at når man først har kommet inn i den tankegangen han har er det ikke så lett å komme seg ut igjen uten å starte helt på nytt; få tid til å kjenne litt på savn, muligens anger (for at det er slutt), og å få leve ut det man har sett for seg skal bli bedre ved å gå ut av forholdet.

Du risikerer selvfølgelig at han ikke kommer tilbake, at han trives bedre alene, men da er du jo ikke verre stilt enn nå. Fortsett å gjøre som du gjør, pass bare på at de endringene du gjør er positive for deg og ikke bare gjennomføres for å tekkes ham.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 83103...920

Ja, jeg tror også at vi må flytte fra hverandre. Han trenger både tid for seg selv, og tid til å se at jeg faktisk tar tak i problemene mine. Jeg må også få tid til å jobbe med meg selv. Jeg vet jo at det er en risk…men det er nok et must:/

Det er ganske kjipt å skjønne problemet når det egentlig er for seint. Men jeg føler så inni beinmargen at det skal gå. At det vært for mye for han på så mange plan og så fikk han ikke den nærhet han trengte og det blev for mye.

Men jeg tenker også at når vi vært sammen i så mange år, så er det noe å jobbe for. Jeg føler også at det han sier har vært galt er egentlig ikke noe som er i min personlighet. Det er mer hvordan jeg f.eks reagerer i ulike situasjoner. At det faktisk er ting som blitt litt verre når jeg hatt det tøft og som er mulig å forandre på uten å gå inn på å forandre meg…

Han har selv reagert ganske kraftig på dette bruddet. Kaster opp på jobben, klarer ikke å spise. Sier han er ukonsentrert og ikke klarer jobben…Jeg tuller og sier at det er kroppen hans som sier at han gjør feil;)

Men du som på en måte er den andre parten…dersom man er helt ferdig med en person…da vil man vel ikke sitte og holde rundt den og se på tv? Hoppe til køys og våkne opp med? Vil man ikke helst holde seg litt vekk fra den da? Jeg maser ikke på han om dette…han må på en måte finne ut av alt selv. Men jeg ser ikke så stor forskjell på han på når vi har gode dager, eller nå… Han viser ikke fysisk med kroppspråket at han ikke vil ha meg i nærheten…eller ikke tenner på meg…eller ikke har det gøy med meg. Han gir meg kjærtegn, smil og tuller….Men han sier det med ord at han vil at jeg skal flytte og at jeg skal ha et godt liv og at han er ferdig… Jeg lurer kanskje meg selv. Men pleier å være en god menneskekjenner…(ikke prøvd dette før da, litt mer følelser i sving)

Anonymous poster hash: 49b93...f79

[AnonymBruker]

Jeg tenker at denne mannen har funnet seg en elskerinne......

Anonymous poster hash: 7a159...ccb

[AnonymBruker]

Hvorfor tror alltid alle at mannen har funnet seg en annen dame/en elskerinne når han sier han vil gå fra konen?

Anonymous poster hash: 87cac...515

[AnonymBruker]

Høres merkelig ut. Han vil ikke være sammen med deg, men dere har sex? Hvorfor er han ikke konsekvent?

Anonymous poster hash: b23f2...983

[bettsa]

At en mann vil skilles behøver ikke å bety at han har truffet noen.

[AnonymBruker]

Hvorfor tror alltid alle at mannen har funnet seg en annen dame/en elskerinne når han sier han vil gå fra konen?

Anonymous poster hash: 87cac...515

Fordi det veldig ofte er tilfelle. Menn er også opptatt av stabilitet og singelmarkedet er ikke veldig appellerende over en viss alder. Det er derfor sjelden at en så bestemt vil gå ut av et ekteskap uten å ha noe ventende på andre siden.

Anonymous poster hash: e8bf5...5ec

[AnonymBruker]

Fordi det veldig ofte er tilfelle. Menn er også opptatt av stabilitet og singelmarkedet er ikke veldig appellerende over en viss alder. Det er derfor sjelden at en så bestemt vil gå ut av et ekteskap uten å ha noe ventende på andre siden.

Anonymous poster hash: e8bf5...5ec

Så trist.. Å ha vært gift i mange år, og så bedra sin partner helt på slutten, i steden for å forlate forholdet med verdigheten i behold..

Anonymous poster hash: 87cac...515

[AnonymBruker]

Så trist.. Å ha vært gift i mange år, og så bedra sin partner helt på slutten, i steden for å forlate forholdet med verdigheten i behold..

Anonymous poster hash: 87cac...515

Det er ikke gitt at det er utroskap, ofte handler det om at man har noen "i kikkerten" som man mottar interesse fra. Dvs. bare en visshet om at det er muligheter.

Anonymous poster hash: e8bf5...5ec

[AnonymBruker]

Nåja, det er ikke sikkert han har det...men historia di er prikk lik den min forhendverende elsker presenterte for meg......også hvordan hans kone oppførte seg mot han.

Det er nok tilfeldig, men det sier litt om hvor vanlig det er etter så mange år som gift...

Jeg dumpa han for noen uker siden....

Spør han du, om han har truffet noen andre.

