Voksne barn av alkoholikere og forhold

[AnonymBruker]

Jeg er et voksent barn av alkoholiker og er nå inne i en fase med å etablere et forhold. Jeg merker det svært godt på kroppen at alle forsvarsmekanismer og kontrollmekanismer kicker inn. Han jeg dater er en mann jeg ser for meg jeg kan tilbringe resten av mitt liv med, men jeg er livredd for at jeg kommer til å ødelegge alt, som jeg ofte gjør når disse forsvarsmekanismene kicker inn. De gjør at jeg enten trekker meg unna eller at jeg pusher de jeg har vært sammen med alt for langt med min usikkerhet og redselen for å ikke virke perfekt og bli forlatt.

Jeg har aldri hatt et ordentlig langvarig forhold, det lengste har vart av og på i 2 år og sammenhengende 8 måneder. Resten av mine forhold har vært svært kortvarige (alt fra 2 måneder til 6 måneder). Det virker som jeg ikke kommer meg videre, eller helt vet hvordan jeg skal ta steget lengre.

Jeg merker nå at jeg har latt han komme mer under huden min og jeg begynner å kjenne besettelsesfølelsen og usikkerhetsfølelsen igjen. Jeg prøver alt jeg kan å ikke søke bekreftelser hele tiden, og ikke vise disse sidene ved meg selv til han, men heller snakke med venner. Jeg er redd for å skremme han vekk og for at han skal føle seg kvelt eller føle at det er for mye.

Er det noen som har vært/er i samme situasjon som kan dele noe av deres råd?

Er det noen som også er på den andre siden som har inngått et forhold til et voksent barn av alkoholiker som kan fortelle hvordan det kjennes?

Anonymous poster hash: 964bc...c6d

Anonymous poster hash: 964bc...c6d

[AnonymBruker]

Jeg har…men jeg fikk ikke hjelp med mine problemer. Du er jo bevisst dem, så ta tak i det med en gang. Gå og få profesjonell hjelp…fordi det blir nemlig ikke bedre med årene…man tar det med seg og det kommer det ikke noe godt av….

Anonymous poster hash: 6b809...beb

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, TS.

I alle situasjoner med potensielle kjærester får jeg problemer når jeg merker at det kan begynne å nærme seg et forhold. Jeg mister helt interessen, antakelig fordi jeg er altfor redd for å binde meg. Redd for å være sårbar fremfor noen og redd for å bli såret.

All erfaring fra barndommen tilsier at jeg ikke får noe annet enn smerte igjen for å være glad i noen, så det er vanskelig å overtale seg selv til å bli glad i noen igjen.

For min del er dette heldigvis annerledes med venner. Er bare potensielle partnere jeg sliter med.

Anbefaler deg å gå til en psykolog, gjerne en som har peil på akkurat disse tingene. Det var overraskende for meg å oppleve hvor sinnsykt like tankemekanismene mine var alle andre med liknende barndom. Ble bedre kjent med meg selv og hva som skjer når jeg "lukker meg" for andre.

Lykke til!

Anonymous poster hash: d059a...813