Er forholdet noe å satse videre?(langt)

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 7 år,og samboere i 6.

Vi har hatt våre opp og nedturer som mange andre har,men jeg har alltid vært sikker på at jeg har villet fortsette forholdet.

Nå har jeg begynt å tvile litt. Det er mest kommunikasjonen det skorter på,og jeg prøver å ta det opp med han. Jeg har godtatt at han er en mann av få ord,men jeg mener fortsatt at det må være mulig å kunne kommunisere med hverandre. Han glemmer gjerne å gi meg beskjed om ting eller fortelle meg ting.Noe er jo greit.Man glemmer jo,men andre ting er bare latskap mener jeg. At vi er bedt bort på noe eller at han skal et eller annet en dag syns jeg er ok å få vite om litt før,og ikke bare rett før det skal skje.

Det er generelt vanskelig å få noe ut av han,og ofte lurer jeg på om han rett og slett ikke gidder for han kan gjerne si "ingenting" hvis jeg for eksempel spør hva han har gjort en dag. Hvis jeg da "maser" litt,så kommer det gjerne mer ut av han. Bare for å gjøre det klart,så maser jeg ikke sånn hele tiden,men noen ganger vil jeg ha et annet svar enn ja,nei eller et eller annet kort svar.

Ser ikke på meg selv som ei som sitter og kakler og maser hele tiden,men han får meg til å føle det som om jeg gjør det. Sikkert fordi vi har ulike behov når det gjelder å prate,men jeg føler at kommunikasjonen virkelig er så på et minimum som man kan få.

Når han har fri,så kan han gjerne prate mer uten at det er mye da heller. Jeg er jo interessert i å vite hva han syns om ting,hva han liker og generelt sett interessert i han.

I tillegg føler jeg generelt at jeg får for lite fra han. Han kan gjerne gå rett og sette seg og spille. Ikke misforstå,jeg syns det er helt ok at han spiller. Jeg gjør det selv,men når han sitter fra han kommer hjem og frem til klokka er ni så blir det ganske mye. Prøver jeg å ta det opp med han,så misforstår han gjerne og skal ha det til at jeg kommer til å nekte han å spille.

Det som er litt trist er at jeg rett og slett ikke kommer på ting vi kan gjøre sammen utenom å se tv eller noe annet innendørs,for vi har ganske ulike interesser og han liker ikke folk noe særlig.

Jeg er ikke overbegeistret for masse folk og store folkemengder selv,men det å komme seg litt ut og ikke bare sitte hjemme og gjøre noe er jo ganske viktig. Har ingen venner her vi bor nå,så da skjønner dere kanskje at det blir litt lite,selv om jeg selvsagt kan gjøre ting alene. Skulle bare ønske at vi kunne dra på kino eller gå ut og spise uten at det skal være så mye styr rundt det. At man kan dra på butikken uten at det skal være så mye surmuling,og mas om at det er mye folk. At vi kan dra på besøk til familie uten at det skal være så forferdelig,og han må rømme hjem etter et par timer.

Har prøvd å få han til å skjønne at det kanskje ikke er helt normalt å ha det sånn,men det vil han ikke innrømme og påstår at det er helt normalt. Jeg mener at man sliter med et eller annet når man ikke fungerer normalt bare fordi man må inn på en butikk å handle.

Før så har jeg nok sett litt gjennom fingerene på akkurat de tingene eller kanskje det var fordi jeg slet endel med de tingene selv og ikke la merke til dem. Nå har de i hvert fall begynt å plage meg mer og mer.

Har derfor kanskje blitt litt mer konfronterende,og kanskje prøvd å løse det på en måte som han ikke har likt. Jeg bare aner ikke hvordan vi skal klare å løse dette når han er så låst. Han er sånn med sin egen familie også,så det er ikke bare med meg han er sånn. Har prøvd å foreslå terapi,men det syns han bare er noe tull og absolutt ikke interessert i.

Midt oppi dette så har vi jo mange fine stunder,og vi er jo glade i hverandre. Jeg bare savner den kommunikasjonsbiten,og jeg kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner han veldig godt. Vet liksom ikke helt hva han liker eller ikke liker på mange områder,og heller ikke hva han syns om mye rart. Det trodde jo jeg var ganske normalt:at han man ble kjent med hverandre og kjente hverandre.

Påstår absolutt ikke at jeg er en drøm å være sammen med heller alltid,men jeg lurer jo på om det er jeg som er problemet her eller er vi bare for ulike?

Syns det er vanskelig å bare skulle avslutte dette,for som sagt så er jeg veldig glad i han,men jeg er også lei av å ha det sånn.

Anonymous poster hash: 55a0d...59a

[Gjest Chloe87]

Dette minner så mye om eksen min, han dumpet meg fordi han ville røyke hasj. Sier ikke at typen din røyker det, men han sliter nok med noe psykisk ja.

[AnonymBruker]

Dette minner så mye om eksen min, han dumpet meg fordi han ville røyke hasj. Sier ikke at typen din røyker det, men han sliter nok med noe psykisk ja.

Han røyker ikke hasj nei, men det er nok noe psykisk ja. Plager meg ikke det, men heller at han ikke vil gjøre noe med det.

Bare tilpasser seg sykdommen istedenfor å jobbe med det.

Anonymous poster hash: 55a0d...59a