Anonymous poster hash: 7a159...ccb

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 23 år og gift i 16 og har to barn. Han var 19 da vi blev sammen og flyttet direkte fra mor sammen med meg

For en uke siden sa han at han vill skilles. Vi har ikke hatt det helt greit de siste årene. Jeg er ferdig med flere års studier, han har byttet til en jobb med mye mer ansvar. I tillegg har jeg en bagasje med en ganske stygg barndom som jeg ikke gjort opp med. Et av barna våre er også ganske stri, og jeg og han krangler en del. Noe mannen min prøver å "fikse på" og gjør ting egentlig litt verre uten å mene det.

På grunn av det stygge i barndommen har jeg ikke noe særlig med min "ordentlige" familie å gjøre. Jeg har alltid måttet klare meg selv og har blitt ganske "hard". Har ikke fortalt noen når jeg blir såret, jeg kan være ganske rapp i kommentarene. Mange ganger stygt når jeg føler jeg blir sviktet, såret eller tråkket på. Han har trengt meg for å få energi, men istedenfor har jeg tatt den fra han…

Fordi jeg ikke hatt en ordentlig barndom ville jeg at vi skulle være A4. Noe ikke noen av oss egentlig er. Men jeg fikk en skikkelig eyeopener av dette. Jeg har oppdaget at jeg elsker han akkurat som han er. Vil ikke forandre på noe. Noe jeg vil forandre på er meg. Jeg har bestilt time til psykolog og har også sagt at jeg har bestemt meg for å bli mer positiv, åpen, sårbar og snill. Jeg har begynt å øve, skikkelig. Jeg tenker meg for så det jeg ikke sier kan oppfattes som sårende (dette gjelder til alle, ikke kun mannen min) og det hjelper en god del. Jeg føler meg bedre fast jeg er i startfasen. Jeg har gitt slipp på alle hemningene.

Mannen min har altså sagt at han er helt ferdig med meg. Ikke noen følelser igjen. Han trenger tid kun for seg selv. Der han ikke har noen som han føler maser eller noen tider å være hjemme. Jeg ser behovet hans etter min væremåte til tider….Men etter hvordan jeg har reagert på denne prosessen så er han blitt rimelig overrasket sier han. Jeg finnes jo ikke sint på han. Jeg er åpen til de fleste om situasjonen og hva jeg skal ta tak i (noe de sikkert skjønt fra før). Vi er enige i at ikke barna skal bli lidende i det heletatt. NOe som har skjedd er at vi snakker egentlig mer sammen enn vi gjort siden jeg begynte å studere og etter vi fikk barn. Vi gikk noen dager rundt og ting var vondt og skikkelig rart. (jeg må bo her til jeg får kjøpt meg en leilighet) Men så sa vi begge at det føles skikkelig unaturlig ut. Vi har i 23 år gitt hverandre kjærtegn og koset så det er vanskelig å ikke gjøre det. Ettersom jeg slipt alle sperrer så har også han gjort det. Vi har sex sammen og sover sammen. Han har vært på kondomeriet og kjøpt ting. Sexen har alltid vært bra, men ikke så ofte. Men nå har vi fortalt hverandre hemmeligheter (og hans var mye "større" enn mine) vi leker ut disse tingene. Vi ler og snakker mer enn noen gang.

Jeg tror han virkelig trenger tiden alene. Han trenger også å se at jeg forandret på det "stygge" fra de siste par årene. Jeg sier at jeg må kjempe for de 23 årene vi hatt og han sier at det kan jeg godt om det er lettere for meg. Men han tror ikke følelsene vil komme tilbake. Likevel har han på litt over en uke gått fra at - "ser ikke noe positivt" til …"jeg er stolt over måten du taklet dette på"…"ser jo ikke på deg negativt men ikke positivt heller". Han sier også f.eks "de er jo ikke som oss"…det er en del "vi" i det han sier (vet ikke om det er en vane, eller om han gjør det ubevisst)

Jeg går til tider i kjelleren og klarer ikke å hverken tenke eller puste. Men jeg har tenkt å prøve å vinne han tilbake.

Hva tenker dere når dere ser dette. Er han han helt ferdig? Ønsketenker jeg om at det blir bra på "andre siden" av dette? Kan man få følelser tilbake som er enten i dvale eller døde? Jeg tror jo all negativiteten han tenke om i starten er en måte å mobilisere seg for å tørre ta skrittet…men …jeg vet ikke. Er bare så utrolig lei meg. Redd. Samtidig er jeg sterk når vi er sammen og jeg har mitt "prosjekt" om å vinne han tilbake. Har dere noen lignende erfarenheter?

Anonymous poster hash: 49b93...f79

Jeg har opplevd det samme. Massevis av år sammen med en fyr, og vi fikk flere barn sammen, og så treffer han en annen dame, og sier at han er forelsket og vil være med henne. De får barn med en gang, og flytter sammen. Jeg spør underveis om han savner meg. Han sier nei. Sånnt er kjempesårende. Jeg synes det er vondt ennå. Per i dag går han rundt å kritiserer meg sammen med nye-damen.

Anonymous poster hash: e4b7d...e73

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme. Massevis av år sammen med en fyr, og vi fikk flere barn sammen, og så treffer han en annen dame, og sier at han er forelsket og vil være med henne. De får barn med en gang, og flytter sammen. Jeg spør underveis om han savner meg. Han sier nei. Sånnt er kjempesårende. Jeg synes det er vondt ennå. Per i dag går han rundt å kritiserer meg sammen med nye-damen.

Anonymous poster hash: e4b7d...e73

Uff, det må være det verste man kan oppleve... Blir sint bare av å lese om sånt.

Anonymous poster hash: 87cac...515